Dette er en kritisk omtale av URIX-sendingen «Drømmen om supermakt», som ble sendt på NRK 9. februar. Omtalen ble sendt til URIX-redaksjonen 13. februar, samt til den deltagende NUPI-forskeren Hans Jørgen Gåsemyr. Jeg har ikke fått svar fra noen av dem.
Programmet var absolutt ikke uten informasjonsverdi. Likevel var det mange forhold
som ble behandlet uten særlig dybde. Her omtales to av disse i detalj. Til slutt gis en
kort liste over andre forhold som med fordel kunne vært presentert annerledes i
programmet, samt en oppfordring til URIX om et nytt tema som NRK med fordel kan
vie oppmerksomhet.
1. Fattigdomsbekjempelse i Øst-Asia
Flere hundre millioner mennesker i Kina har krabbet seg over fattigdomsgrensen, og
i byene har befolkningen fått en betydelig forbedring av sin økonomi. Men påstanden
om at Kina har en unik posisjon i verden når det gjelder fattigdomsbekjempelse
kommer ofte uten noen diskusjon om dette er en presis omtale. Dessverre var URIX
intet unntak.
Det er ikke noe enestående mirakel vi er vitner til. Veksten har vært rask, men dette
skyldes først og fremst at det kinesiske samfunnet hadde en betydelig forsinkelse i
utviklingen i forkant, sammenlignet med andre land i regionen. Fortsatt er det slik at
land som Japan, Sør-Korea, ja også kineserne som er så heldige å bo i et fritt
samfunn i Taiwan, har en betydelig høyere levestandard enn folk flest i Kina. Og alle
disse landene er demokratier, med respekt for menneskerettigheter.
Ingen av disse landene har hatt noen som Mao, som gjennom tiår holdt utviklingen
tilbake gjennom dypt mislykkede reformer. Fattigdomsbekjempelsen begynte dermed sent i Kina, derfor kan en kort tidshorisont gi et feilaktig bilde når dette forholdet sammenliknes: I virkeligheten ligger Kina langt etter sine naboer i Øst-Asia når det gjelder velstandsutvikling.
I programmet presenterte NUPIs Gåsemyr en idrettsmetafor om at Kina er
verdensmester til å løfte levestandarden. En riktigere metafor er å se på Kina som
en maratonløper som etter trening har satt en ny pers på tre timer når den gamle var
på fire. Utøveren presterer bedre, men utdeling av en verdensmestertittel er
uberettiget.
2. Kinas ambisjoner er globale
Programmet manglet ikke gode spørsmål, problemet var noen av svarene som ble
gitt. Et av spørsmålene var: Bør vi være bekymret? Mesteparten av det som ble sagt
om dette bar preg av påstander om at selv om Kina blir mektigere enn nå, så vil
deres vekst være en regional utfordring, og ikke en global utfordring.
Kina vil sikre seg selv, ble det sagt. Men et Kina som sikrer seg selv merkes svært langt unna Kinas nærområde, allerede i dag. Kinas industri har en umettelig appetitt på råvarer. I Afrika fører kinesisk gruvedrift med seg betydelige problemer for den lokale befolkningen. Sist vår var et spørsmål om gruvedrift på Grønland et viktig spørsmål ved lokalvalget. Det var et kinesisk-eid selskap som planla gruvedrift der.
Langt unna Kina jakter landet også på matvareressurser, som en del av sikringsstrategien. Kina har en enorm fiskeriflåte som kan operere svært langt unna sitt nærområde. Dette er en flåte som driver verdens minst bærekraftige fiskeri. Kina driver dette fiske nærmest globalt, som utenfor Afrikas kyst i Atlanterhavet og i havområdet sør for Galapagos. For å illustrere hvilken kapasitet fiskeriet drives med, er det verdt å merke seg at avstanden fra Shanghai til Galapagos er lenger enn avstanden til Barentshavet. Kina har definert seg som et “nær-arktisk land”, og søker innflytelse gjennom deltagelse i Arktisk Råd. Derfor bør vi også følge denne utviklingen i Norge.
