Forvitring av rettigheter i Hongkong, del 3 av 4: Ytringer

Da Kina overtok Hongkong i 1997 ble Hongkongs befolkning lovet autonomi gjennom et styre med ett land, to systemer. Denne ordningen er nå gjenstand for gjentatte angrep, orkestrert fra myndighetene i Beijing.

I en serie i fire deler som publiseres i ukene før og etter lokalvalget 24. november ønsker jeg å kaste lys over forvitringen av system og rettigheter i Hongkong. Del 1 omhandlet rettsvesenet, mens del 2 dreide seg om pressefrihet. I del 4 vil negativ påvirkning av utviklingen i forbindelse med valg bli diskutert, med fokus på hendelser i forkant og etterkant av valg til den lovgivende forsamlingen.

Utgangspunkt i Basic Law

Ordningen med ett land, to systemer er grunnlagt på Hongkongs Basic Law. Gjennom denne er Hongkong sikret ytringsfrihet i Artikkel 27:

Hong Kong residents shall have freedom of speech, of the press and
of publication; freedom of association, of assembly, of procession
and of demonstration [...]. 

Ytringsfrihet

Med unntak av én side av offentligheten kjenner jeg ikke til tilfeller der ytringer av meninger, skriftlig eller muntlig, har møtt motstand i Hongkongs rettsvesen. Men unntaket jeg tenker på, er en dramatisk begrensning av hvordan demokratiet fungerer i Hongkong: Etter valget til den lovgivende forsamlingen i 2016 mistet mange velgere sine representanter etter at de ble diskvalifisert på grunn av ytringer i forbindelse med edsavleggelser, uten at de diskvalifiserte fikk støtte i rettsprosessene som fulgte. Jeg har valgt å gi en separat omtale av forvitring av rettigheter i forbindelse med valg i en egen artikkel, som vil bli den fjerde og siste i denne serien.

Selv om de fleste Hongkong-borgerne kan ytre seg fritt, er det ikke uten risiko for alle. Et eksempel på at ytringer kan få store konsekvenser kom tidligere i år da flere ansatte i flyselskapet Cathay Pacific mistet jobben etter å ha støttet protestbevegelsen på Facebook. Dette har jeg omtalt i en tidligere artikkel, der den interesserte leser vil finne relevante kildehenvisninger.

Ytringsfriheten i Hongkong er også under press gjennom hendelser som synes å ha en økende grad av selvsensur som mål. Jeg vil her nøye meg med å vise det groveste eksempelet på hvordan slike angrep har artet seg.

Trykkefrihet under angrep: Causeway Bay Books

Jeg har i en annen artikkel skrevet om forvitringen av pressefrihet i Hongkong. Her skal jeg holde meg til en operasjon som har fått svært stor oppmerksomhet grunnet at den involverer sannsynlig bortføring angivelig uten at de lokale myndighetene var konsultert. Hendelsen, som også fikk oppmerksomhet internasjonalt blant annet fordi to av de bortførte var statsborgere i europeiske land, var mest sannsynlig motivert av et ønske om å begrense salg av litteratur som er uønsket i fastlands-Kina.

I 1994 ble Causeway Bay Books etablert i Hongkong, en beskjeden bokhandel med en størrelse på mindre enn 30m². Bokhandelen var kjent for at den blant annet solgte regimekritisk litteratur og en del sladderbøker om personer i makteliten i Beijing. Alt dette er forbudt litteratur i fastlands-Kina. Bokhandelen ble derfor besøkt av turister fra fastlands-Kina som ønsket å kunne lese slike bøker.

Fra oktober til desember i 2015 forsvant fem av bokhandelens medarbeidere og eiere. I januar og februar 2016 dukket de opp i Hongkongs naboprovins (Guangdong) med anklager mot seg i tilknytning til boksmugling samt en gammel trafikkforseelse. Etterhvert kom det «tilståelsesvideoer» og brev fra flere av de anholdte der de sa og skrev at de hadde reist frivillig til fastlands-Kina. Dette ble sett på som svært lite troverdig, og fikk følger på et internasjonalt nivå: britene protesterte fordi hendelsen var et alvorlig brudd på den kinesisk-britiske Joint Declaration som la grunnlaget for tilbakeføringen av Hongkong til Kina. Videre er en av de som forsvant. Paul Lee Bo, britisk stasborger. Han som ble framstilt som en hovedperson i saken, Gui Minhai, er svensk statsborger, og svenske myndigheter har ved gjentatte anledninger reagert mot arrestasjonen av Gui.

Det mest oppsiktsvekkende, og bekymringsfulle, er at måten flere av de fem forsvant på tilsa at dette langt fra skjedde frivillig. Forsvinningene skjedde på litt ulik måte, og hva de involverte har våget å si i etterkant er også varierende. Jeg skal her kort referere til Paul Lee Bos forsvinning. Han ble sist sett da han forlot et varehus med plan om å levere en ordre til en ny kunde. Vitner så ham bli tatt inn i en varebil, deretter forsvant han fra Hongkong. Lee sin kone fortalte BBC at utreisepapirene som han trengte for å krysse grensen fortsatt var i hjemmet deres i Hongkong etter at han forsvant. Mange trakk derfor konklusjonen at han hadde blitt bortført mot sin vilje. Som nevnt over har Lee, som de andre, uttalt at han forlot Hong Kong frivillig. Men saken ble framstilt ganske annerledes av en av de andre forsvunne som i et TV-intervju etter sin retur til Hongkong sa at Lee hadde fortalt i fangenskap at han hadde blitt bortført. Det framstår som altoverveiende sannsynlig at agenter fra fastlands-Kina sto bak bortføringene og fengslingene. Uttalelser de kom med i etterkant har blitt gitt under trusler eller tvang. Dette og mer er utførlig beskrevet i en artikkel i New York Times.

Epilog: I høst ble Gui Minhai tildelt Thukolskyprisen av svenske PEN. Gui sitter fortsatt fast i Kina, og var derfor ikke til stede under seremonien. Sveriges kulturminister deltok til tross for kinesiske protester, og en tom stol markerte den fraværende prisvinneren. I etterkant avviste statsminister Stefan Löfven de kinesiske protestene, og uttalte at i Sverige er det ytringsfrihet, den kan ikke temmes av trusler. Og nok en gang blafrer Norges normaliseringserklæring overfor Kina i skammens grelle lys.