25. januar 2020 var verden på vei inn i Rottens år. I Kina hadde folk reist på kryss og tvers for å feire begivenheten i tradisjonelle former sammen med sin familie. Fem millioner mennesker hadde forlatt storbyen Wuhan for å feire inngangen til Rottens år andre steder.
Taiwan, Wuhans motstykke
I ukene før feiringen hadde det kommet rapporter om tilfeller med en ny lungesykdom i Wuhan. Så sent som 14. januar meldte Verdens helseorganisasjon (WHO) på Twitter at det ikke fantes bevis for smitte fra menneske til menneske. Med henvisning til kilder i Kina.
Men et sted i verden hadde myndighetene for lengst begynt å ta forholdsregler: Ved årsskiftet 2019/2020 innførte Taiwan kontroll av reisende fra Wuhan.
Myndighetene i Taiwan forsøkte å slå alarm: 31. desember 2019 meldte de om en betydelig risiko for at det nye viruset kunne smitte mellom mennesker. Dessverre har kinesiske myndigheter blokkert for fornuftig deltakelse fra Taiwan i WHO.
Den første av svært mange nedstengninger i Kina kom først 23. januar, i Wuhan. Men gjennomføringen bar ikke preg av at myndighetene hadde forstått alvoret: I perioden mellom annonseringen og innføringen av nedstengningene fikk 300.000 personer forlate Wuhan.
I 2020 roste selvbestaltede norske Kina-kjennere og samfunnsdebattanter kinesiske myndigheters håndtering av pandemien. En refleksjon over hvordan situasjonen ville vært uten forsinkelsene fra alarmen i Taiwan var fullstendig fraværende i deres ukritiske innlegg.
Beijing snur 180 grader. Brått.
23. oktober 2022 ble Xi Jinping gjenvalgt som leder av kommunistpartiet. Tidligere i 2022 hadde manglende kontroll av omikron-varianten ført til stadig mer omfattende nedstengninger. Likevel var det lite som tydet på at ledelsen i Beijing var i ferd med å legge om strategien for virusbekjempelse.
Men så kom snuoperasjonen: 7. desember ble det kjent at myndighetene ville gå bort fra nullsmittestrategien. Praksisen med omfattende nedstengninger skulle avvikles.
Eksempelet Shanghai
Snuoperasjonen ble forutgått av mindre omlegginger i nedstengningspraksisen. Et godt eksempel er hvordan Shanghai ble rammet. Byen gikk gjennom en periode med omfattende nedstengninger i april og mai 2022. Det ble riktignok innført soner med ulike tiltaksgrad, men effekten på dagliglivet var enorm.
Shanghai er et eksempel på at nullsmittestrategien var i ferd med å spille fallitt. Til tross for de svært omfattende tiltakene under nedstengningen på våren, ble mer enn en halv million av byens 25 millioner innbyggere smittet. Å slå ned utbrudd viste seg å være mye vanskeligere etter at omikronvarianten ble dominerende.
På høsten kom nye nedstengninger i Shanghai. De kunne gjelde svært begrensede deler av byen: I august forsøkte Ikea-kunder å rømme fra et utsalg da det ble oppdaget smitte der. Målet var å unnslippe karantene. Sent i oktober ble portene brått stengt i Shanghai Disney, og de besøkende slapp ikke ut før de kunne framvise en negativ test.
Shanghai er også et eksempel på hvor ødeleggende nullsmittestrategien etterhvert hadde blitt for økonomien. Det ble tydelig at Xi Jinpings merkevare med bekjempelse av pandemien gjennom nedstengninger ikke var bærekraftig. Men Xi klamret seg altså til sin feilslåtte strategi gjennom høsten 2022.
I november hadde Kinas innbyggere fått nok. En brann i en boligblokk i byen Ürümqi langt vest i Kina ble en utløsende faktor for befolkningens motstand. Over hele Kina brøt det ut protester mot myndighetenes pandemipolitikk. I Shanghai kom det til sammenstøt mellom protesterende borgere og politi. Ingen steder var de protesterende mer konfronterende enn i Shanghai: De ble ropt slagord mot kommunistpartiet og krav om at Xi måtte gå av.
Det var denne mangefasetterte bakgrunnen som gjorde at myndighetene endelig valgte å legge om kursen tidlig i desember.
En eksplosjon av smitte
Shanghai var ikke alene om å oppleve smitteutbrudd høsten 2022. Men etter at myndighetene forlot nullsmittestrategien med massenedstengninger, har smitten eksplodert i Kina. Det er vanskelig å vite hvor mange som har fått Covid-smitte, for informasjonen fra sentralmyndighetene er fundamentalt uten troverdighet: Rundt juletider ble det registrert et ensiffret antall Covid-19 dødsfall hver dag. På nyåret ble definisjonen endret, slik at det offisielle antallet dødsfall kom opp i 60.000 i den første måneden etter snuoperasjonen.
Her er det verdt å stanse opp litt, og ettergå propagandaen fra Beijing. Særlig hardt har den gått ut over amerikanerne, som riktignok viste en elendig håndtering av pandemien gjennom 2020. Men propagandaen justerte seg ikke når USA og resten av den vestlige verden etterhvert ble i stand til å gjenvinne en noenlunde normal situasjon etter at mRNA-vaksiner ga god beskyttelse mot alvorlig sykdom.
Illustrasjonen av denne artikkelen, en tweet fra regjeringsorganet Global Times fra april i fjor, illustrerer på en svært god måte hvorfor kinesiske myndigheter sliter veldig med troverdigheten: en brutal front-kollisjon med realiteter.
Med et minstemål av kritisk sans er det umulig ikke å mistenke Beijing for å manipulere data, som dødstallene jeg refererte over. Et svært sannsynlig motiv for all offisiell Covid-19 statistikk fra Kina, er at rapporteringen av dødsfall settes så lavt som mulig uten at det er hinsides enhver logikk selv blant diktaturets varmeste støttespillere.
