Når Erik Solheim blir kritisert for sine utilslørte lovprisninger av Kina, det mektigste diktaturet siden annen verdenskrig, har han sine favorittgrep: anklager om kunnskapsløshet, og krav om ydmykhet.
På spørsmål om hva han synes om kritikken han blir møtt med, svarer Erik Solheim at det plager ham at folk slenger dritt på Internett, og ikke leser bøker om Kina. Dessverre står Solheim selv bak påstander som av menneskerettighetsforkjempere oppleves som drittkasting. Og i intervjuet i Nettavisen angis ikke et eneste eksempel på en bok som kan opplyse hans kritikere om Kinas historie.
En kort litteraturliste
Det siste kan jo være fordi det ikke passet inn i intervju-settingen. La meg anbefale noen bøker: For det lange perspektivet, les Torbjørn Færøviks “Kina på 200 sider”. Og for nyere historie, les Jan Arild Snoens “Den nye kalde krigen”. Med tanke på den rådende situasjonen i verden, anbefaler jeg varmt å supplere med Nathan Laws “Freedom: How we lose it, and how we fight back”. Om kunnskapstørsten fortsatt ikke er stillet, så les korrespondent Ching Cheongs “My 1,000 days ordeal” om torturen han ble utsatt for i Kinas svarte fengsler, eller plukk ut noen av tekstene fra Snoens 50 tettskrevne sider med referanser.
Kjøpt og betalt?
Til Nettavisen avviser Erik Solheim at han er kjøpt og betalt av kinesiske myndigheter. Jeg har ingen innsikt i Solheims privatøkonomi, og kan derfor ikke motsi Solheim. Men likevel forstår jeg reaksjonen svært godt, for “kjøpt og betalt” er også et uttrykk som kan brukes i overført betydning, dersom den omtalte personen ukritisk og konsekvent formidler en ensidig saksframstilling. Solheims mange innlegg om Kina har gitt solide bidrag til å skape nettopp et slikt inntrykk.
Jeg kommer snart til mange konkrete eksempler på hvordan dette er et inntrykk som har festet seg. Men først til Solheims drittkasting. I intervjuet skriver Solheim at kinesiske myndigheter “fører en brutal anti terror politikk med innslag av han kinesisk arroganse.” Jeg kjenner to uighurer som jobber med å dokumentere de grusomme overgrepene. Å kalle dette en “anti-terror politikk” uten å gå dypere i materien, er en ufattelig drittkasting mot de som ser sitt folkeslag gjennomleve systematisk ødeleggelse av sin kultur gjennom virkemidler som masseinternering, tvangsarbeid, tortur og tvangsaborter.
Disse påstandene er dokumentert i dommen som nylig ble avsagt av et tribunal ledet av Sir Geoffrey Nice som var aktor i saken mot Slobodan Milošević. Både Amnesty International og Human Rights Watch har omtalt overgrepene som forbrytelser mot menneskeheten. Selv har jeg skrevet om dette i innlegg i Klassekampen, med referanser for den interesserte leser. Solheim retter ingen fordømmelse mot denne helt utålelige situasjonen, han nøyer seg med å fortelle at han er uenig i behandlingen av uighurer.
“Kjøpt og betalt” 1: Menneskerettigheter
Det er ikke bare i tilknytning til Solheims absurde framstilling av de forferdelige overgrepene mot uighurer at Solheim tilslører menneskerettighetssituasjonen i Kina. Han har en historikk med fornektelse av menneskerettigheters betydning i Kina som strekker seg minst åtte år tilbake i tid.I 2014 sa Erik Solheim til NRK at det var feil å gi fredsprisen til Liu Xiaobo. Etter å ha omtalt framgangen i Kina i panegyriske vendinger, uttalte Solheim at “det som bedrer menneskerettighetene er økonomisk og sosial framgang.” Den selvbestaltede Kina-kjenneren har så langt jeg kan se aldri moderert påstanden. Men mens den økonomiske veksten har fortsatt, har utviklingen i menneskerettighetssituasjonen vært katastrofal. Solheims argumentasjon har totalhavarert.
I juli 2015 gikk kinesiske myndigheter til massearrestasjoner av menneskerettighetsaktivister og deres støttespillere. Dette overfallet sammenfalt med at Aftenposten publiserte et debattinnlegg av Solheim der han skrev at “Kina er ikke lenger totalitært. Meningsbrytningen er omfattende”. En ukritisk formidling av uhyrlige påstander har i flere år vært sentral i Solheims tekster.
Erik Solheim liker altså å framstille seg som en kjenner av Kina. Så når han i intervjuet i Nettavisen påstår at “vi må ha en dialog med Kina om behandlingen deres av uigurene” så er det fordi han på nytt søker å forlede den norske offentligheten: Solheim vil ha oss til å tro at det er realistisk at dialog kan få diktaturet til å gi opp sitt prosjekt om en altomgripende uniformering av alt og alle i Kina.
