I en kronikk i DN argumenterer den nyslåtte Shanghai-professoren Erik Solheim for norsk medlemskap i EU. “Europa må stå på egne ben”, skriver han, med referanser til EUs ambisjoner om fornybarsamfunnet. Det er lett å være enig med Solheims ønske om et styrket og fremtidsrettet Europa.
Kronikkens tittel – Det er EU og ikke Nato som avgjør Norges fremtid – tilkjennegir at Solheims ønske om en europeisk nyorientering ikke slutter med dette: Nato er av underordnet betydning for Norges framtid. Samme dag som Solheim delte sin analyse med DNs lesere, publiserte partiorganet Global Times sitt forsøk på å så splid mellom Europa og Nato.
Solheim justerer budskapet, tilpasset et norsk publikum: Global Times argumenterer for et europeisk-russisk samarbeid for å skape en motpol til USA. Solheim nøyer seg med en ambisjon om et nytt Europa i en multipolar verden. En innpakning bl.a. etter mønster fra intervjuet i Nettavisen, der han refererte til Beijings forsøk på utrydning av uighurenes kultur som en “brutal anti-terror-politikk”. Ta bort ‘brutal’, og overgriperens begrepsverden gjenopprettes.
Mot slutten av Solheims kronikk åpenbares knefallet for det brutale diktaturet. Mens Russland anklages for å ville “brekke det internasjonale systemet” skriver han at “Kina ønsker et stabilt globalt system.”
Virkeligheten er en annen. Kinesiske myndigheter står i fremste rekke for å bryte ned det globale systemet. De pågående forbrytelsene mot menneskeheten vest i Kina er et eksempel. Et annet er Beijings misbruk av etterlysninger fra Interpol. Mest alvorlig er det varige angrepet mot FNs universelle menneskerettigheter, rettigheter som står helt sentralt i opprettelsen av en ny verdensorden etter 2. verdenskrig.
Utviklingen i Hongkong er også svært illustrerende på Beijings forakt for det internasjonale systemet: For å unndra seg fra ansvarliggjøring har Beijing erklært den FN-registrerte avtalen som skulle gi rammene for Hongkong fram til 2047 for å være et ‘historisk dokument’. “Et stabilt globalt system”, Solheim?