Solheims Kina-analyse vitner ikke om innsikt, men om et knefall

Erik Solheim har et engasjement for miljøet som er beundringsverdig, men hans geopolitiske gangsyn er dessverre høyst mangelfullt. Utgangspunktet når Solheim analyserer Kinas rolle i verden i Dagens Næringsliv (8. august), at landet i dag først og fremst er en økonomisk makt, ikke en militærmakt, er riktig. Men så begår Solheim en kardinalfeil: han er totalt blind når han forteller om hvordan Kina bruker sin økonomiske innflytelse. Og menneskerettighetene til Kinas 1.4 milliarder mennesker virker den tidligere SV-lederen å være likegyldig til. Solheim er ikke lenger medlem i SV.

TikTok og Huawei

Solheim innleder med å kritisere at TikTok er på vei til å forbys i USA, men uten å fortelle hvorfor. Årsaken er at TikTok, i kraft av å være et kinesisk selskap, kan pålegges å formidle brukerdata til den kinesiske staten, og dermed utgjør bruk av TikTok en risiko for misbruk av slike data. I sin iver etter å støtte kinesisk industri velger Solheim behagelig nok å unnlate å fortelle at Twitter, Google, Facebook, Wikipedia, Instagram, WhatsApp med flere forlengst er forbudt i Kina. Faktisk er heller ikke TikTok tilgjengelig i Kina! Innenfor diktaturet med et 1984-ideal for masseovervåkning av befolkningen og en armé av internettsensorer må brukerne forholde seg til en særskilt produktvariant på innsiden av Den store brannmuren, Douyin.

Så går Solheim videre med å konstatere at Huawei har vært gjenstand for restriksjoner fra amerikanerne, og kritiserer dette med at hverken Apple eller Google kan påvise noe tyveri av teknologi. Men dette er en stråmann, amerikanske reaksjoner mot Huawei er ikke begrunnet med noen påstand om slikt tyveri, men med at Huawei utgjør en sikkerhetsrisiko, og at Huawei har brutt med sanksjoner mot Iran.

Trusler og økonomisk press

Solheim beskriver deretter hvordan globaliseringen ikke bare har skapt vekst i Kina, men også mange andre land. Han viser til Kinas inntreden i det globale markedet som en fortsettelse av suksesshistoriene fra Japan, (Sør-)Korea og Singapore. Men når Solheim avslutter denne delen av analysen med en påstand om at få kinesere tror deres autoritære embetsstyre kan eksporteres til noe annet land, så settes punktum her av behagelighetshensyn. For Kinas inntreden i det globale markedet har i de senere år vært akkompagnert av konfrontasjoner der økonomisk press blir brukt for å kreve at kritikk skal forstummes:

Vi kan begynne historien i Skandinavia. Etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen ble Norge etter noen år truet til å signere en “normaliseringsavtale” der det blant annet fastslås at Norge forplikter seg til en Ett-Kinapolitikk og legger stor vekt på Kinas kjerneinteresser og bekymringer. I Beijings øyne er for eksempel raseringen av rettigheter og ordningen med “ett land, to-systemer” i Hongkong nettopp noe makteliten anser som nødvendig for å sikre sine kjerneinteresser. Den svenske statsborgeren Gui Minhai ble nylig dømt til ti års fengsel i Kina, etter at han ble kidnappet av kinesiske agenter for noen år siden. Da Gui ble tildelt en litteraturpris i fjor høst, truet Kinas Sverige-ambassadør med “mottiltak”. Som svar på denne og andre trusler vedtok svenske myndigheter i juni at det skal opprettes et uavhengig kunnskapssenter om Kina. I Danmark ville den kinesiske ambassaden fjerne en skulptur til minne om Tiananmenofrene, og det ble forlanget en offentlig unnskyldning etter publiseringen av en karikaturtegning i Jyllandsposten. På Færøyene brukte Beijing trusler forsøkt skjult fra offentligheten om å avbryte forhandlinger om en handelsavtale som en brekkstang for at Huawei skal få en  5G-kontrakt.

Det siste er et av flere eksempel på at Beijing også bruker sine økonomiske muskler for å ta del i utbygging av kritisk infrastruktur, slik deltagelse vil være svært bekymringsfullt: Erfaringen med den utstrakte bruken av økonomisk press tilsier at den frie verden bør være ytterst varsom med å la kinesiske Huawei og ZTE slippe til i 5G-utbyggingen. Våre samfunn vil være enda mer sårbare for misbruk og sabotasje av infrastruktur enn for økonomisk press. Selv om det ikke finnes noe bevis for at Beijing har slike hensikter, tilsier de senere års erfaring med økonomisk press at den frie verden må være forberedt på denne eventualiteten. Man kan ikke se bort fra en liten fare når konsekvensene kan bli nær sagt altomfattende.