Men en formålstjenlig dialog om forhold som den totalitære ensrettingen av samfunnet er umulig: Etter at de diplomatiske relasjonene mellom Norge og Kina ble normalisert i 2016, har våre statsråder gang på gang tatt opp menneskerettighetssituasjonen i Kina. Likevel har utviklingen i Kina vært katastrofal i de fem årene som har gått. Det er nytteløst å håpe på framskritt gjennom dialog; Xi Jinping knuser ethvert avvik med uhemmet brutalitet.
“Kjøpt og betalt” 2: Pandemien og SARS-Cov-2
Da pandemien kom våren 2020 var det viktig for myndighetene i Kina å begrense negativ omtale. I en artikkel i Nettavisen ble Solheim konfrontert med sin stadige videreformidling av saker med opprinnelse i statskontrollert kinesisk media. En undersøkelse fra Oxford universitetet peker på hvordan Beijing gjennom denne nyhetsformidlingen søkte å framheve sin pandemihåndtering som noe nær perfekt.
Men virkeligheten er at kinesiske myndigheter lot fem millioner mennesker forlate Wuhan i forbindelse med feiringen av kinesisk nyttår før byen ble stengt 23. januar. Hele 300.000 av dem fikk reise fra Wuhan etter at nedstenging ble bestemt.
I denne situasjonen fortalte Erik Solheim blant annet om hvordan sosiale medier ble brukt for å begrense sykdomsspredning. Jeg har ingen grunn til å tvile på at dette var et viktig og vellykket grep i håndteringen av pandemien i den tidlige fasen. Men det var også mye svært kritikkverdig som kinesiske myndigheter var ansvarlig for. Den mest betydningsfulle feilen var de millioner som fikk forlate Wuhan, flere uker etter at Taiwan hadde forsøkt å alarmere Verdens helseorganisasjon (WHO).
Også her ser vi hvordan Solheim i praksis fungerer som formidler av ensidig informasjon fra Beijing. Så langt jeg kan se, har Solheim aldri kritisert at millioner fikk forlate Wuhan, forfølgelsen av varslere fra Wuhan, eller Beijings uhørte krav om total utestengelse av Taiwan fra WHO.
“Kjøpt og betalt” 3: Miljø og klima
Erik Solheim har i flere år framstått som en talsperson for miljøvern og fornybar energi, blant annet på bakgrunn av sin rolle som tidligere leder av FNs miljøprogram UNEP. Men også der ble Solheim anklaget for en manglende balanse i sitt virke: Et av fire konfliktområder i UNEP som ble identifisert i en SKUP-rapport, var problemer rundt Solheims tette bånd til Kina. Til slutt krevde FNs generalsekretær at Solheim måtte fratre.
Det er ikke vanskelig å vise til dypt problematiske sider ved Kinas miljøpolitikk. Fra et norsk ståsted er det naturlig å se til fiskerisektoren. Kina har en enorm fiskeriflåte som kan operere svært langt unna sitt nærområde. Dette er en flåte som driver verdens minst bærekraftige fiskeri. Kina driver dette fiske nærmest globalt, som utenfor Afrikas kyst i Atlanterhavet og i havområdet sør for Galapagos. For å illustrere hvilken kapasitet fiskeriet drives med, er det verdt å merke seg at avstanden fra Shanghai til Galapagos er lenger enn avstanden til Barentshavet. Jeg har til gode å registrere at Solheim offentlig kritiserer verdens minst bærekraftige fiskeri.
Solheim framhever ofte Kinas dominerende posisjon i verdens fornybarindustri, og omfanget av energiproduksjon gjennom vind- og solkraft. Verden trenger utvilsomt store mengder av både vindmøller og solcellepaneler. Dermed kan Kina spille en viktig rolle i den grønne omstillingen. Men igjen er det slik at Solheim unnlater å fortelle om medaljens bakside: Vindturbinprodusenten Xinjiang Goldwind Science & Technology har blitt anklaget for bruk av tvangsarbeid. Det samme gjelder flere produsenter av solcellepaneler (GCL-Poly, East Hope Group, Daqo New Energy, Xinte Energy og Jinko Solar). Forbrytelsene mot menneskeheten som uighurer er ofre for, kan altså være knyttet til fornybar-industrien i Kina. Det må være en selvfølge at omleggingen til fornybarsamfunnet aldri må skje med omfattende menneskerettighetsbrudd som bakteppe. Men Solheim tar ingen forbehold i sin hyllest av Kinas fornybarindustri.
Når det gjelder utslipp i lufta av lokalforurensning har situasjonen bedret seg betydelig i senere år. Likevel er det seneste årsmidlede forurensningsnlvået av små partikler (PM2.5) i Beijing (40ppm) godt innenfor intervallet som defineres som rødt nivå i Norge: en høy forurensningsgrad med en betydelig helserisiko.Når det gjelder utslipp av klimagassen CO2 sier Solheim til Nettavisen at “Vi nordmenn slipper også ut veldig mye mer per innbygger enn […] Kina”. Dette er reinspikka løgn. Tallmaterialet fra Our World in Data viser at utslipp per innbygger i Norge og i Kina er så og si identisk (se figur under).