Beijings ambisjon om påvirkning av meningsdannelse er global. Norge føyet seg for diktaturet med en offentlig uttalt selvsensur overfor Xi Jinpings styre gjennom normaliseringsavtalen i 2016. Året etterpå brukte Kina sine økonomiske muskler til å få Hellas til å blokkere en uttalelse til FN om menneskerettighetssituasjonen i Kina. I mars i fjor ble fem folkevalgte medlemmer av Europaparlamentet svartelistet av kinesiske myndigheter. I juli ble det kjent at hackere fra Kina sto bak datainnbrudd i Stortingets e-posttjeneste. Ambisjonene om kontroll og innflytelse fra Beijing er verdensomspennende.
Kinesiske myndigheter jobber målrettet for å omstøte den internasjonale verdensordenen som har vokst fram siden 1945. I FN arbeider Beijing for å omdefinere menneskerettighetsbegrepet gjennom forsøk på å undergrave organisasjonens definisjon av universelle rettigheter. Kinesiske myndigheter misbruker internasjonalt politisamarbeid i INTERPOL til å etterlyse regimekritikere overalt i verden.
Så på spørsmålet om vi bør være bekymret, er svaret et rungende ja allerede i dag. Og Xi Jinpings søken etter en stadig mer dominerende rolle kommer selvsagt til å tilta dersom utviklingen i Kina følger URIX’ postulat om at vi bare har sett begynnelsen. Det er naivt, kunnskapsløst og farlig å begrense bekymringen til utviklingen i Kinas nærområde.
Jeg kunne fortsatt kritikken
Dette var to viktige temaer som ble dårlig belyst i URIX-programmet. Andre påstander som kunne vært diskutert dypere her:
- Innbyggerne i Kina har en stor grad av bevegelsesfrihet
- Hva er Kinas “rettmessige territorium”? Her burde det fulgt en omtale av den ni-stiplede linjen i Sør-Kinahavet og tilhørende tvister med naboland, og okkupasjonen av Tibet og Øst-Turkestan (Xinjiang) burde vært trukket fram
- Den ensidige henvisningen til USA når det gjelder anklager om folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i Øst-Turkestan: hvorfor ikke referere til Amnesty International, eller Human Rights Watch?
Mangelen på kunnskap om utviklingen i Kina i det offentlige ordskiftet i Norge er en stor kilde til bekymring for oss som jobber med menneskerettighetssituasjonen i landet. Det er mer en regel enn et unntak at Kina blir betraktet som det landet vi ønsker at det skal være. Ikke som det landet det faktisk er, styrt av et totalkontrollerende, dominanssøkende regime under Xi Jinping, som utrydder uønsket etnisitet og politisk kultur med alle midler.
En avsluttende oppfordring
Det er all mulig grunn til å unngå fortellinger med en underliggende fatalisme når det gjelder Kinas utvikling. Jeg vil derfor på det sterkeste oppfordre URIX til å lage et program om et vellykket kinesisk samfunn, som har kastet av seg diktaturets åk: Taiwan. Dette er de facto-nasjonen som viser hva Kina kan være: Et rikt samfunn med en verdensledende halvlederindustri, med et av verdens fremste helsevesen. Taiwan, som innledningsvis hadde en epidemiolog som visepresident, viste vei i pandemien: Øystaten brukte stordataanalyse som bakgrunn for å iverksette smitteverntiltak tre uker før kinesiske myndigheter innrømmet at viruset kunne spres mellom mennesker. I disse ukene lot kinesiske myndigheter millioner av mennesker forlate Wuhan.
Taiwan ble nylig kåret til Asias fremste demokrati. I 2019 ble Taiwan det første asiatiske landet som legaliserte ekteskap mellom likekjønnede. Taiwan har en kvinnelig president som ble gjenvalgt med stort flertall i 2020. Kvinneandelen i Taiwans lovgivende forsamling er 42.5%. Tilsvarende andel i fastlands-Kina er 25%.
I Beijing nedkjemper myndighetene landets #MeToo-bevegelse, tennisspilleren Peng Shuais historie er ikke enestående. Kvinner i Kina har det relativt godt sammenliknet med mange andre land, sa Gåsemyr. Det kan være at enkelte av Gåsemyrs utsagn i URIX var tatt ut av sin sammenheng. Hvis ikke, så kan kanskje selv NUPI-forskeren ha noe å lære om Kina, og om Taiwan.
Det er viktig at URIX forteller sine seere historien om Taiwan: et kinesisk samfunn som fant veien fra et brutalt diktatur til demokrati. Taiwan viser vei. Taiwan gir oss håp.
– – – – – – – – – –
Illustrasjon fra https://tv.nrk.no/serie/urix
Hongkong sett fra Norge 