Still kinesiske myndigheter til ansvar!

Der NUPIs ambisjoner for det multilaterale systemet slutter, må andre
organisasjoner komme på banen. Ansvarliggjøring av kinesiske myndigheter når de
bryter avtaler og forpliktelser må bli sentralt i våre reaksjoner mot den framvoksende
supermakten.

I en DN-kronikk 30. juni skrev NUPIs direktør Ulf Sverdrup om en multilateral
verdensorden som er i endring. Med sin enorme befolkning og økonomiske tyngde i
verdenstoppen er Kina en viktig internasjonal aktør. Og Kina vil bli enda viktigere
framover. Innflytelsen i FNs organer er tiltagende, og det gigantiske
infrastrukturprogrammet BRI omfatter stadig flere land.

Vår tids rivalisering

Mot slutten kommer også Sverdrup med en viktig betraktning: Dagens stormaktsrivalisering er fundamentalt ulikt forholdet mellom USA og Sovjet under den kalde krigen. Kina er mye dypere integrert internasjonalt enn det Sovjet noen gang var. Likevel er det et aspekt som er dypt savnet i Sverdrups analyse: Hvilken vei vil Kina gå? Med Sverdrups detaljerte oppsummeringen av utviklingen i de siste ti år kan leserne bli sittende igjen med inntrykket av et fait accompli: Det kinesiske toget med lok-fører Xi ruller ustoppelig videre, og resten av verden har lite annet valg enn å tilpasse seg.

Sverdrup nevner arbeidet for åpenhet rundt finansiering av det multilaterale systemet som et eksempel på mulighetsrom for engasjement fra Norges og NUPI side. I siste setning i Sverdrups kronikk kommer så nøkkelordet: ansvarliggjøring.

Ansvarliggjøring

Store deler av verden har sett på de stadig bedre dokumenterte overgrepene mot minoritetsbefolkningen vest i Kina med avsky. I mars vedtok EU straffesanksjoner mot kinesiske tjenestemenn med ansvar for overgrepene. Allierte som Storbritannia og USA sluttet raskt opp om sanksjonene. Også Norge fulgte opp etter noen uker.

USA har i flere omganger ilagt sanksjoner mot personer i Hongkongs ledelse som reaksjon mot myndighetenes brudd mot en spesifikk FN-avtale (den kinesisk-britiske felleserklæringen om Hongkong), og FNs generelle prinsipper for internasjonal adferd (menneskerettighetserklæringen, konvensjonen om sivile og politiske rettigheter).

Dette er eksempler på hvordan verden kan ansvarliggjøre kinesiske myndigheter for sine verste overgrep mot den verdensorden som ble etablert av FN i etterkrigsårene for å forebygge en regress til førkrigstidens framvoksende fascisme.

Ansvarliggjøring er relevant for avtaler utenfor FN-systemet også. Gjennom EFTA har Norge en frihandelsavtale med Hongkong. Avtalen bygger på en forutsetning om en demokratisk utvikling. Med siste års ran av befolkningens rettigheter i Hongkong bør Norge erklære avtalen for misligholdt. Utrolig nok har regjeringen valgt å prioritere forhandlinger om en ny frihandelsavtale med Beijing, som nå er de facto motpart i begge sammenhenger.

Målet

Kina er ikke et ekspresstog med en ustoppelig ferd mot et stadig dypere diktatur. En dag vil Xi få en avløser. Fram til den dagen er det viktig at kinesiske myndigheter møter motstand når de tar seg til rette i strid med det multilaterale systemet som møysommelig er blitt bygget opp gjennom mange tiår. Den grunnleggende reaksjonen bør være å møte Kina med konsekvente, velfundamenterte reaksjoner, ikke trumpske eksesser.

Utviklingen under Xi er ikke den eneste mulige veien for Kina. I et intervju med CNN i 2010 tok daværende statsminister Wen Jiabao til orde for reformer i Kina. I et essay som ble publisert i april i år, kom Wen med uttalelser som ble tolket i en liknende retning.

Taiwans tidligere president Lee Teng-hui førte landet fra å være et autoritært diktatur til et blomstrende demokrati på 1990-tallet. Også i kinesiske samfunn er dype reformer på veien mot demokrati en mulighet.