Da Sri Lanka ikke maktet å betale tilbake et lån fra Kina som hadde blitt sløst bort på et skandaløst havneutbyggingsprosjekt der grov korrupsjon på lankesisk side var et sentralt element, brukte Beijing sin forhandlingsposisjon til å framtvinge en de facto annektering av havna og et tilgrensende område på 60 km² i 2017. Men hele lånet ble ikke slettet, og Sri Lanka sliter fortsatt med betaling av restlånet som Beijing krever ågerrenter for. Kinesisk utnytting av lån til land som har økonomiske problemer har vi ikke bare erfaring med fra Sri Lanka, vi kan returnere til Europa. Kina gjorde store investeringer i Hellas da landet var rammet av finanskrisen. Etter at EU hadde utarbeidet en erklæring om menneskerettigheter til FNs menneskerettighetsråd i 2017 blokkerte Hellas den videre saksgangen. Hellas’ utenriksdepartement begrunnet sitt veto med at teksten var «en lite konstruktiv kritikk av Kina».

Kanskje ikke begrepet kald krig passer på slike ikke-militære konflikter. Men det er snakk om aggresjon gjennom økonomiske trusler for å påvirke utviklingen i land langt unna Kina. Som eksemplene over viser er det Beijing selv som har styrt verden inn i dette uføret, og resten av verden kan ikke sitte stille og se på at selvråderetten forvitrer. Svaret på denne utfordringen må bli et multilateralt samarbeid for å stagge Beijings aggresjon i økonomiske relasjoner med andre land. Vi står i en helt ny situasjon: Hverken Japan, Sør-Korea eller Singapore -Solheims “referansegruppe”- har noen gang vært i nærheten av å true Norge til å undertegne en “normaliseringsavtale”.

Menneskerettigheter og konsentrasjonsleire

Erik Solheim påpeker at Kina i de senere tiår har hatt økonomisk vekst som har brakt utallige mennesker ut av fattigdom. Men han unnlater å spørre om dette kunne skjedd uten omfattende brudd på menneskerettigheter. Etter borgerkrigens slutt i 1949 ble Kina delt i to diktaturer, ett ledet av Mao Zedong og kommunistpartiet på fastlandet, det andre ledet av Chiang Kai-shek og nasjonalistpartiet på Taiwan. Begge gikk gjennom samfunnsendrende reformer etter dødsfallene til henholdsvis Mao i 1976 og Chiangs sønn i 1988. Dessverre er utviklingen i Taiwan lite kjent i Norge. Mens kommunistpartiet valgte å knuse protestene på den Himmelske freds plass, ble representanter for de 300.000 studentene som i mars 1990 demonstrerte for demokrati på Taiwan (Wild Lily-bevegelsen) møtt av Lee Teng-hui, den nyvalgte presidenten, og lovet innføring av demokrati. Lee holdt sitt løfte og i dag er Taiwan et levende demokrati, med et effektivt og populært helsevesen, en trygg økonomi, og i fjor ble Taiwan det første asiatiske landet som innførte lovgivning for likekjønnet ekteskap. Taiwan, med en epidemiolog som visepresident ved utbruddet av COVID-19, er det landet i verden som har håndtert pandemien best. Demokrati som styreform fungerer veldig godt, også i den kinesiske sfæren.

Øst-Turkestan

I Kina har utviklingen gått i motsatt retning, og det mest hjerterå uttrykket for det totale diktaturet som Kina nå er blitt, er konsentrasjonsleirene i Øst-Turkestan/Xinjiang der mange hundretusener, kanskje millioner, fra den muslimske befolkningen tvangsassimileres gjennom et kulturelt folkemord. Flyktninger har fortalt om grusom tortur som bruk av elektrisk sjokk og voldtekt i fangenskap. Et folkerettslig oppgjør i FN-regi om Beijings etniske rensning i Øst-Turkestan er påkrevd, på linje med FN-tribunalene etter folkemordet i Rwanda og Srebrenica-massakren. Men en sak mot en vetomakt er dessverre helt urealistisk.

Med utgangspunkt i de voldsomme reaksjonene som har funnet sted i muslimske land når islam kritiseres i vestlige land, burde man forvente en unison og høyrøstet fordømmelse av tvangsassimileringen i Øst-Turkestan. Men det er det motsatte som har skjedd: Da overgrepen i Øst-Turkestan ble tatt opp i FN-systemet i juli i fjor, var reaksjonen fra samtlige muslimske land som uttalte seg en tilslutning til en tekst som støttet Kina, blant annet fordi regionen nå hadde “a stronger sense of happiness”. Lite viser tydeligere omfanget og effektiviteten av Beijings verdensomspennende bruk av økonomisk press enn dette. (Stemmegivningen er fargemarkert på kartet til høyre.)

Hongkong

Det siste året har vi sett hvordan Beijing og dets marionetter i Hongkongregjeringen overkjører befolkningens legitime krav, som i essens går ut på opprettholdelse og gjennomføring av byens minigrunnlov. Da den “nasjonale sikkerhetsloven” for Hongkong ble tvunget gjennom av Kinas maktelite markerte dette et sammenbrudd av befolkningens rettigheter, blant annet med innføring av en ny gestapoliknende politimakt. Igjen har Beijing vist sine geopolitiske ambisjoner: Loven gjelder for handlinger utenfor Hongkong, og er ikke begrenset til statsborgere av Hongkong og Kina. At dette ikke er en hypotetisk problemstilling ble demonstrert den 31. juli, da Hongkong utstette arrestordre på aktivisten Samuel Chu, som har vært amerikansk statsborger i 25 år, og er bosatt i USA. All utålelig kritikk, også den jeg framfører her, kan medføre tiltale.

