Mer Klassekamp

Etter mitt innlegg i Klassekampen om situasjonen i Øst-Turkestan, fikk jeg svar fra professor emeritus Ola Tunander. Dessverre legger Klassekampen leserinnlegg bak betalingsmur. Mitt tilsvar som ble publisert dagen etterpå, er gjengitt under.

Som det framgår av det alment tilgjengelige innledningsavsnittet, baserer Tunanders svar seg til dels på forvrengninger av det jeg skrev. Tunaner påstår at jeg
    «erkjenner at fortellinger fra vitner er umulig å få verifisert«
Dette skrev jeg absolutt ikke! Jeg skrev at bevisføring er
    «vanskelig uten uhindret tilgang til området der overgrepene skjer […] Kinesiske myndigheters nær totale kontroll i Øst-Turkestan (Xinjiang) vanskeliggjør bevisinnsamling«

Dessverre makter ikke Tunander å trekke den eneste logiske konklusjonen: Krev uhindret tilgang! Og, som det framgår av motinnlegget under, så stanser ikke Tunanders villfarelser og manglende innsikt med dette.

 

Professorens kunnskapshull

Professor Tunander innleder sitt svar på mitt innlegg i Klassekampen med en gjennomgang av befolkningshistorikken i Øst-Turkestan (Xinjiang). Hans oppstilling av utviklingen fra 2010 til 2018 forteller imidlertid ikke noe om forholdet jeg viste til: stupet i fødselsraten fra 2017 til 2019. Masseinterneringen av uighurer begynte ikke i 2010, men i april 2017, rapportert av Human Rights Watch i september samme år. Det betydelige fallet i fødselsraten som sammenfaller med tvangssterilisering gjør seg først for alvor gjeldende i 2018.

Konsentrasjonsleirene

Tunander kjenner bare til to kilder om konsentrasjonsleirene, Jamestown Foundation og Chinese Human Rights Defenders. Professoren er ikke imponerende oppdatert. ICIJ, et internasjonalt konsortium for gravejournalistikk, har skaffet til veie dokumentasjon som har avslørt metodene for internering og forholdene som møter de som blir plassert bak murene. ICIJ-dokumentene bekrefter i stor grad historiene i de åtte vitneutsagnene som Tunander omtalte.

Den australske tenketanken ASPI har publisert mye om konsentrasjonsleirene, blant annet data som dokumenterer et helt annet omfang enn det Tunander viser til. En gjennomgang av hva vi vet som Human Rights Watch nylig publiserte, konkluderte med at det pågår en forbrytelse mot menneskeheten i Øst-Turkestan.

Mer kunnskap

Både Tunander og jeg etterlyser mer kunnskap. Nylig ble svenske journalister sabotert i Øst-Turkestan, som da de ble vitner til en arrangert bilkollisjon som stanset deres forsøk på å besøke en av leirene. Liknende historier foreligger fra BBC. Jeg skrev at verden må kreve at uavhengige eksperter får slippe til uhindret, uten overvåkning, og uten annet oppsyn fra kinesiske myndigheter, for å klarlegge hva som skjer. Tunanders innlegg er blottet for noe ønske om et slikt initiativ.

Tunander forteller at han bare har besøkt Øst-Turkestan én gang. Jeg har aldri vært i Øst-Turkestan. Men jeg har nesten daglig samtaler med uighurer i Norge, som har et internasjonalt nettverk og gjennom det får langt mer informasjon enn meg. Når vi snakker om påstander som den Tunander avslutter med, at leirenes funksjon er å “omskolere terrorister”, river de seg i håret i vantro, fortvilelse og raseri.