Xis Kina og en regelstyrt verdensorden

l et møte hos NUPI 1. mars 2024 ble utenriksminister Espen Barth Eide spurt om frihandel med Kina. Eide svarte: “Vi må ikke være naive. De vil noe annet med verden når det gjelder hvordan land bør styres, enn oss. […] De vil egentlig ha en mer samarbeidende verden, det er i og for seg ikke noe dårlig utgangspunkt.” Her burde noen fulgt opp. Hvis Xis Kina vil ha samarbeid og samtidig har mål som krysser våre verdier, er dette virkelig et godt utgangspunkt?

I boka “Hva skjer med verden” er forfatter Iver B. Neumann innom en relatert problemstilling når han sammenlikner hva vi opplever, og kan forvente, fra Kina og Russland. Russlands angrepskrig mot Ukraina går hånd-i-hånd med en forakt for mellomstatlige relasjoner som har vært gjeldende etter opprettelsen av FN. Kina søker i stedet en styrket internasjonal posisjon gjennom en revisjon av den regelstyrte verdensordenen, skriver han.

Også hos Neumann er en detaljering dypt savnet. Hvordan vil Xis reviderte verdensorden se ut? Vil endringene ikke bli større enn at begrepet “revisjon” kan forsvares? I denne teksten drøfter jeg først hvordan Kina har forholdt seg til den eksisterende verdensordenen, med fokus på utviklingen i de snart 15 årene som Xi Jinping har sittet med makten. Deretter spør jeg hvordan verdensordenen som Xi arbeider for, ser ut. Avslutningsvis gir jeg min konklusjon, basert på erfaringene og Xis uttrykte ambisjoner.

Regelstyring 1: FNs konvensjoner

10. desember 1948 vedtok FNs generalforsamling Menneskerettighetserklæringen (Universal Declaration of Human Rights). Dagen er anerkjent som FNs menneskerettighetsdag, og er også dagen da Nobels Fredspris deles ut.

Erklæringens 30 artikler er ikke juridisk bindende, men likevel har den blitt essensiell for den regelstyrte verdensordenen gjennom konkretiseringen i ulike FN-konvensjoner. Sentrale her er Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, og Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse ble begge antatt av FNs generalforsamling 16. desember 1966.

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter

Folkerepublikken har ikke ratifisert Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Dermed er landets sivilbefolkning ikke beskyttet mot brudd på konvensjonens artikler. Her er Hongkong et unntak. Av artikkel 39 i byens særlov Basic Law framgår det at de to nevnte konvensjonene skal legges til grunn for byens lovverk.

Hongkong er ikke FN-medlem, så oppfølging av grovt mislighold av denne forpliktelsen kan neppe reises i Den internasjonale domstol. I stedet er oppfølgingen kommet i form av mange henvendelser med sterk kritikk fra FNs Menneskerettighetsråd og organisasjonens spesialrapportører. Her følger et begrenset utvalg av slike henvendelser fra de siste fire årene:

• 2022: Fra FNs Menneskerettighetsråd, med referanse til Beijings sikkerhetslov for Hongkong fra 2020 (Concluding observations on the fourth periodic report of Hong Kong, China, f.eks. punkt 14: Hong Kong, China should: Take concrete steps to repeal the current National Security Law and, in the meantime, refrain from applying the Law)
• 2024: Fra seks spesialrapportører, med referanse til Hongkongregimets nye sikkerhetslov fra samme år (It is our expert opinion that the Ordinance includes numerous measures that would significantly and unduly limit the exercise of human rights and fundamental freedoms and would be incompatible with the Universal Declaration of Human Rights, the International Covenant on Civil and Political Rights and the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights.)
• 2025: Fra fem spesialrapportører, med referanse til dommen mot Jimmy Lai (This conviction represents a direct assault on freedom of expression and media freedom, and is deliberately aimed at deepening the chilling effect on civil society. It targets the courageous members of Hong Kong’s civil society – independent journalists and human rights defenders, whose only ‘offence’ is seeking to express their views freely, something that should never be treated as a crime.)

Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

Kina har ratifisert Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men ikke ubetinget. Folkerepublikken har unndratt seg å være bundet av konvensjonens artikkel 8 om retten til å danne fagforeninger, og streikeretten. Norge var blant landene som reiste innsigelser mot dette, og innvendte at Kinas forbehold også kunne påvirke implementeringen av artikkel 6 og 7.

Kina er ikke det eneste landet som har ratifisert konvensjonen uten forbehold. For eksempel har Norge tatt forbehold fordi streikeretten i Norge ikke er universell på grunn av instituttet med tvungen lønnsnemnd. USA ventet med å signere konvensjonen til Jimmy Carters periode som president, og har fortsatt ikke ratifisert konvensjonen. Konservative grupper har argumentert med at konvensjonen utløser statlig økonomisk ansvar, og at det ikke er myndighetenes oppgave å frambringe rikdom.

Andre FN-konvensjoner

Kina har signert og ratifisert en rekke FN-konvensjoner.

