Normaliseringserklæringen

8. oktober 2010 kunngjorde Nobelkomiteen at Nobels fredspris for 2010 ble tildelt den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Diktaturet i Beijing reagerte voldsomt på at en av deres landsmenn var funnet verdig til denne gjeve prisen, og nektet å ha noe å gjøre med norske myndigheter. Vi var sendt ned i Kinas fryseboks.

Norske myndigheter startet etterhvert et arbeid for å få tilbake normale diplomatiske relasjoner. En hemmelig innrømmelse ble presentert for statsministeren i august 2013, rett før Stortingsvalget. Men Stoltenberg avbrøt dette forsøket på å blidgjøre Beijing fordi han ikke kunne forsvare innholdet i uttalelsen som han fikk presentert.

I 2013 overtok Solberg-regjeringen, og arbeidet med å gjenopprette normale diplomatiske relasjoner med Beijing fortsatte. 19. desember 2016 ble så dokumentet Statement of China and Norway on normalization of bilateral relations presentert.

For å karakterisere Solberg-regjeringens behandling av saken, er jeg fristet til å gi en analogi til måten erklæringen ble gjort på: I Norge er den tilgjengelig i form av en dokument-scannet pdf-fil av middelmådig kvalitet. Skal man sitere fra erklæringen, er det langt enklere å bruke gjengivelsen på nettsidene til kinesiske myndigheter.

2021

• Gjør som Johaug, Søreide [Nationen]
• Norge må si opp normaliseringsavtalen og avslutte frihandelsforhandlingene med diktaturet Kina [Åpent brev til regjeringen, signert av ungdomspartier]
• Kina-politikken som skriker etter fornyelse [Minerva]

2022

• Riv av plasteret, Huitfeldt! Normaliseringspolitikken overfor Kina må settes til side [Transit magasin]
• Normaliseringserklæringen kan ikke lenger styre norsk Kina-politikk [Aftenposten]

Litt om dokumentets navn: På norsk har dokumentet fått ulike betegnelser, jeg mener det er riktigst å omtale dokumentet som «Normaliseringserklæringen». Selv har jeg brukt to andre betegnelser: «Normaliseringsavtalen», som er litt misvisende i og med at dokumentet ikke forplikter partene.

Det andre begrepet er «Felleserklæringen», som ser ut til å være norske myndigheters foretrukne beskrivelse. Men dette er en misvisende betegnelse, for teksten er svært ensidig: Erklæringens punkt 3 legger ut om Norges respekt for diktaturet. Det er ingen liknende tekst om Kinas respekt for det norske demokratiet. Det eneste som er felles, er at landene samordnet offentliggjøringen. Pluss litt svada om fellesinteresser, og retoriske høydepunkter som «win-win».