Eksperter utenfor Kina anslår at antallet dødsfall i Kina i den pågående bølgen med omikronsmitte vil ligge et sted mellom 600.000 og seks millioner mennesker. For å få et innblikk i hvordan man kommer fram til slike anslag, kan man se til fjorårets smittebølge i Hongkong.
Erfaring fra Hongkong
9. februar 2022 fikk Hongkong Covid-19 dødsfall nummer 214. Det var det første registrerte dødsfallet på nesten fem måneder. Så gjorde omikron sitt inntog, og byens helsevesen knelte i mange uker. 15. april passerte Hongkong 9000 døde i pandemien. Da Beijing la om smittestrategien tidlig i desember, hadde omikron forårsaket 10.500 dødsfall i Hongkong. Det store flertallet av de døde kom fra den eldre generasjonen.
Fastlands-Kina har omlag 200 ganger så mange innbyggere som Hongkong. En ukritisk oppskalering tilsier dermed ca. 2 millioner dødsfall. Men det er en del faktorer som skiller Hongkong fra den gjennomsnittlige situasjonen i Fastlands-Kina:
- I Hongkong tilbys mer effektive mRNA-vaksiner, de er det ingen som får i Fastlands-Kina.
- Det er særlig etter første og andre dose som mRNA er overlegen de kinesiske vaksinene. Etter tre doser spriker vurderingene: En studie fra Hongkong tilsier at booster (3. dose) med mRNA-vaksinen fra BioNTech fortsatt er kinesiske Sinovac overlegen. En annen studie tilsier derimot at de to vaksinene gir likeverdig beskyttelse etter tre doser.
- Under vårbølgen i Hongkong ble om lag 20% av byens befolkning smittet. På grunn av den svært lite transparente registreringen av smitte under den pågående bølgen i Fastlands-Kina har vi ikke sammenliknbare data. Men det rapporteres fra Shanghai at hele 70% av byens befolkning har vært smittet.
- I Hongkong var kun i overkant av 30% av befolkningen over 80 år vaksinert ved omikronutbruddet sist vår. Oppdaterte tall tilsier et forhold 1:3 mellom BioNTech og Sinovac. I november 2022 var 3 av 4 i befolkningssegmentet 80+ i Fastlands-Kina vaksinert, og 40% hadde fått tre doser -men ingen med mRNA-vaksine.
- I 2020 utgjorde befolkningsgruppen 80+ 32 millioner i Fastlands-Kina. Tilsvarende tall for Hongkong er 380.000. Andelen av befolkningen over 80 år er omtrent dobbelt så stor i Hongkong som i Fastlands-Kina.
- I Hongkong er det om lag 14.000 innbyggere for hver plass på medisinsk intensivbehandling. Dette er en bedre dekning enn i Fastlands-Kina, der det er 22.000 innbyggere per intensivplass.
- Omikron-varianten som rammet Hongkong i fjor var en annen enn den som rammer Fastlands-Kina nå i vinter.
Det er umulig å ekstrapolere fra Hongkong til Fastlands-Kina på dette datagrunnlaget: Lavere vaksinasjonsgrad blant eldre i Hongkong, og byens større andel av eldre i befolkningen kan gjøre at det pågående omikronutbruddet gir en noe redusert rate av dødsfall i Fastlands-Kina. Men Hongkongs helsevesen var bedre rustet til å møte smittebølgen.
Pandemiens kostnader
I enhver pandemi får bekymringen for liv og helse førsteprioritet. Før en vaksine er utviklet, er tiltak som nedstengninger og generelle forholdsregler (avstand, håndvask m.m.) de beste virkemidler for å holde utbrudd i sjakk.
Befolkningen i Øst-Asia lyktes bedre i 2020 enn de fleste andre steder i verden. Taiwan var best i klassen. Erfaringene med SARS-viruset for 20 år siden, som rammet Øst-Asia hardt, er nok en viktig forklaring på hvorfor landene i denne delen av verden lyktes best tidlig i pandemien.
SARS hadde lavere reproduksjonstall (R) enn Covid-19. Derfor klarte man å begrense SARS-epidemien. Store deler av verden gikk fri, inkludert Norge. Det viste seg etterhvert at Covid-19, gjennom stadig nye mutasjoner, ikke kunne bekjempes på samme måte. Kinesiske myndigheter holdt altfor lenge fast ved troen på at pandemien kunne kontrolleres med omfattende nedstengninger.
Det som var en suksessoppskrift i 2020 ble til et mareritt denne vinteren. Kostnadene, i form av manglende suksess av nedstengning, belastningen på psykisk helse, og økonomisk tilbakegang ble til slutt for stor selv for Xi Jinping. Men veien ut av nullsmittestrategien var ikke den beste: Det er alt annet enn optimalt å slippe opp i årstiden smitten spres mest effektivt: vinteren.
Kina har avvist et tilbud fra USA om mRNA-vaksiner. EU har tilbudt vaksiner, gratis. Men Beijing takker nei. Det er også trist å se at kinesiske myndigheter prioriterer kinesisk stolthet og nasjonalisme over å gi befolkningen den beste beskyttelsen de kan få.
Tilbake til Norge
I januar 2021 kritiserte jeg en ledende norsk naturviter for hans manglende kritiske sans overfor diktaturets ledelse i Beijing. Nå som Kina, som siste land i verden, har forkastet nullsmittestrategien, burde kanskje noen norske samfunnsdebattanter ta et oppgjør med sin ukritiske hyllest av det påståtte nære forholdet mellom vitenskap og politisk ledelse i Beijing.
Hongkong sett fra Norge 
