Siste kapittel

6. mai fikk jeg et nytt svar i Klassekampen fra professor Ola Tunander. Under følger først noen innledende betraktninger, og deretter gjengis min replikk som ble publisert i Klassekampen 7. mai. Tunander kom så 8. mai med en replikk til min replikk. Denne omtaler jeg til sist, sammen med en oppsummering av de erfaringene jeg har fått fra denne meningsutvekslingen. Viktigst er kanskje en ufullstendig gjennomgang av kilder til informasjon om hva som skjer vest i Kina, som jeg også legger fram under.

For deg som ikke har fulgt debatten kan to tidligere innlegg her i bloggen vurderes lest som utgangspunkt for dette siste kapittelet:
    Folkemord? Klassekampen inviterer
    Mer Klassekamp

I sitt første svar kritiserte Tunander to sider ved mitt opprinnelige leserinnlegg. For det første mener han at jeg ga en skjev framstilling av befolkningsutviklingen i Øst-Turkestan (Xinjiang) sett opp mot utviklingen i Kina. For det andre påstår han at mine anklager om overgrep er basert på noen få vitneutsagn, og dokumenter fra en tenketank med et svært nært forhold til CIA. Det siste punktet om svært mangelfull dokumentasjon som underforstått er bevisst feilinformasjon fra CIA, knytter han så opp mot det han karakteriserer som en kampanje fra USAs side om angivelig å destabilisere Kina, etter mønster fra bl.a. Libya.

I mitt tilsvar viste jeg til at hans gjengivelse av fødselsraters utvikling ikke var relevant for utgangspunktet mitt, fordi utviklingen i Øst-Turkestan fra 2017 er et dramatisk avvik fra all annen historikk over fødselsrate i Kina (se figur). Videre fortalte jeg også om tre andre kilder til informasjon om overgrep som Tunander tilsynelatende ikke var klar over. Mangel på informasjon var jo et kjernepunkt i hans første svar, og gitt hans akademiske bakgrunn regnet jeg med at han ville sette seg inn i dette.

Da jeg så fikk et nytt svar fra Tunander ble det klart at han ikke hadde gjort noe forsøk på å sette seg inn i materialet jeg viste til. Han forsøker i stedet å diskretitere en av organisasjonene jeg viste til, og unnlater betegnene nok å overse de to andre kildene. Og han fortsetter med en ny variant av framstillingen av fødselsrater i Kina, dessverre med den samme fornektelsen av at utviklingen i Øst-Turkestan skiller seg ut på dramatisk vis. Her følger min replikk.

 

Tunanders kunnskapsvegring

Tunander viser i sitt svar 6. mai til at fødselsraten blant han-kinesere sank fra 2015. Han ikke er villig til å sette seg inn i tallmaterialet: Raset i Øst-Turkestan (Xinjiang) fra 2017 til 2019 er av en helt annen størrelse. I de to årene sank fødselsraten i Kina med 15%, i Øst-Turkestan med 50%. Var utviklingen blant han-kinesere i Øst-Turkestan om lag som i resten av Kina, var raset i uighurbefolkningen mye større.

Tunander nekter konsekvent å forholde seg til kunnskap: Uighurer i eksil er upålitelige. ASPI diskretiseres som finansiert av amerikansk våpenindustri, men han nevner ikke at dette utgjør mindre enn 1% av finansieringen. Tunander velger å se fullstendig bort fra min henvisning til Human Rights Watch, som nylig anklaget Israel for å føre apartheid-politikk. Ei heller nevner han avsløringene om grusomme forhold i konsentrasjonsleirene fra gravejournalistene i ICIJ, organisasjonen bak Panama Papers. Ikke akkurat tro tjenere av CIA.