Oppsummering

Dette er ikke første gangen Erik Solheims analyse av situasjonen i Kina er radikalt misvisende. I en artikkel i Aftenposten skrev Solheim blant annet

Kina er ikke lenger totalitært.
Meningsbrytningen er omfattende.

Artikkelen ble publisert 13. juli 2015. Få dager før hadde Beijing gått til en massearrestasjon, ikke bare av opposisjonelle, men også av advokater som ga dem juridisk bistand. I overkant av 200 personer ble arrestert i “709-hendelsen”.

Under sitt besøk i Nepal i oktober i fjor uttalte Xi Jinping, med referanse til de som ønsker en løsrivelse av Hongkong, at

Vi skal knuse deres kropper, og male deres ben til pulver.

«Ikke totalitært, med omfattende meningsbrytning» var nytale i 2015, og i 2020 er påstanden uforenlig med enhver rasjonell virkelighetsbeskrivelse. Med sin bakgrunn fra norsk samfunnsliv og posisjon som framtredende samfunnsdebattant er Solheims manglende offentlige oppgjør med Kinas gjentatte brudd på inngåtte avtaler og systematiske menneskerettighetsovertredelser ikke bare skuffende, det er sjokkerende.

Solheim forsøker “å skremme faen”

Trump [vil] bruke Kina til “å skremme faen” ut av verden

skriver Solheim. Igjen kommer en manglende dybde i Solheims analyse til skue. Solheim forsøker å få sine lesere til å assosiere Kina-kritikk med Trumps uhyrlige populisme. Historien Solheim underslår, er at Trump lenge var Xi Jinpings beste venn i USA:

• Angrepene på Obamas viktigste bidrag i å demme opp mot det kinesiske diktaturets innflytelse, TPP (Trans-Pacific Partnership), var en av Trumps største valgkampsaker i 2016
• Trumps holdning til Xi før pandemien fikk fotfeste i USA var preget av støtte og beundring [1], [2], [3]
• I januar og februar lovpriste Trump Kinas håndtering av pandemien ved gjentatte anledninger

Trump er altså ikke noe annet enn en populist som i mars fant det formålstjenelig å gå i strupen på Beijing. For å finne ut hvordan stemningen i USA er når det gjelder forholdet til Kina, burde Solheim i stedet sjekket hva som har skjedd i kongressen det siste året. Her er noen av sakene som har vært til behandling, og stemmetallene:

• November 2019: Hong Kong human rights and democracy act; for: 517, mot: 1, ikke stemt: 13
• Mars 2020: Taiwan allies international protection and enhancement initiative act; for: 515, mot: 0, ikke stemt: 14
• Juni 2020: Uyghur human rights policy act;  for: 513, mot: 1, ikke stemt: 17
• Juli 2020: Hong Kong autonomy act; enstemmig vedtatt

En bredere tverrpolitisk enighet skal man lete lenge etter i inneværende periode! Uyghur-vedtaket banet vei for sanksjoner mot et ukjent antall kinesiske tjenestemenn og 11 kinesiske bedrifter (senere utvidet). Hongkong-vedtaket i juli var bakgrunnen for at det nylig ble innført sanksjoner mot 11 tjenestemenn i byen.

Går vi inn på hvordan de enkelte representantene har stemt i de fire sakene som er listet over, finner vi for eksempel ut at ”the squad” (Alexandria Ocasio-Cortez, Ilhan Omar, Ayanna Pressley og Rashida Tlaib) har stemt for samtlige forslag. Det progressive USA reagerer sterkt mot Beijings overgrep; med konsistens, uten Trumps omskiftelige retorikk og politikk. Kamala Harris, Joe Bidens visepresidentkandidat, er blant Beijings kritikere i kongressen, og var en av representantene som stod bak lanseringen av Hong Kong human rights and democracy act. Av en meningsmåling utført av anerkjente Pew Research Center framgår det at 73% av USAs befolkning mener det er viktigere å prioritere menneskerettigheter i Kina enn de økonomiske forbindelsene (23% har det motsatte synet). Flertallet er større blant demokratenes tilhengere enn blant republikanerne. Men all denne informasjonen passer åpenbart ikke inn i Erik Solheims selektive framstilling.

Trump er ikke ensom i verden som opportunist, han har norsk selskap. Hvorfor skriver du ikke at Alexandria Ocasio-Cortez bruker Kina til “å skremme faen” ut av verden, Erik Solheim?

– – – – – – – – – –

Kilder til illustrasjoner (fra topp til bunn):
images.axios.com/zxGjH7x7uGubspjmtUxtGRM_89o=/0x0:1600×900/1920×1080/2020/07/02/1593697847805.png
pewresearch.org/global/wp-content/uploads/sites/2/2020/07/PG_20.07.30_U.S.-Views-China_0-12.png