Som nevnt over, er den rosende omtalen av grønn energiproduksjon i Kina en gjenganger fra Solheims penn. Men han underslår en annen, og svært dyster, side ved energiproduksjonen i Kina: Kullkraftverkene, som skyter opp i Kina i et tempo som ingen andre land i verden er i nærheten av å matche: I 2020 hadde Kina nye kullkraftverk som vil gi 250 GW under oppføring eller planlegging. Dette er mer enn den samlede kullkraftproduksjonen i USA. Kullkraftutbyggingen i 2020 i Kina var mer enn 3 ganger den samlede utbyggingen i alle andre land til sammen. Livsløpet til kullkraftverk strekker seg over en periode på om lag 50 år. Igjen svikter Solheim, for denne informasjonen holder han skjult, tro mot denne artikkelens gjennomgående tema: Solheims skjevframstilling av hva som skjer i Kina og den underliggende fornektelsen av nær sagt alt som er galt i diktaturet.
Solheim skamroste vinter-OL i Beijing for å ha vært karbonnøytralt. Og i seg selv er jo dette en god ting. I intervjuet med Nettavisen vedgår Solheim at det var en enorm produksjon av kunstsnø, men at kunstsnø også var viktig i forrige vinter-OL, og at dette er noe verden må regne med, gitt de pågående klimaendringene. Nok en gang underslår Solheim problematiske sider: Klimaendringer forstyrrer nedbørsmønstre, og Beijing-området gjennomgår stadig perioder med tørke. Snøproduksjon krever vann. Den enorme produksjonen av kunstsnø under OL var derfor uttrykk for alt annet enn et bærekraftig engasjement. Den tidligere UNEP-lederen er urovekkende tyst også om dette forholdet.
Etter denne gjennomgangen håper jeg leserne forstår at Solheim helt bevisst lar seg bruke som diktaturets formidler av propaganda i Norge. Fortsatt ikke overbevist? Jeg tar med et eksempel til! 1. januar i år utbasunerte Solheim følgende på Twitter: “China leads the world to the solar future!” (skjermdump under) Som dokumentasjon av påstanden link’et Solheim til en 2-minutters video fra Deutsche Welle der de første 22 sekundene viser bilder fra et enorm solenergianlegg som ble bygget for å grønnvaske Beijing-OL. Men Solheim hadde nok ikke sett mer enn denne innledningen, og ikke resten av videoen. For historien handler om bønder som ble fratatt dyrkbar mark uten kompensasjon, og mishandlingen og fengslingen av de som protesterte.
Etter at en rekke twitrere påpekte dette forholdet, valgte Erik Solheim å avsløre sitt sanne ansikt. Solheim, som i intervjuet i Nettavisen klager over at mange av hans kritikere er kunnskapsløse, slettet sin tweet. Ved å skjule historien han tidligere hadde delt, bidro han til å underslå informasjon. Erik Solheim har ingen troverdighet som formidler av kunnskap om den reelle situasjonen i dagens Kina. Les gjerne bøker om Kina, men styr unna Solheims mange propagandatokt.
Det er viktig å protestere mot Solheims knefall for diktaturet!
Enten er Solheim totalt uvitende om myndighetenes kompromissløse krav om underkastelse fra samtlige innbyggere, uvitende om uansvarligheten da millioner fikk forlate Wuhan i januar 2020, uvitende om Kinas rovfiske i internasjonalt farvann, og uvitende om planer for en storstilt utbygging av kullkraftverk. Eller så opererer han som diktaturets agent i det offentlige ordskiftet i Norge, og alt jeg har hørt og lest fra Erik Solheim tilsier at det er nettopp dette som er hans rolle.
Tidlig i mars la Solheim ut følgende Gandhi-sitat på Twitter:
Your thoughts become your words.
Your words become your behavior.
Your behavior becomes your habits.
Your habits become your values.
Your values become your destiny.
“Dette er Asias århundre” konstaterte Erik Solheim i intervjuet i Nettavisen. Det kan nok stemme. Nettopp derfor må vi protestere mot Beijings grusomme overgrep. For Asias århundre kan bli en velsignelse om det defineres av idéene som dominerer i land som Taiwan, Japan og Sør-Korea. Eller det kan bli et mareritt om Xi Jinpings menneskeforaktende tanker får dominere. Gjennom alt han skriver, og ikke minst ved det han unnlater å omtale, viser Erik Solheim en sjokkerende likegyldighet i dette avgjørende spørsmålet. Det vil være katastrofalt for grunnleggende menneskerettigheter om Solheims vaner (habits), og hans nihilisme (values), skal bestemme vår skjebne (destiny).
– – – – – – – – – –
Illustrasjoner, topp til bunn:
Portrettfoto av Harry Wad, tilgjengelig fra Wikipedia
Foto av utvalgte bøker (privat)
CO2-data fra Our World in Data (https://ourworldindata.org/co2/country/norway?country=NOR~CHN)
Skjermdump av slettet tweet
Hongkong sett fra Norge 
