Epidemiens inntogsmarsj og propaganda fra Beijing

I og med at min twitterstrøm har et betydelig innslag av avsendere i Hongkong har det vært en stri flod av meldinger om viruset som nå omtales som SARS-CoV-2 koronavirus. Jeg har hele tiden vært bekymret for en tendens i Norge til å vektlegge beroligelse, og kanskje ha en tendens til å skyve tiltak fram i tid (mer om dette litt lenger ned). Men naturligvis er jeg verken medisiner eller epidemiolog, og bedrevitende amatører på nett har vi jo flust av. Her ble jeg en av dem, men jeg har forsøkt å være spørrende når det gjelder det medisinske.

Inntrykk og reaksjoner fra den tidlige fasen

Et eksempel av svært mange på dette henter jeg fra «Utvikling, men fortsatt liten grunn til bekymring for Coronavirus» av lege Wasim Zahid (YouTube 3. februar). Fra oppsummeringen mot slutten: «Totalt sett er det fortsatt liten grunn til bekymring. Det ser fortsatt ut som at dette er et mildt virus som gir en mild og forbigående sykdom for de aller fleste. Noen kan bli alvorlig syke.» Jeg stilte spørsmål om ’mild og forbigående’ var et fornuftig hovedbudskap, fikk aldri noe svar.

Utfra den informasjonen jeg hadde tilegnet meg, skrev jeg en artikkel i bloggen om virusutbruddet den 26. januar. Her skrev jeg om bakgrunnen med det beslektede SARS-viruset, om situasjonen i Hongkong på dette tidspunktet, og om hvordan Kinas respons hadde blitt unødvendig forsinket grunnet straffeforfølgning av varslere.

Videre utvikling fram mot dagens situasjon

Situasjonen har jo utviklet seg drastisk siden dette. Det er ikke bare Kina som er hardt rammet, nå har også Sør-Korea, Iran, Frankrike og Tyskland mer enn 1000 bekreftede tilfeller. Og situasjonen i nord-Italia er blitt så prekær at landets styresmakter på søndag innførte en generell fireukers karantene for alle som oppholder seg i området, hver fjerde italiener. Italia har passert 7.000 bekreftede tilfeller og i skrivende stund er 366 døde som følge av sykdommen.

Det ulmer også i det norske helsevesenet, og flere har uttalt seg kritisk mot helsemyndighetens håndtering. På Søndagsrevyen 8. mars uttalte tidligere smittevernoverlege Bjørg Marit Andersen «Vi kom seint i gang. Det burde allerede fra starten av vært innført strenge innreisetiltak [på flyplassene]»

Den som best har klart å konsentrere min bekymring i få ord, mye bedre og mer presist enn jeg selv kunne fått til, er lege Fredik Jervell. På lørdag tvitret han

«Jeg tror den farligste egenskapen til Covid-19 er at dødeligheten faller mellom to stoler.
1. Det er farlig nok til å føre til en kollaps av helsevesenet ved en stor epidemi.
2. Det er akkurat litt for lite farlig til at folk tar det tilstrekkelig på alvor.»

Som lesere av denne bloggen vil vite, bekymrer det meg at Kina stadig trenger dypere inn i vestlige samfunn, også Norge. Verdens helseorganisasjon (WHO) var tidlig ute med ensidig, ukritisk hyllest av Kina når det gjelder hvordan landet har møtt virusutbruddet (omtalt og kritisert på min forrige bloggpost om saken). Nå spinner Kina historien om håndteringen av utbruddet som en seier for Kinas autoritære regime der vestlige demokratier ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak. Det er ganske forutsigbart. Men det er trist å bevitne at flere i Norge henger seg på.

Kina: leder eller hype?

Jeg skal nå gjengi, og kommentere, en meningsutveksling jeg hadde på twitter på søndag med en norsk lege for å illustrere hva som skjer. Under kulepunktene følger meldingene (ordrett, dog med forkortelser skrevet ut for bedre leselighet); (L) er legen, (A) er meg.

