Folkemord? Klassekampen inviterer

Oppdatering: Omtrent en og en halv time etter at denne artikkelen først ble publisert i bloggen, ble jeg kontaktet av Klassekampen. Dette var ti døgn etter at jeg sendte inn artikkelen, og et og et halvt døgn etter at jeg purret. Den manglende publiseringen var en glipp fra deres side, noe de beklaget. Artikkelen ble publisert i Klassekampen 20. april. Jeg aksepterer selvfølgelig Klassekampens beklagelse! Jeg har derfor endret tittel
fra «Sensurert av Klassekampen»
til «Folkemord? Klassekampen inviterer».

Bjørgulv Braanen, som er politisk redaktør i Klassekampen, skrev en lederartikkel 30. mars om sanksjonene mot kinesiske tjenestemenn med ansvar for de brutale overgrepene i Øst-Turkestan (Xinjiang). Lederen var en blanding av whataboutism der fokus var på forhold i USA, og advarsler mot det Braanen omtalte som konfrontasjonspolitikk. Braanen løp linen ut, og kastet fram en påstand om at anklagene om folkemord er et “forvarsel om at man også er villig til å bruke krigsmakt”.

De som ikke ble nevnt med et eneste ord i lederen, er ofrene vest i Kina. Det fikk mange til å reagere, jeg var en av dem. Den 7. april, en uke etter at lederartikkelen ble trykket, lot Klassekampen Braanen få komme til motmæle mot kritikken. Han fikk boltre seg med spalteplass og -volum som er få forunt. Heldigvis retter Braanen opp noe av inntrykket fra lederen når han medgir at det skjer overgrep mot uighurer. Men fortsatt er mye av det Braanen skriver alt annet enn etterrettelig og opplysende.

Invitasjonen

Braanen avslutter artikkelen sin slik:
“I vår sannhetssøken må vi alltid være åpne for motargumenter. Og hvis du for eksempel er uenig i det jeg skriver her, er det bare å sende et innlegg der du viser hvor jeg tar feil. Det er ikke verre enn det.”

Jeg skrev derfor et svar der jeg tok for meg følgende fem punkter i 7.-aprilartikkelen jeg mener å påvise er enten feil eller svært skjevt framstilt:

• I sin argumentasjon mot folkemord begår Braanen flere feil. Først framstiller han begrepet folkemord som “systematisk utryddelse av en folkegruppe”. Når dette står alene, må ‘utryddelse’ forstås slik at alle drepes. Men dette er ikke en korrekt framstilling av FN-konvensjonen.
• Senere lar Braanen et knippe eksperter gi sine betraktninger, da med en bedre balansert forståelse av begrepet. Men han velger konsekvent å se bort fra andre framstillinger enn de han selv finner opplysende. Som nevnt hadde jeg skrevet en Twitter-melding om lederen. Der hadde jeg linket til en utførlig rapport som diskuterer problemstillingen om det faktisk foregår et folkemord. Braanen langer ut mot sine Twitter-kritikere, men leser altså ikke dokumentasjonen som blir lagt fram.
• Ikke ett sted reflekterer Braanen over hovedproblemet med å finne ut av hva som skjer: kinesiske myndigheters fullstendige og totale kontroll på all informasjon fra Øst-Turkestan. Han forlanger juridisk holdbare bevis. Men kravet framsettes uten samtidig å kreve en uavhengig gransking, fritt for oppsyn fra overgriperen som ellers opplagt vil straffe de som forteller om sine grusomme opplevelser.
• Et av de fem punktene som for seg selv er tilstrekkelig for å definere et folkemord, er å forhindre fødsler med tall. Her finnes det data som gir stor grunn til bekymring, og som jeg tar opp i innlegget.
• Braanen fortsetter å framstille saken som en forberedelse på krig. Han unnlater fullstendig å problematisere denne påstanden, som for eksempel at folkemordanklager kan bli reist og pådømt av en tribunal, uten forutgående bruk av militærmakt.

