Sanksjoner og distraksjoner

Kinesiske myndigheter har en lei uvane med å skjule sine intensjoner i en jungel av formuleringer som er uegnet til klargjøring. Ofte er det snakk om bevisste forsøk på å forvrenge realitetene. Dette har jeg vært med på å skrive om tidligere, som i kritikken av Kinas Oslo-ambassadørs tåkelegging av virkeligheten med falske påstander om “sameksistens”, “mangfold” og “demokrati” som styrende prinsipper for makthaverne i Beijing.

Den skinnhellig sanksjonsmotstanden

Helt fra starten av Putins brutale invasjon har myndighetene i Beijing vært kritiske til alle de mest virkningsfulle tiltakene som Europa og Vesten har satt i verk for å støtte Ukrainas sak. Omtalen av økonomiske straffesanksjoner er særlig avslørende for kinesiske myndigheters manglende vilje til å stå opp mot Putins militære overgrep. Påstanden fra Beijing er at økonomiske straffetiltak ikke vil frembringe en endring.

Dette er uttrykk for et rent hykleri fra kinesiske myndigheter. De har ved gjentatte anledninger ilagt andre nasjoner økonomiske straffetiltak. Begrunnelser fra Beijing har vært prisutdeling, Covid-kritikk og navnet på et handelskontor:

• Etter at Liu Xiabo fikk fredsprisen i 2010 hevnet Beijing seg med å strupe importen av norsk sjømat
• Da Australia krevde en gransking av Koronavirusets opphav, gikk kinesiske myndigheter til en veritabel handelskrig mot landet down under
• I fjor tillot Litauens myndigheter at Taiwans handelskontor i Vilnius kan skrive ‘Taiwan’ på dørskiltet sitt. Beijing reagerte med raseri, og straffet Litauen økonomisk. EU har nå gått til sak mot kinesiske myndigheter i WTO.

En prisutdeling, en gransking, eller navngivning av et handelskontor, alt rettferdiggjør økonomisk straff i Beijings øyne. Et uprovosert militært angrep på et naboland aksepteres altså ikke som begrunnelse for sanksjoner. Keiser Xis klær er like gjennomsiktige som i H.C. Andersens eventyr.

Twitter-dialog med mange forgreninger

10. mars la jeg ut en tweet om selvmotsigelsen i kinesiske myndigheters kritikk av sanksjoner mot Putins Russland. I denne merket jeg Yiding Yang, som er diplomat ved Kinas ambassade i Oslo. Han fulgte opp, men foreløpig har jeg ikke fått noen god begrunnelse av de innebygde selvmotsigelsene i Beijings syn på økonomiske straffetiltak.

Derimot kom det kom det rikelig med personangrep, som anklager om uvitenhet, og påstander om at mine innspill vitner om et selvbilde fylt av arroganse og bedreviten. Dette var særlig i tilknytning til mine spørsmål om ytringsfrihet, og om demokratiske valg som i Taiwan (og lokalvalget i Hongkong i 2019) kan være modeller for fastlands-Kina. Naturligvis kom et svar hentet fra partiboka: “Kina skal finne sin egen vei til demokratiet, etter de valg som Kinas folk selv tar.”

Det grunnleggende problemet med dette utsagnet, er at dagens ledelse i Beijing aldri vil gi kinesere de friheter de må ha for at folket skal finne sin egen vei. I Kina sidestiller landets ledelse nasjon og parti. En kritikk av kommunistpartiet er synonymt med kritikk av Kina. Dermed blir åpen kritikk møtt med anklager om alt fra ordensforstyrrelse til undergraving av samfunnet. Dette er lovgivning innført av makteliten i Beijing, og er ikke et valg som Kinas folk har tatt. Under slike forhold er en uavhengig opposisjon umulig, og Kina vil aldri finne en vei til reelt demokrati.

Dialogen med Yang fikk altså mange forgreninger, noe som gjorde den uoversiktlig (se skisse til høyre). Dette var til dels en konsekvens av at jeg kom med to spørsmål/utsagn i samme tweet, men ved flere anledninger kom det unødvendige forgreninger da Yang valgte å gi svar på samme utfordring i flere retninger. Jeg har brukt tid på å lage en oversikt over den forgrenede dialogen, og har gjengitt min rekonstruksjon i et eget dokument.

Jeg har for øvrig oppsummert twitterdialogen i en 10-delt tråd.

Beijings sanksjoner rammer menneskerettighetsaktivister

Det er ikke bare synet på hvilke handlinger som bør omfattes av straffetiltak som skiller diktaturet i øst fra frie demokratier: Det er også et markant skille mellom hvem som omfattes av sanksjoner. Særlig aktuelt nå er de mange sanksjonene fra vestlige land mot oligarker -en gruppe som har tjent seg styrtrike av å utnytte sine personlige relasjoner til Russlands maktelite.

I mars 2021 ila EU målrettede sanksjoner mot kinesiske tjestemenn og en bedrift for overgrep mot uighurer i form av tvangsarbeid og innsetting i konsentrasjonsleire. Dette førte til at kinesiske myndigheter gikk til motsanksjoner. Mens EU sanksjonerte menneskerettighetsovergripere viste Beijing hvem de mener bør straffes: Folkevalgte medlemmer av EU-parlamentet som jobber med menneskerettighetssaker, lederen for menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch, og den USA-baserte NGOen Hong Kong Democracy Council.

Beijings målrettede angrep mot menneskerettighetsaktivister har fortsatt. Nylig kom det nok et eksempel, da myndighetene i Hongkong offentlig truet den britisk-baserte organisasjonen Hong Kong Watch med en bot på 100,000 HK$. Samtidig kom Hongkongpolitiet med trusler om straff på minst tre års fengsel mot organisasjonens leder, Benedict Rogers. Hongkongmyndighetene sensurer nå også nettsidene til Hong Kong Watch. Jakten på forsvarere av “Ett land, to systemer” er verdensomspennende.

Sanksjoner mot den angripende part i en invasjonskrig er derimot altså ikke en betimelig reaksjon, i diktaturets redselsfulle verdensbilde.

– – – – – – – – – –

Jeg er usikker på hva som er Yiding Yangs fornavn og etternavn. ‘Yang’ kan være både et fornavn og etternavn. Vanligvis setter kinesere etternavnet sitt først. Men oftest er etternavnet et én-stavelsesord, mens fornavnet er en sammensetning av to ord. Jeg har derfor antatt at ‘Yang’ er et etternavn her.