• (L) Kineserne er ikke spesielt mer myndighetstro enn vi er i bunn og grunn. Forskjellen er at de har myndigheter som bruker makten sin i en krisesituasjon.

Dette leste jeg som et uttrykk for frustrasjon overfor norske helsemyndigheter, ved å stille dem i dårlig lys gjennom sammenlikningen med Kina («myndigheter som bruker makten»). Men dette kan veldig gjerne være en feiltolkning. Uansett ønsket jeg å belyse situasjonen noe mer utførlig, og svarte

• (A) Savner en mer balansert omtale av kinesiske myndigheter, generelt i Norge, dette var bare et av mange innlegg jeg sikter til. Brukte de makten sin på rett tidspunkt? Er det noe du mener er galt [i] denne, ganske avvikende, framstillingen?

Framstillingen jeg viste til, var en ytring publisert samme dag på den uavhengige nettavisen Hong Kong Free Press (HKFP). Mot Kinas spinn vises det i artikkelen blant annet til

• Beijing […] obscured and delayed a proper response
• the ineptness of China’s response, which involved censorship, delays, and deliberate downplaying of the worsening outbreak
• China has delayed action [and] withheld vital data. Even the WHO has admitted China refused to share information about front-line medical staff infections
• During those several weeks when authorities knew about the outbreak […] there were […] large-scale Lunar New Year gatherings including a district banquet with tens of thousands of diners

og mange flere konkrete henvisninger til hva som gikk galt i Kina. Artikkelen gir en god gjennomgang for alle som ukritisk peker på Kina som en ledestjerne, og anbefales! Jeg hadde håpet på, faktisk også trodd, at jeg ville få en tilbakemelding som i det minste i noen grad tok inn over seg at kinesiske myndigheter langt fra har gjort alt rett. Og kanskje en presisering av at det er viktig med en norsk «oppvåkning». Men slik ble det ikke:

• (L) I mine øyne er Kina et rasjonelt diktatur som i dette tilfeller gjorde nesten alt riktig. Viktig å ikke blande generell kritikk av autoritære regimer med krisehåndtering. My best guess: Kina kommer rennomémessig kraftig styrket ut av dette med en enda mer dominerende stilling.

Her hoppet jeg i stolen! La meg innlede denne sekvensen med å vise til at det er mange i Kina som fortjener svært mye ros i forbindelse med virusutbruddet. De åtte legene som desperat forsøkte å få oppmerksomhet om epidemien i desember, og ble tvunget ti lå tie 1. januar. Journalister og aktivister som jobber for den type åpenhet som er nødvendig for tidlig å kunne sette inn tiltak, og som fortsatt fengsles for sin aktivitet i dag.

Påstand om at artikkelen i HKFP som jeg viste til er å «blande generell kritikk av autoritære regimer med krisehåndtering» er fullstendig meningsløs. Over listet jeg opp fire (av mange!) punkter i artikkelen som direkte knytter seg til krisehåndteringen. At manglene ved krisehåndteringen er en direkte følge av at Kina er et autoritært regime, er nødvendig for å forstå hva som har skjedd.

Og jeg fortviler over omtalen av Kina som et «rasjonelt diktatur». Jeg kjenner ikke til et eneste diktatur som setter fornuftsbaserte beslutninger over hensynet til å beholde makt og dermed undertrykker alle som frambringer kunnskap utenfor det som velsignes av despoten og hans følge. Hva er det som er rasjonelt med et diktatur som velger undertrykkelse, tvangsinternering og tvangsassimilering av millioner av muslimer begrunnet med at et fåtall personer ble drept i terrorhandlinger for 5-10 år siden? Ja, det er Kina jeg viser til.

