Forvitring av rettigheter i Hongkong, del 1 av 4: Rettsvesenet

Da Kina overtok Hongkong i 1997 ble befolkningen lovet autonomi gjennom et styre med ett land, to systemer. Denne ordningen er nå gjenstand for gjentatte angrep, orkestrert fra myndighetene i Beijing.

I en serie i fire deler som publiseres i ukene før og etter lokalvalget 24. november ønsker jeg å kaste lys over forvitringen av system og rettigheter i Hongkong. Del 2 omhandler pressefrihet, mens del 3 vil dreie seg om ytringer og del 4 om valg. Et viktig dokument som drøfter flere av disse temaene er essaysamlingen Hong Kong: TheSteady Erosion Of Freedom som ble utgitt i juni i år, samme måneden som protestene skjøt fart i forbindelse med behandlingen av utleveringsloven.

Utgangspunkt i Basic Law

Ordningen med ett land, to systemer er grunnlagt på Hongkongs Basic Law. Gjennom denne er Hongkong sikret et uavhengig rettsvesen i henhold til Artikkel 2:

The National People's Congress authorizes the Hong Kong Special
Administrative Region to exercise a high degree of autonomy and
enjoy executive, legislative and independent judicial power,
including that of final adjudication, in accordance with the
provisions of this Law. 

2003: Nasjonal sikkerhetslov

Det har vært årlige demokratimarkeringer i Hongkong 1. juli, som var datoen for foreningen med fastlands-Kina i 1997. Den første store demonstrasjonen fant sted i 2003, rett før Hongkongs lovgivende forsamling, LegCo, skulle behandle en ny sikkerhetslov. Loven, som blant annet ga oppvigleri en strafferamme på livstidsfengsel, ble av protestbevegelsen sett på som et angrep mot ytringsfriheten og dermed et forsøk på å begrense Hongkongeres rettigheter i forhold til hva som var lovet gjennom Basic Law. Etter noen måneders tautrekning i LegCo ble lovforslaget trukket tilbake.

2014: Melding fra Beijing

Etter at Xi Jinping tiltrådte som president i 2013 har forvitringen skutt fart. I en offisiell melding fra myndighetene i Beijing fra 2014 uttrykkes det at the Central People’s government has comprehensive jurisdiction over […] the HKSAR (Hong Kong Special Administrative Region). Dette oppfattes av mange som et angrep på Hongkongs autonomi, slik den er gitt i Basic Law. Videre anføres det for dommerstanden at loving the country is a basic political requirement, et åpenbart angrep på maktfordelingen i Hongkong som blant annet skulle sikres gjennom et uavhengig rettsvesen.

2016: Inngrep i prosedyren for godkjenning av folkevalgte

Etter valget til LegCo i 2016 oppsto det en kontroversiell situasjon i forbindelse med edsavleggingen da LegCo skulle konstitueres. Denne kontroversen vil jeg komme utførlig tilbake til i del 3. I forbindelse med striden rundt godkjenningen av valget kom nok en gang forvitring av rettsvesenet i fokus. I etterkant av kontroversen framla den stående komitéen i Beijing en tolkning av artikkel 104 i Basic Law som i praksis innførte nye krav til edsavleggelsen. Disse kravene ble gitt tilbakevirkende kraft, noe som vil være uhørt i et velfungerende rettsvesen. Det hele endte med at 6 folkevalgte ble diskvalifisert fra å tiltre sine seter i LegCo, blant dem profiler fra demokratibevegelsen som «Long hair» Leung Kwok-hung (bildet) og Nobelprisnominerte Nathan Law.

2017-2018: Fastlands-Kinas lover trer i kraft på en jernbanestasjon

Den 8. september 2018 åpnet endestasjonen West Kowloon i Hongkong da lyntogforbindelsen fra Guangzhou via Shenzhen til Hongkong kom i drift. Forut for åpningen hadde det vært en prosess i forbindelse med hvor pass-, toll- og imigrasjonskontroll skulle foretas. Saken ble avgjort av LegCo i 2017, under heftige protester fra såvel demokratibevegelsen som Hongkongs advokatstand. Årsaken til protestene var at det ble innført en ordning der kontrollen skulle skje inne i Hongkong, og utføres av tjenestemenn fra fastlands-Kina i henhold til faslands-Kinas lover. Terminalområdet ble dermed i praksis en del av fastlands-Kina inne i Hongkong, der Hongkongs egne lover ikke lenger gjelder. Som kompensasjon for denne suverenitetsavståelsen mottar Hongkong en symbolsk årlig sum. At dette innebærer en forvitring av Hongkongs rettsvesen ble åpenbart da Simon Cheng, en Hongkonger med arbeidsplass i det britiske konsulatet i Hongkong ble anholdt og sendt tilbake til fastlands-Kina i forbindelse med at han ankom stasjonen etter en forretningsreise til Shenzhen. Han returnerte til Hongkong etter å ha blitt holdt tilbake i 2 uker i Shenzhen.

Oppdatering: 20. november ble Cheng intervjuet av pressen. Han fortalte at han gjennom tortur ble tvunget til å tilstå at han hadde oppfordret til politisk uro under besøket i Shenzhen. Britiske myndigheter uttalte at de trodde på Chengs saksframstilling, og den kinesiske ambassadøren i London ble kalt inn på teppet til utenriksminister Dominic Raab. Cheng har nå søkt politisk asyl.