Her følger innlegget jeg skrev etter å ha blitt invitert av Braanen til å kritisere ham og hans saksframstilling. Invitasjonen viste seg å dessverre å være et retorisk grep for å gi inntrykk av vilje til meningsutveksling. Men invitasjonen viste seg altså å være et rent bedrag, viljen til meningsutveksling er ikke-eksisterende.

Dersom Braanen ønsker kan ha ta til motmæle i denne bloggen. Da vil han i det minste finne ut at jeg står ved mitt ord. Kanskje Braanen kan ha noe å lære?

 

Her er noen fakta, Braanen

Arne Melsom,
Nestleder, Hongkongkomiteen i Norge

I Klassekampen 7. april konstaterer Bjørgulv Braanen at Twitter “flommet over” av ramsalt kritikk mot lederen han skrev 30. mars. Artikkelen avsluttes med en oppfordring til de som er uenige med ham om å sende et innlegg der feil påvises. Jeg er en av de som reagerte på Twitter, og tar med dette mot invitasjonen.

Et folkemord?

Først må begrepet defineres: Folkemord er handlinger som omfattes av FNs Folkemordkonvensjon fra 1948. Konvensjonen definerer folkemord som et overlagt forsøk på å utslette, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rase- eller religiøs gruppe. Videre vises det til at dette må foregå gjennom minst én av fem typer handlinger.

Å ugjendrivelig bevise et folkemord er vanskelig uten uhindret tilgang til området der overgrepene skjer, eller gjennom et stort antall vitnesbyrd fra ofre eller andre som har bevitnet overgrepene. Kinesiske myndigheters nær totale kontroll i Øst-Turkestan (Xinjiang) vanskeliggjør bevisinnsamling. Besøkende journalister blir trakassert, og ikke mange øyenvitner har klart å flykte. Forfølgelsen av dissidenter er intens, nylig ble en tidligere leder i regionens undervisningssektor idømt suspendert dødsstraff for lærebøker han har skrevet. Men noen har unnsluppet, de forteller om voldtekt og tortur i konsentrasjonsleirene.

Fødselstall stuper

Likevel er det kanskje juridisk sett for få vitnesbyrd til å erklære et pågående folkemord, og fortellingene er umulig å verifisere helt sikkert. For å komme nærmere en udiskutabel situasjonsbeskrivelse, går jeg til offisiell kinesisk statistikk. Den viser at fødselsraten i Øst-Turkestan stupte fra 15.88‰ i 2017 til 8.14‰ i 2019. Nå er det slik at i overkant av 40% av befolkningen er etniske kinesere. Min påstand er derfor at blant uighurer, den største folkegruppen i Øst-Turkestan, ble fødselsraten mer enn halvert gjennom toårsperioden.

Verden må reagere

Steriliseringsraten øker kraftig i uighurbefolkningen, og vitner forteller om tvungen bruk av spiral og tvangssterilisering. En av de fem handlingene som tilsier folkemord, er handlinger som tar sikte på å forhindre fødsler med tvang. Omfanget av konsentrasjonsleirene tilsier at overgrepene mot uighurer utføres med viten, og overlegg, av makteliten i Beijing. Begrepet som definerer folkemord er som nevnt over, ‘helt eller delvis’. Om fødselsraten tvinges til mer enn en halvering i en folkegruppe er det min vurdering at dette kriteriet er oppfylt, da står vi overfor et folkemord. Men jeg er en legmann. Verden må kreve at uavhengige eksperter får slippe til uhindret, uten overvåkning, og uten annet oppsyn fra kinesiske myndigheter, for å klarlegge hva som skjer.

Resultatet av undersøkelsene vil så kunne lede til et internasjonalt tribunal i regi av FN, der de skyldige gjøres ansvarlige og får utmålt straff. Det var dette som skjedde etter folkemordet i Rwanda. Braanens fabuleringer om et forspill for bruk av militærmakt mangler realitetsforståelse i mine øyne. Militær aktivitet med tiltagende hyppighet i området er det for tiden Kina som står for.