‘Xinjiang’ betyr nybrottsland, en fornærmelse i uighurers ører. Jeg bruker ‘Øst-Turkestan’ i solidaritet med en urbefolkning, ikke som støtte til separatisme.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

I en siste replikk fra Tunander som ble publisert 8. mai, er han opptatt av bruk av begreper, og tolker alt inn i det som mer og mer likner en svært snever ramme som ikke er egnet for å forstå hva som skjer. I mitt svar forklarte jeg min begrepsbruk og at den ikke er noen støtte til separatisme. Dette ser Tunander elegant bort fra. Hans fullstendig ukritiske støtte til diktaturet og dets undertrykkelse av Kinas innbyggere kommer tydelig til uttrykk når han fremholder at det offisielle kinesiske navnet er XUAR, «Xinjiang Uyghur Autonomous Region», som anerkjenner uigurenes rolle (min utheving). Begreper er tilstrekkelige for å berolige professoren. Men behandlingen som sivile, fredelige uighurer får, vier han ingen oppmerksomhet overhode. Som akademiker kunne han forholdt seg til at Sattar Sawut, tidligere leder av regionens utdannelsessektor, ble idømt «suspendert dødsstraff» for sin rolle i publiseringen av «problematiske» skolebøker. Eller han kunne vist omtanke for universitetsforeleseren og rettighetsaktivisten Ilham Tohti som ble dømt til livstidsfengsel i 2014. Slikt betyr noe, i motsetning til uforpliktende begreper som misbrukes av Tunander og kinesiske myndigheter i sine forsøk på å avspore oppmerksomheten fra de pågående overgrepene gjennom rent retoriske grep.

Tunanders altomfattende underliggende fortelling er at USA planlegger å gå til krig mot Kina. Alt tolkes ukritisk innenfor dette narrativet. Kilder som selv Tunander sliter med å klistre opp mot sin fiende nekter han å forholde seg til. Da jeg skrev mitt første svar regnet jeg med at en med Tunanders akademiske bakgrunn søkte informasjon, og jeg bidro derfor med henvisning til dokumentasjon han syntes ikke å kjenne til. Mot denne bakgrunnen var det naturlig å oppsummere min intensjon om å tette kunnskapshull i tilsvarets tittel. Når så Tunander i sitt neste svar velger å se bort fra mine forsøk på å kaste lys over situasjonen, ble det klart at han ikke var interessert i annen informasjon enn den som passet inn i de gapende hullene i hans puslespill. En slik reaksjon nøler jeg ikke med å karakterisere som kunnskapsvegring. I sin sluttreplikk erklærer han at han er trist over det han påstår er personangrep fra min side. Men overskrifter som kunnskapshull og -vegring følger som en konsekvens av mine forsøk på å korrigere Tunanders svært selektive kildebruk. Dette har ingen ting med personangrep å gjøre.

Som jeg skrev allerede i mitt innledende innlegg, er kunnskapen om hva som skjer i Øst-Turkestan, mangelfull. Men likevel er det ganske mye som synes klarlagt. Jeg oppsummerer derfor her på nytt noe av informasjonen som er tilgjengelig. Med Tunanders innlegg i bakhodet blir dette en slags «kunnskapsvegring, punkt for punkt»:

  • Jamestown Foundation: Dette er en kilde som Tunander selv viser til gjennom en henvisning til en av deres forskere (Adrian Zenz), en kilde han avfeier som «CIA initiert». Min anbefaling til såvel Tunander som til andre, er å lese gjennom Zenz’ artikler. Da vil man se at Zenz bygger mesteparten av sitt arbeid på kinesisk kildemateriale. Se gjerne hans publikasjon om tvangsarbeid og hans kildebruk i denne artikkelen.
  • Australian Strategic Policy Institute (ASPI): Også dette er en kilde som blir utsatt for Tunanders ad hominem kritikk. Igjen er han utelukkende fokusert på finansiering (som han heldigvis justerer i sin sluttreplikk), og ikke på innhold. Viktige arbeider fra ASPI inkluderer en tidlig kartlegging av konsentrasjonsleirenes omfang, og fjorårets rapport om tvangsarbeid og inngripende overvåkning.
  • Human Rights Watch (HRW): Denne menneskerettighetsorganisasjonen jobber målbevisst for å kartlegge overgrep mot sivilbefolkning overalt i verden. Som omtalt i min replikk (gjengitt over), passer organisasjonen derfor ikke inn i Tunanders narrativ, og til tross for oppfordringer i begge mine svar til ham, velger Tunander konsekvent å ignorere HRWs dokumentasjon av kinesiske myndigheters forbytelser mot menneskeheten.
  • International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ): Også denne organisasjonen, som er anerkjent i nær sagt alle leire for sitt grundige journalistiske gravearbeid for å avdekke maktovergrep, forbigås i stillhet av Tunander. ICIJ sine avslæringer gir oss viktige brikker for å forstå planmessigheten og overlegget fra de kinesiske myndighetenes side i forbindelse med overgrepene i konsentrasjonsleirene.

