-Norge fører en naivistisk Kina-politikk

Tittelen er hentet fra banneret til det siste innslaget i Dagsnytt 18 6. juli. NUPI-forsker Line Marie Breistrand og statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik var invitert til å diskutere temaet. Det ble ikke klart hvor tittelen kom fra, men opphavet var neppe Kravik.

Loven om etnisk enhet

Innledningsvis ble en ny kinesisk lov om etnisk enhet diskutert, med særlig oppmerksomhet på hvordan kinesiske myndigheter arbeider for å undertrykke diasporaens ytringsrom. Jeg begynner derfor med informasjon som kan supplere det som kom fram i sendingen¹.

Loven legger nye juridiske rammer for kommunistpartiets pågående tvangsassimilasjon av ikke-kinesiske folkegrupper. Enhver som motarbeider partiets uniformering av innbyggerne kan nå straffes. Uavhengig av hvor i verden kritikken fremmes.

I april publiserte åtte av FNs spesialrapportører en fellesuttalelse med sterk kritikk. De viser til at lovteksten undergraver ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Loven åpner for kulturell undertrykkelse gjennom krav til majoritetsspråk i skolen. Den vil ha negative konsekvenser for religionsfrihet, og begrenser muligheten til kulturliv som kan ivareta etniske gruppers særtrekk.

Loven har også en ambisjon om grenseoverskridende undertrykkelse: Organisasjoner og personer utenfor Kina som motarbeider kommunistpartiets mål om etnisk ensretting kan nå straffeforfølges i Kina. Dette punktet, hvordan slik oppfølging kan skje, og mulige konsekvenser for norsk-kinesere var sentralt i diskusjonen i Dagsnytt 18.

Loven er mer enn en tom trussel. Vi finner en liknende formulering i Beijings sikkerhetslov for Hongkong fra 2020. Byens sikkerhetspoliti har til nå utstedt arrestordre på 36 opposisjonelle i eksil, med betydelig dusør til de som medvirker til arrestasjon. Nylig ble to personer med tilknytning til kinesiske myndigheter dømt til 8 og 10 års fengsel i Storbritannia etter at de ble tatt på fersk gjerning i et antatt kidnappingsforsøk på en hongkonger. Dommen ble også begrunnet med at de to systematisk hadde overvåket opposisjonelle i eksil i England.

Det juridiske rammeverket for grenseoverskridende undertrykkelse er i ferd med å bli utvidet på nytt, gjennom en revisjon av loven for internettjenester. Den Singapore-baserte jusprofessoren Henry Gao konkluderer på X at China is formally claiming the right to enforce its censorship rules beyond its borders.

Kravik, som er utdannet jurist, er selvfølgelig klar over at slik lovgivning er et grovt brudd mot suverenitetsprinsippet i folkeretten. I studio forsikret han at norske myndigheter “har god oversikt over hvordan Kina jobber”. I Dagsrevyen rett etterpå, sa hans sjef utenriksminister Espen Barth Eide at Norge og Kina “er enige om at folkeretten må gjelde”. De to synspunktene som ble ytret fra UD, med få minutters mellomrom, er uforenlige.

Kravik med frekkhetens nådegave

Etter å ha blitt utfordret av Breistrand om flere sider ved det bilaterale forholdet med Kina, kom Kravik med en uttalelse jeg vil påstå må tilskrives frekkhetens nådegave. Han sa at “kineserne er skarpe forhandlere, men det er også norske myndigheter”.

Det viktigste dokumentet for Norges relasjon til myndighetene i Beijing i dag er normaliseringserklæringen fra 2016. Hensikten var å reetablere normale diplomatiske relasjoner. Dokumentet ble utarbeidet av regjeringen Solberg, men fikk uforbeholden støtte fra sjefen til sjefen, daværende partileder Jonas Gahr Støre, da erklæringen ble presentert i Stortinget.

Da Trump kom med sine krakilske utspill om fredsprisen i vinter, var Støre forbilledlig klar på at Nobelkomiteen er uavhengig, og regjeringen har derfor ingen innflytelse på tildelingen. I normaliseringserklæringens punkt 2 anerkjennes Kinas raseri mot tildelingen til Liu Xiaobo. Erklæringen er kjemisk fri for henvisninger til Nobelkomiteens uavhengige status.

Punkt 3 er en eneste lang uforbeholden hyllest av “den uovertrufne utviklingen i Kina”. Den understreker viktigheten av diktaturets kjerneinteresser. Liu Xiaobo hadde utfordret kommunistpartiets maktmonopol, og arbeidet for å etablere sivile og politiske rettigheter. Lest med Beijings øyne fordømte Norge fredspristildelingen for 2010 gjennom normaliseringserklæringen. Skarpe eller moderat begavede norske forhandlere forsto selvsagt dette.

Felleserklæringen har forøvrig ingen omtale av Beijings syn på Norge. Kraviks påstand om at norske myndigheter er skarpe forhandlere kræsjlander i møtet med realiteter.

Avslutningen av punkt 3 er “[Norway] will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations”. At normaliseringserklæringen fortsatt er førende ble tydelig fra Eides uttalelser i etterkant av møtet med Wang Yi. “Vi er enige om at folkeretten må gjelde” sa Eide. Uten å nevne at Kina arbeider for en omskrivning av folkeretten som vil kaste essensielle prinsipper på bålet. (Dette har jeg skrevet detaljert om i artikkelen “Xis Kina og en regelstyrt verdensorden”.)

Eides uttalelse, rettet mot et norsk publikum, etterlater et falskt inntrykk av at Kina og Norge er tilhengere av den samme folkeretten. For å komme tilbake til en situasjon der Norge fastholder våre verdier, er det påkrevet at regjeringen uttrykker offentlig at normaliseringserklæringen ikke lenger vil være førende for norsk Kina-politikk.

– – – – – – – – – –

 ¹ Denne delen av teksten bygger i hovedsak på et innlegg i Klassekampen som jeg og to medforfattere har skrevet. Det fulle innlegget er åpent tilgjengelig her.