Den 25. juli i fjor publiserte Aftenposten en lederartikkel gjennomsyret av retorikk, og, etter min mening, forvirring. Vesten ble advart mot å begi seg inn i en ideologisk konflikt med Kina. Men samtidig anerkjennes det at en ideologisk konflikt eksisterer: “Det er klart nok at demokratiske land må markere en front mot diktaturet, men i vår tid må det ikke skje på en måte som lammer alt annet.” Hvis dette var og er Aftenpostens synspunkt, hvorfor konkretiserer ikke Aftenpostens redaksjon et eneste eksempel på hvordan demokratiske land skal markere en felles front?
Hva er en ideologisk konflikt?
Det er vanskelig å få grep på hva det siktes til med begrepet ‘ideologisk konflikt’. Er ikke de personrettede sanksjonene mot ansvarlige for overgrepene mot minoritetsbefolkningen vest i Kina et eksempel på en ideologisk konflikt? Slike sanksjoner ble innført av nærmest samtlige vestlige land i mars i år, etterhvert også med tilslutning fra Norge. Den ideologiske kløften mellom menneskesynet som gjennomsyrer Norge og likesinnede land på den ene siden, og det fascist-lignende regimet i Beijing bør være åpenbar også for Aftenpostens redaksjon.
I sitatet er det også uklart hvor langt Aftenposten mener vi skal gå mot kowtow for å unngå at vår tilnærming til kinesiske myndigheter ikke ‘lammer alt annet’. Mener Aftenposten for eksempel at alt annet kan ofres for å få Kina med i klimaforhandlinger?Se svar under Universelle menneskerettigheter? Taiwanbefolkningens frihet? Verdensordenen slik den er bygget opp fra ruinene etter 1945? Forstår ikke Aftenposten hvor katastrofalt det vil være hvis kinesiske myndigheter får diktere betingelsene for det internasjonale klimasamarbeidet?
“Kald krig” – et malplassert begrep
Et bakenforliggende narrativ om at en kopi av den kalde krigen før 1990 er under oppseiling gjenspeiles også i lederartikkelen fra 12. juni. Men dagens rivalisering har en helt annen karakter. Kina er mye dypere integrert i samfunnene i liberale demokratier enn Sovjetunionen noen gang var. Dette har skjedd gjennom handel og investeringer, ikke gjennom bruk av militær makt. Derfor må også vårt viktigste svar når Beijing forsøker å rive ned verdensordenen dreie seg om økonomi, ikke våpenbruk. Rett før avreisen til Europa skrev da også president Biden et innlegg i Washington Post der han skriver “We will focus on ensuring that market democracies, not China or anyone else, write the 21st-century rules around trade and technology.” I innlegget tar Biden også til orde for en felles politikk mot cyberkriminalitet, og en felles global infrastruktursatsning som skal være et alternativ til Kinas “Ett belte, én vei”-program. Noe krav om en felles militær front mot Kina foreligger ikke.
Det er vanskelig å forstå hvorfor Aftenposten velger å overse Bidens uttrykte ambisjoner, men i stedet har sin oppmerksomhet om ‘sabelrasling’. I lederartikkelen anerkjenner Aftenposten at også europeiske ledere bør kunne sette rimelige og tøffe krav til regimet i Beijing. Det kan umulig være slik at en felles europeisk-amerikansk front mot kinesiske myndigheter som den Biden har skissert i sitt innlegg, ikke er forenlig med et ønske om rimelige og tøffe krav. Lederens anbefaling i tittelen, at Biden ikke bør få “for mye napp”, er derfor like upresis som den er malplassert.
En ansvarlig linje
Avslutningsvis skriver Aftenposten at “Nato og EU [må] kunne stå for en ansvarlig linje som bidrar til å dempe konflikt.” Hva har Aftenposten i tankene med ‘ansvarlig linje’? Når tråkker vi over grensen for ønsket om ‘å dempe konflikt’? Hver gang kinesiske myndigheter kommer med anklager om innblanding i indre anliggender? Hver gang det hårsåre diktaturet proklamerer at omverdenen sårer det kinesiske folkets følelser?
Ulike NGOer og myndighetsorganer har vekselvis omtalt den grusomme behandlingen av muslimske folkegrupper vest i Kina som en forbrytelse mot menneskeheten, og folkemord i henhold til den relevante FN-konvensjonen. Hvilke reaksjoner går ut over Aftenpostens krav om konfliktdempning? Sanksjoner mot personer og bedrifter med ansvar for overgrep? Stans av handel med produkter som kan ha tvangsarbeid i produksjonskjeden? Svartelisting på pensjonsfondets liste over investeringsplasseringer?
Gjennom EFTA har Norge en frihandelsavtale med Hongkong som forutsetter en demokratisk utvikling og at befolkningens politiske og sivile rettigheter må ivaretas. Mener Aftenposten at det er ansvarlig av Norge å videreføre avtaler som flagrant er misligholdt av kinesiske myndigheter? Skal krav om etterlevelse av forpliktelsene for Hongkongbefolkningen vike for et ønske om å dempe konflikter; en utvikling som i så fall framstår mer og mer som en underkastelse for den fremste trusselen mot grunnleggende menneskerettigheter i verden i vår tid?
Kanskje Aftenposten bedre kan bruke sin lederspalte til å ta et oppgjør med regjeringens knefall for Beijing i felleserklæringen, der kinesiske myndigheter hylles for en utvikling som angivelig er uten sidestykke? Ja, i positiv retning! Eller er Aftenposten på linje med regjeringen i dens løfte om at Norge ikke vil utfordre partiets jerngrep over 1.4 milliarder innbyggere?
– – – – – – – – – –
Etter å ha henvendt meg til Aftenpostens redaksjon, fikk jeg svar fra avisens politiske redaktør. Han skrev blant annet:
Et konkret spørsmål du tar opp, er om Aftenposten mener Norge og andre vestlige land bør legge all kritikk til side for å få Kina med på klimasamarbeid. Noe slikt har Aftenposten ikke gått inn for. Klimasamarbeidet må handle om klima og felles globale interesser for å stanse menneskeskapte klimaendringer.
(e-post, 2021-06-14)
Dette virker dermed å være et punkt vi er helt enige om.
Hongkong sett fra Norge 