Og Kina har absolutt ikke fulgt opp forrige koronaviruskrise med rasjonalitet som rettesnor:

• (A) Forstår at det ikke er enkelt å gi et kortsvar på Twitter, men forstår ikke overfladisk avvisning av artikkelen, mye mer enn generell kritikk. Med sine muligheter som autoritært diktatur, hvorfor gjorde ikke Kina dette med villdyrpolitikken tidligere? 17 år siden SARS!
• (A) Og hvorfor kom du rennoméspådommen? Håper virkelig ikke du argumenterer for å underbygge et selvoppfyllende profeti. For egen del håper jeg at kunnskap til slutt skal bestemme vår erfaring, ikke Kinas makt til å skaffe en propagandaseier gjennom å manipulere opinionen.

«Villdyrpolitikken» linket til en artikkel i Nasjonen der det omtales at Kina skal forby salg og oppdrett av ville dyr, noe som er mistenkte kilder for såvel den pågående epidemien som SARS for 17 år siden. Men forbudet kommer nå. Hvor man finner en kime av rasjonalitet med å vente i 17 år, vet jeg ikke.

• (L) Det er vel mer et spørsmål om vestlige demokratier klarer å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte egen befolkning. Hvis ikke, kommer Kina til å vise til at deres styresett er bedre, uten at jeg er enig i det. Men mange kommer til å kjøpe det.

Her synes jeg å ane en mulig forklaring, som mer er det jeg opprinnelig trodde: Dette er først og fremst en kritikk av norske helsemyndigheter. Og den kan være svært velbegrunnet! (Men kanskje jeg hopper litt raskt til denne slutningen.) Men resonnementet skremmer meg: Legen er uenig i at Kinas styresett er bedre enn vårt. Likevel bidrar legen velvillig som et instrument i Kinas propagandaapparat. Og det er absolutt ingen grunn til å vende et blindt øyne til Kina og dets forvrengte framstilling av historien. Særlig ikke når det finnes et godt eksempel på hvordan et liberalt demokrati har oppnådd mye bedre resultater enn Kina:

• (A) Jeg kan forstå din ubalanserte omtale av Kina. Om du ikke er enig i at Kinas styresett er bedre, hvorfor velger du å skrive slik du gjør? Hvorfor ikke framheve kjempesuksessen til Taiwan, et vestlig demokrati med 150 daglige flygninger til Kina, mindre enn 50 smittede?
• (A) Beklager at det gikk litt raskt her, det skulle begynne med «Jeg kan *ikke* forstå din ubalanserte omtale av Kina.»

Jeg linket her til en referanse om suksesshistorien på Taiwan. Det hører med til historien at jeg hadde vist til denne i en meningsutveksling med den samme legen dagen før. Taiwan, som har 24 millioner innbyggere, har en fordel sammenliknet med Norge: Det er en øy. Men Taiwan hadde sitt første bekreftede tilfelle allerde 21. januar, i Norge debuterte epidemien fem uker senere. Denne ekstraperioden vi fikk burde satt oss i stand til å håndtere situasjonen like godt som Taiwan. Minst. Og det som er ekstra trist, er at «rasjonelle» Kina har utestengt Taiwan fra WHO. Dermed har ikke suksessformelen blitt formidlet gjennom FNs organer, og potensielt kan tusenvis flere komme til å dø på grunn av dette. Glorifiseringen av kinesiske myndigheters kamp mot epidemien er irrasjonell.

Når man arbeider som lege, og framhever dette i sin twitter-bio, så mener jeg det følger med ansvar når det gjelder omtaler av eget fagfelt og tilgrensende problemstillinger. Velger man da å bidra til en propagandaseier for et regime legen tar avstand fra, med god grunn, så svikter man dette ansvaret. En frustrasjon over eget helsevesen, hvis det er dette som ligger bak, kan aldri rettferdiggjøre et slikt grep i mine øyne. Til det er tragediene i Kina for mange, vendingen fra et autoritært styre til et tyranni er for skremmende, og angrepene på ytringsfrihet i Vesten er for mange.