Forhistorien til Hongkongs protestbevegelse i 2019

I et tidligere innlegg på denne bloggen knyttet jeg ødeleggelser som radikale demonstranter står bak, til en eskalerende voldsspiral der Hongkongpolitiet har ledet an. Men det er ikke hele historien. Selv støtter jeg verken vold eller ødeleggelse av eiendom, men for å forstå at slike handlinger likevel utføres, kanskje med øket hyppighet også, er det nødvendig å vite litt om konteksten sett med Hongkongs innbyggeres øyne, særlig de unge.

Paraplybevegelsen

La oss starte med et tilbakeblikk på paraplybevegelsen i 2014. Bevegelsen kom i stand som en reaksjon mot prosessen som kinesiske myndigheter bestemte for utnevnelsen av ny leder i Hongkong i 2017. Målet for paraplybevegelsen var en reform som innebærer et demokratisk valg av lederen. For å få oppmerksomhet om sitt standpunkt tok bevegelsen i bruk sivil ulydighet i form av at trafikknutepunkter ble okkupert, som f.eks. i kampanjen Occupy Central with Love and Peace. Som dette navnet tilsier var paraplybevegelsens aksjonsform i all hovedsak ikke-voldelig, selv om et par sammenstøt mellom demonstranter og politi forekom. Etter noen måneder døde protestbevegelsen ut da det kom rettskjennelser om å fjerne okkupantene.

Paraplybevegelsens krav ble ikke etterkommet, så ved første blikk kan det synes som om den var mislykket. Men bevegelsen sveiset sammen de mange i Hongkong som ønsker demokratiske reformer slik de er stipulert i «mini-grunnloven» Basic Law. Noen av bevegelsens ledere deltok i en TV-sendt debatt med styresmaktene, men det kom ikke noe ut av forsøket på dialog. Flere av lederne ble også dømt for sin rolle i bevegelsen, noen domsavsigelser kom så sent som i april i år. Disse erfaringene ligger bak strategien med dagens lederløse protestbevegelse. Love and peace var ikke en vinnende strategi i 2014; blant dagens demonstranter er mottoet at man ikke kritiserer andre uavhengig av valg av virkemidler. Den statiske aksjonsformen fra 2014 med okkupasjon i noen få utvalgte områder er byttet ut med en «blomstre overalt»-taktikk der massedemonstrasjoner suppleres med mindre demonstrasjoner som kan oppstå nær spontant, spredt over hele Hongkong.

Xinjiang

For å forstå hvorfor mange i Hongkong ser mot sin framtid med frykt i blikket, så er situasjonen og utviklingen andre steder i Kina av stor betydning. I de senere år er det særlig utviklingen i Xinjiang (Øst-Turkistan) i nordvest-Kina som har vakt bekymring. Befolkningen i Xinjiang er satt sammen av mange folkeslag, flest er uighurene og han-kineserne (majoritetsbefolkningen i Kina). I de senere tiårene har det vokst fram en separatistbevegelse i Xinjiang, regionen har også hatt innslag av radikal islam, og det har vært sporadiske terrorangrep.

I 2014 besøkte president Xi Jinping regionen. Kort tid etterpå ble det gjennomført et bombeangrep mot en jernbanestasjon i regionhovedstaden Ürümqi der 3 personer ble drept og 79 ble skadet. Denne hendelsen ble et påskudd til en kampanje der uighurer ble tvangsinternert i såkalte omskoleringsleire, som i praksis er moderne konsentrasjonsleire. Om lag en million uighurer holdes innesperret for å tvangsassimileres til et kinesisk levesett. Barn av internerte helt ned i sjuårsalder (kanskje yngre også) blir skilt fra sine foreldre uten samtykke for å bli sendt til barnehjem i stedet for å bli tatt vare på av slektninger.

Dette er reaksjoner som selvfølgelig er fullstendig ute av proporsjon dersom begrunnelsen er sporadisk terror gjennomført av et fåtall personer. Det er ikke mye som skal til for å bli internert; å ha slektninger i enkelte land som Tyrkia og Kasakstan er tilstrekkelig for «terrormistanke». Internerte som i sine fangevokteres øyne ikke viser tilfredsstillende progresjon fra hjernevaskingen, blir straffet med at de blir nektet mat, de kan bli plassert i isolat, de blir utsatt for fysisk avstraffelse og påsatt pasifiseringsutstyr (som håndjern).

Xinjiang er et lukket samfunn og trolig er det mye informasjon om hva som skjer der som ikke kommer ut. Imidlertid foreligger det et vitnemål fra et medlem av et av de andre folkeslagene i Xinjiang, en kasakh, der det vises til enda verre forhold i interneringsleirene. Her omtales bruk av tortur som uttrekk av negler, elektrosjokk, tvangsmedisinering, tvangssterilisering og voldtekt.

Videre foregår det en massiv overvåkning av uighurer utenfor interneringsleirene, bl.a. i form av kameraovervåkning med bruk av ansiktsgjenkjennelsesprogramvare og skilt med QR-koder på uigurenes boliger med henvisning til biometriske data og stemmeprøver. Behandlingen av uighurer er etnisk rensing på kinesisk vis, der fordriving er erstattet av den mest brutale tvangsassimileringen verden har sett i moderne tid.

