Under en interpellasjon i Stortinget sa utenriksminister Anniken Huitfeldt at en handelsavtale med Kina vil gi oss “nye møteplasser for å diskutere arbeidstakernes rettigheter med kinesiske myndigheter”. Hun fulgte opp med et utsagn om at “arbeidstakerrettigheter er helt avgjørende for denne regjeringen.” Utenriksministeren mener tilsynelatende at man gjennom en forpliktelse til diskusjon oppfyller en målsetning om å legge avgjørende vekt på arbeidstakerrettigeter. Det er vanskelig å legge lista lavere uten at den legges på bakken.
Da regjeringen Solberg la fram normaliseringserklæringen i 2016 ble det en slutt på den diplomatiske istiden, og man fikk igjen en møteplass der Norge kunne legge fram sine synspunkter i Beijing. Dette gjaldt blant annet kritikk av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Men i løpet av de fem årene som har gått har utviklingen for menneskerettigheter i Kina vært katastrofal. Møteplassen har vært nytteløs. Hvis vi da ser bort fra norske representanter, som i møte med norsk offentlighet uten blygsel meddeler at de har framført kritikk. Noen i Kina har de ikke hjulpet.
I interpellasjonen fortalte utenriksministeren om andre saker der Norge har trukket Kina i riktig retning. Hun nevnte eksempler som utslippsreduksjon av kvikksølv, svart karbon og plast i havet. Det er naturligvis utmerket at Norge bidrar der vi kan for å oppnå en positiv utvikling i Kina. Men når Huitfeldt trekker dette fram i en diskusjon om arbeidstakerrettigheter er det vanskelig å tro annet enn at hun argumenterer mot bedre vitende.
Lavere kvikksølvutslipp og mindre plast i havet er ingen trusler mot diktaturet. Men en styrking av arbeidstakeres rettigheter i henhold til ILO-konvensjoner kan gi befolkningen en plattform der diktaturet kan utfordres. Akkurat slik en etterlevelse av FNs menneskerettighetserklæring vil gi mulighet for opposisjon. Med et minimum av innsikt i Kinas utvikling under Xi Jinping må det være innlysende at en ny møteplass for samtaler om arbeidstakerrettigheter vil ha samme virkning som normaliseringserklæringens åpning for kritikk av menneskerettighetssituasjonen: Overhode ingen forbedring i Kina. Regjeringen vil ikke på noen måte etterleve maksimen om at arbeidstakerrettigheter er avgjørende ved å etablere nok en scene for nytteløse samtaler.
Da EU og Kina la fram en prinsippenighet om en investeringsavtale for litt over et år siden, var det bakt inn en uforpliktende målsetning om at Kina skulle ratifisere to ILO-konvensjoner om tvangsarbeid. Avtalen ble raskt kritisert for å være altfor svak på punktet om arbeidstakerrettigheter, også blant medlemmer av Europaparlamentet (EP) som må ratifisere avtalen. Særlig sterk var kritikk fra ETUC, foreningen for europeiske fagforeningssammenslutninger. Til Financial Times uttalte professor Shi Yinhing, som er en seniorrådgiver i Beijing, at “Forced labor also relates to Xinjiang, so that’s another ‘no’ for China.” Den videre behandlingen av investeringsavtalen i EP har vært frosset siden mai.
I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den “vil samarbeide med Kina langs en nordisk-europeisk linje”. Nylig gikk EU til sak mot Kina i WTO på grunn av kinesiske myndigheters sabotasje av handel med Litauen. Flere land har sluttet seg til, blant annet står et samlet G7 bak. Deretter har EU anlagt nok en sak mot kinesiske myndigheter i WTO, om brudd på patentrettigheter i telekom-sektoren. Videre har EU ingen tidfestet plan om å starte forhandlinger om en handelsavtale med Kina.
Vil regjeringen lytte til ETUC, og innse at en møteplass for diskusjon er uegnet for å fremme arbeidstakerrettigheter i Kina? Kommer regjeringen til å følge Europa-sporet, og slutte seg til EUs WTO-saker? Vil regjeringen konkludere med at den ikke bør gå videre med forhandlingene om en handelsavtale all den tid EU ikke har slike planer i overskuelig framtid?
Hongkong sett fra Norge 