2019: Utleveringsloven

I 2018 drepte Chan Tong-kai sin gravide kjæreste da de var på ferie i Taiwan. De var begge fra Hongkong. Chan flyktet hjem til Hongkong, der han ikke kan tiltales for drapet selv om har tilstått. Etter gjeldende lover kan han ikke utleveres til Taiwan, blant annet fordi det ikke er aktuelt for Hongkong å ha en utleveringsavtale grunnet Taiwans særegne status. Dette var påskuddet for å igangsette arbeidet med å få i stand en utleveringsavtale med Kina, en avtale som også vil omfatte Taiwan.

Lovforslaget, som oftest blir referert til som Extradition Law Amendment Bill (ELAB) ga navnet til protestbevegelsen som skjøt fart i juni: anti-ELAB bevegelsen. Utallige innlegg på twitter er merket med emneknaggen #antiELAB. For uinnvidde kan det hele se ganske uskyldig ut: da lovforslaget ble lagt fram i februar i år spesifiserte det kun er forbrytelser som har en strafferamme på minst tre år som er omfattet av loven, så det ble argumentert med at anvendelse av loven kun vil være aktuell i svært få tilfeller. Etter at det kom mange innsigelser ble det 30. mai gjort en del endringer i lovforslaget, blant annet ble strafferammegrensen hevet til 7 år, og det vil bli stilt krav til at den anklagedes rettigheter, som krysseksaminering av vitner og appellmulighet, må bli ivaretatt.

Det er likevel ikke vanskelig å forstå at i ukene som fulgte fyltes Hongkongs gater av demonstranter. Kina har ikke et uavhengig rettsvesen, det er kommunistpartiet som styrer. Rettsvesenet i Kina har en historie med fabrikasjon av anklager mot de med avvikende syn, også innbyggere fra Hongkong (som med bortføringen av bokhandlere som solgte litteratur som er forbudt i fastlands-Kina, dette kommer jeg tilbake til i den tredje delen i denne serien). Og av samme grunn som Norge aldri vil utlevere mennesker med alvorlige anklager mot seg til Kina, så var dette tidligere uaktuelt i Hongkong: Kina har dødsstraff, og Kina er landet i verden med flest henrettelser.

I landet der forbrytelsen ble begått som ga påskuddet til loven, Taiwan, har for øvrig både regjering og folket uttrykke sympati med Hongkongs protestbevegelse. De er motstandere fordi loven også ville åpnet for at folk fra Taiwan (og fra alle andre land) som besøker Hongkong kan bli anholdt og utlevert til Kina.

Først marsjerte tusenvis av advokater til justisdepartementets bygning den 6. juni i protest mot lovforslaget. Den 9. juni demonstrerte om lag en million mennesker i protest. For fysisk å stanse lovbehandlingen den 12. juni gikk demonstranter til okkupasjon av LegCos forsamlingssal. Samme dag ble det streiket i hundrevis av bedrifter, alt med ett krav: trekk tilbake lovforslaget! Dette nektet myndighetene å gjøre, den eneste innrømmelsen kom 15. juni da myndighetene bestemte seg for midlertidig å stanse lovbehandlingen. Dette var på langt nær nok for Hongkongs befolkning, dagen etterpå marsjerte omtrent 2 millioner i en ny protest i gatene, i følge arrangøren. Alt som skjedde i Hongkong i den drøye uka var i bunn og grunn protester mot forvitringen av innbyggernes rettssikkerhet.

Den 4. september ble det annonsert at lovforslaget ville bli trukket, men da hadde forlengst protestbevegelsens ene krav blitt til fem, som en konsekvens av politiets maktbruk under trefninger med demonstranter. Et av de fem kravene er å frafalle tiltaler om deltakelse i opptøyer. Dette har en strafferamme på 10 år, og ville altså kunne ført til utlevering hadde forbrytelsen skjedd i Kina, og utleveringsloven blitt vedtatt.

Oppdatering 18. november: maskeforbudet ^{(artikkelen ble først publisert 13. november)}

Fredag 4. oktober innførte Hongkongs styresmakter forbud mot bruk av ansiktsmasker og ansiktsmaling, med noen få unntak. Forbudet ble innført med hjemmel i en unntakslov fra kolonitiden, og ble møtt av spontane demonstrasjoner der bruk av ansiktsmasker var regelen, ikke unntaket. Forbudet ble forsøkt stanset i rettssytemet samme kveld, men appellen førte ikke fram. Dagen etterpå gikk demokratitilhengere til et nytt søksmål mot forbudet. Saken gikk til slutt til Hongkongs høyesterett, og i denne rettsinstansen vant klagen fram da loven ble erklært grunnlovsstridig.

Med dette kunne man håpe at rettsvesenet uavhengighet kom styrket ut. Men det er fortsatt grunn til stor bekymring, reaksjonen fra styresmaktene i Beijing kom umiddelbart, og var krystallklar: Hongkongs høyesterett har gått ut over sin jurisdiksjon. Dette er en sak for den stående komitéen i Folkekongressen i Beijing, som er det eneste organet som kan tolke loven.