Etterhvert som slik informasjon har lekket ut fra Xinjiang har menneskerettighetsgrupper som Amnesty International og Human Rights Watch vært i stand til å sette sammen skildringer til en svært urovekkende historie om hva som foregår i Xinjiang. I juli i år undertegnet representanter fra 22 land i FN et dokument som krever at Kina føyer seg etter internasjonale avtaler og lover i Xinjiang, og at Kina legger til rette for besøk av FN-rapportører i Xinjiang. Det er lite som tyder på at Kina vil etterkomme disse kravene. Norge var blant de 22 landene som signerte dokumentet, kanskje vi kan håpe på at dette er et første steg bort fra normaliseringserklæringen.

President Xi

I en 15-årsperiode fra midt på 1950-tallet ble Kina styrt inn i elendighet av Mao, hyllet gjennom en personlighetskult og med støtte av rødegardistene som i praksis var Maos private hær under kulturrevolusjonen. Erfaringer fra massearrestasjoner under «anti-høyrekampanjen», fra «det store spranget» med omfattende sult, og fra «kulturrevolusjonen» med tvangsproletarisering, omfattende kaos og rasering av Kinas kulturelle arv, gjorde at kommunistpartiet innførte reformer av maktstrukturer på 1980-tallet. Viktig her var innføringen av en begrensning av en presidents regjeringstid til to valgperioder på til sammen ti år.

I 2013 tiltrådte Xi Jinping som Kinas president. Han er også leder for Kinas militære styrker og kommunistpartiets generalsekretær. I forbindelse med at Xis presidentperiode skulle forlenges i 2018, ble begrensningen til en ti års regjeringsperiode avskaffet. Tjenesten i de to andre funksjonene (som militær leder og partiets generalsekretær) har ikke hatt noen formell tidsbegrensning, men de tre vervene har i de senere tiår fulgt hverandre, fram til Xis tiltredelse. Uten en tidsavgrensning av fungeringstiden har i praksis Xi sikret seg alle de viktige vervene i Kinas ledelse på livstid. Om ikke 66 år gamle Xi blir utfordret er det derfor realistisk å forvente at han vil lede Kina i de neste 15 årene, kanskje lengre. (Tidligere president Jiang Zemin er i dag 93 år.) Under kommunistpartiets kongress i 2017 ble Xis ideologi innskrevet i partiets grunnlov. Dette har ikke skjedd med noen annen fungerende leder enn Mao.

Det var altså under Xi at de ovennevnte overgrepene mot uighurer og andre foleslag i Xinjiang begynte i 2014, og det er under Xi at de fortsatt pågår i dag, trolig med økende styrke. Under et besøk i Nepal i oktober uttalte Xi at kinesiske separatister skal tilintetgjøres, deres kropper skal knuses og deres ben skal males til pulver. Xi har skaffet seg en maktposisjon som ingen leder i Kina har hatt siden Mao. Det hersker også en personlighetskult rundt Xi som ikke har forekommet etter Mao. Og for å finne en parallell til Xis behandling av opposisjon og annerledestenkende, både i ord og gjerninger, må vi også tilbake til Mao.

Tilbake til Hongkong

Dagens protestbevegelse i Hongkong er mangeartet, med historisk oppslutning i lovlige demonstrasjoner, hundretusenvis av deltakere i fredlige, ulovlige demonstrasjoner, og et fåtall aktivister som tyr til ildspåsettelse og målrettet vandalisme. At bevegelsen likevel gjennomsyres av solidaritet skyldes en kombinasjon av erfaringene fra paraplybevegelsen som ikke nådde sine mål, og en forståelse av at raseri mot myndigheter og frykt for framtiden er ulik fra person til person, og fra gruppe til gruppe. De mest aktive i protestbevegelsen er de unge, naturlig nok sett mot bakteppet av hvordan resten av Kina ser ut i dag, og at 2047 er en del av deres reelle framtid. Selv er jeg 57 år, dagens demonstranter frykter at når de er på min alder kan de ha vært igjennom flere år internert for hjernevasking og mishandlet etter den minste opposisjon. En fatalistisk holdning blant unge demonstranter er en konsekvens av despotiet i Xis Kina og grusomhetene i Xinjiang i ensrettingens tjeneste.

Rettighetene til innbyggerne i Hongkong har også vært under press i tiden etter paraplybevegelsen, og særlig i år. Ledelsen i Beijing virker utålmodig når de ser til Hongkong, kanskje 2047 i realiteten kommer lenge før. (Dette kommer jeg til å skrive mer om i en kommende serie av artikler på denne bloggen.) Minnet om massakren etter demonstrasjonene på den Himmelske freds plass i Beijing er også levende blant Hongkongere. Dagens ledelse i Kina er mer autoritær enn i 1989, derfor er framtidsutsiktene svært dystre dersom protestbevegelsen slås ned.

Nylig uttalte mangemilliardæren og filantropen George Soros I consider Xi Jinping’s China the worst threat to an open society. Soros uttalte seg med referanse til hvordan også næringslivet i USA er påvirket av kinesiske myndigheters trusler som følger en aversjon mot kritikk. Selve trusselopplevelsen forstås nok svært godt av Hongkongerne. Men i Hongkong er trusselen av en mye mer konkret og dramatisk karakter. Med daglige aksjoner av et brutalisert Hongkongpoliti er det egentlig ikke lenger snakk om noen trussel om voldelig undertrykking av befolkningen, men en realitet. Utviklingen går i feil retning, og unge Hongkongere ser til uighurenes situasjon som et omen på hva som kan være i vente.