Dette er utvalget av dokumentasjon som jeg presenterte for Tunander. Men det er mer, blant annet en gjennomgang av frembrakt informasjon av Newline Institute og Raoul Wallenberg-senteret for menneskerettigheter, drøftet lopp mot FNs folkemordkonvensjon. Dertil har vi vitnemål som blant annet foreligger fra intervjuer fra BBC. Det er ikke slik at overgrepene er begrenset til uighurbefolkningen, også andre minoriteter er rammet. Et eksempel på det siste framkommer i et intervju i Haaretz med en kasakh-kvinne bosatt i Sverige. Dertil kommer beretninger om trakassering av vestlige journalister som prøver å få innsyn i hva som skjer gjennom å besøke Øst-Turkestan: Les om opplevelsene til en journalist fra canadiske The Globe and Mail, SVTs reportasje om umulige arbeidsforhold, og om tilsvarende erfaringer fra et BBC team.

Jeg avlutter med en gjennomgang av hvordan Tunander flere ganger forvrenger det jeg har skrevet. Med sin påstand om at jeg driver med personangrep, som jeg har tilbakevist grundig over, stiller Tunander med dette seg selv i et lite flatterende lys.

  • I sitt første innlegg påstår Tunander at jeg «erkjenner at fortellinger fra vitner er umulig å få verifisert«. Men det skrev jeg aldeles ikke. Det er ikke umulig, men sikker verifikasjon krever tilgang til området der overgrepene skjer. Noe Tunander nekter å ta til orde for i noen av sine tre innlegg.
  • I det neste innlegget skriver Tunander at «Melsom svarer med Human Rights Watch at fødselsraten i Xinjiang begynte å synke først 2017.» Igjen er dette feil, jeg skrev at denne informasjonen er tilgjengelig fra offentlig kinesisk statistikk. HRW er ikke kilden her, deres viktige arbeid handler først og fremst om en systematisk gjennomgang av informasjonen om overgrepene. Tunanders feilsitat er en distraksjon når det gjelder HRWs rolle.
  • I sluttreplikken skriver Tunander om ‘Xinjiang’ at «Melsom ser navnet som en «fornærmelse» mot uigurene«. Igjen vrenger han på hvordan jeg har ordlagt meg. Jeg fortalte at det er uighurer jeg har kontakt med som opplever bruken av ‘Xinjiang’ slik. Og at dette er et syn jeg velger å respektere.

Med sitt siste innlegg fullfører Tunander operasjonen med å fjerne fokuset på hva som skjer i Øst-Turkestan. Borte er den siste rest, diskusjonen om fødselsrater og hva de forteller. Omdefinering som metode for å avlede oppmerksomhet, og falsk sitering, er dessverre vanlig i nettfora og Twitter-tråder. At en professor bruker de samme metodene på debattsidene i en riksdekkende avis er nytt for meg.

– – – – – – – – – –

Kilde til illustrasjon:
John Stone, Twitter

Datakilder (til min framstilling, og også figuren):
China Statistical Yearbook 2018
China Statistical Yearbook 2020
med relevante data i avsnitt 2.8 i kollonnen ‘Birth rate’

Publisert av melsomblogg

Jeg skriver om ting jeg ser og hører, som andre også ser og hører. Som regel vet jeg i utgangspunktet ikke mer om temaene enn hvem som helst. Men jeg prøver å gjøre en innsats for å se forbi den første innskytelsen -men anstrengelsen vil nok være suboptimal fra tid til annen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: