Dette er en utvidet utgave av en replikk som ble trykket i Aftenposten 31. juli.
Aftenpostens leder 25. juli uttrykker bekymring for forholdet mellom Kina og vesten. Mye er det lett å være enig i, som at USA ledes av en inkompetent president, og at det verste tidspunktet for en konflikt med WHO er nå.
Kina under Xi
Dessverre er lederen uten noe perspektiv på utviklingen siden Xi kom til makten i 2012, og kjemisk fri for forslag til konkret politikk som reaksjon mot den katastrofale utviklingen som har fulgt. “Samarbeid trengs” skriver Aftenposten, men hvordan? Etter 50 år med ping-pong-diplomati har Xi gitt oss blant annet
- 9. juli 2015: Massearrestasjon av menneskerettighetsaktivister
- Fra 2017: Konsentrasjonsleire for muslimer for å frembringe lydige menneskelige roboter til Kinas industri, med hjernevask som virkemiddel
- 30. juni 2020: Innføring av “sikkerhetslov” i Hongkong som fullfører forvandlingen av et velfungerende sivilsamfunn til en politistat
Internasjonalt har Kina for eksempel militarisert Sør-Kinahavet (fra 2016) i brudd mot internasjonal lov, de facto annektert en havn i Sri Lanka (2017), og kidnappet canadiske statsborgere (2018). Videre står kinesiske myndigheter sannsynligvis bak såvel gjentatte dataangrep, også i Norge, som utstrakt åndsverktyveri.
Ord må suppleres av handling
Aftenposten skriver at det er en fare når en konflikt ideologiseres. Men den ideologiske kontrasten er åpenbar. Historien etter at Xi kom til makten viser at det er Kina som fremprovoserer konflikt. Aftenpostens leder er anemisk når det gjelder forslag til hvordan vi skal møte Xis Kina. Her er noen forslag til hva Norge kan gjøre:
- Avbryte forhandlingene om en frihandelsavtale som vil øke økonomisk avhengighet av Kina, og heller satse på en diversifisering av norsk eksport
- Ta initiativ til felles-nordiske sanksjoner mot kinesiske tjenestemenn med ansvar for utviklingen i Øst-Turkestan og Hongkong
- Gjennomgå oljefondets investeringer for å luke ut industri som utnytter overgrep i Kina
- Erklære Hongkongere som oppholder seg i Norge for å være potensielle politiske flyktninger
Om Aftenposten vil mene at slike tiltak innebærer “kald krig”, hva er alternativet? Det stille diplomatiet overfor Kina har for lengst spilt fallitt.
En tanke om “Intetsigende lederartikkel i Aftenposten”