Når det gjelder Konvensjonen om eliminering av rasediskriminering aksepterer Kina ikke den individuelle klageretten: at FNs komité for avskaffelse av rasediskriminering kan motta og behandle henvendelser fra enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner (konvensjonens artikkel 14). Kina har også reservert seg mot artikkel 22: at eventuelle tvister kan avgjøres av Den internasjonale domstol.

Kina har signert og ratifisert FNs kvinnekonvensjon. Over tid har utviklingen vært positiv, men Menneskerettighetsrådet har påpekt den svært lave graden av kvinnerepresentasjon i de viktigste gruppene av maktinnehavere, manglende aksept av ikke-statlige organisasjoners samfunnsinvolvering, og forfølgelse av kvinnelige menneskerettighetsforkjempere.

Når det gjelder to av FN-konvensjonene som Kina har signert og ratifisert, er bruddene mot de medfølgende forpliktelsene særlig graverende: FNs torturkonvensjon og Havrettskonvensjonen.

Sist gang Kinas forpliktelser etter torturkonvensjonen ble undersøkt av FN-eksperter var i 2015. Konklusjonen var at Kina på flere punkter dypt misligholdt sine forpliktelser. I rapporten kritiseres blant annet bruken av langvarig frihetsberøvelse før formell siktelse foreligger: opptil et halvt år i isolat, uten advokatbistand, uten kontakt med familie (“Residential surveillance in a designated location”, punkt 14-15). Videre kritiseres omfattende bruk av tortur for å frambringe “tilståelser” (punkt 20-21), og bruk av tvangsmidler i isolat (punkt 26-27) som fastbinding i såkalte “Tiger chairs” (illustrasjon). Kinesiske myndigheter har en lite overbevisende forklaring: Tvangsmidlene er nødvendig på grunn av rømningsfare og selvskading.

Et av torturofrene, uighuren Abduweli Ayup, er bosatt i Bergen. Han har fortalt om den grove fysiske mishandlingen han gikk gjennom fordi myndighetene mente at hans arbeid for å fremme uighurenes språk og kultur var kriminelle handlinger. Ytterligere dokumentasjon om tortur og tvang i varetekt er gitt i en rapport fra Amnesty fra 2015.

Den maritime grenseoppgangen i Sør-Kina-havet er omstridt, og involverer mange stater. Kina står bak det suverent mest aggressive kravet, som ofte omtales som den ni-stiplede linjen. Denne er gjengitt på kartutsnittet til høyre, der kinesiske myndigheters legitime krav på økonomisk sone er angitt i oransje.

Kina ratifiserte Havrettskonvensjonen i 1996, og dette åpner for at omstridte territorialkrav til havs kan avgjøres ved å anlegge sak for Havrettsdomstolen i Hamburg. Filippinene, som er et av landene som er hardest rammet, utfordret Beijings krav i 2013 gjennom en slik sak som ble behandlet av en voldgiftsrett.

Dommen, som forelå i 2016, avviste Kinas krav og ga overveiende støtte til Filippinenes syn. Som ratifiserende stat er Folkerepublikken forpliktet til å rette seg etter dommen. Men Kina nekter, og har trappet opp trakasseringen av filippinske fiskere og filippinsk kystvakt gjennom provoserende manøvre innenfor Filippinenes rettmessige økonomiske sone.

Regelstyring 2: Wien-konvensjonen om konsulært samkvem

Ifølge konvensjonens Artikkel 36 har utenlandske statsborgere som er tatt i forvaring rett til fysisk besøk av diplomatiske representanter fra sitt hjemland. Disse har også rett til å ordne med juridisk representasjon for den arresterte.

Gui Minhai er en svensk statsborger som arbeidet som forlegger i Hongkong, der han ga ut regimekritisk litteratur. I 2015 ble han bortført av kinesiske agenter i Thailand. Han sitter nå i forvaring i Kina på ellevte året. De siste fem årene har han vært uten kontakt med svensk diplomat og familiemedlemmer. Kinesiske myndigheter påstår at Gui har frasagt seg sitt svenske statsborgerskap, og blitt kinesisk borger. Det har vært umulig for svenske myndigheter å undersøke omstendighetene rundt dette. Gitt hans bakgrunn har påstanden fra Beijing svært liten troverdighet.

Sommeren 2020 ble australske Cheng Lei anholdt av kinesiske myndigheter. Hun tilbrakte de neste seks månedene i isolat, satt stadig i avhør uten kontakt med advokat. Hun fikk korte, strengt overvåkede videosamtaler med australske diplomater. I minst ett tilfellet ble hun ført inn til en slik konsultasjon i håndjern med bind for øynene. Rettssaken ble ført bak lukkede dører, og Australias ambassadør ble nektet adgang.

1. desember 2018 ble Meng Wanzhou, økonomiansvarlig hos Huawei, arrestert under en mellomlanding i Canada. Hun var etterlyst med mistanke om å ha svindlet et bankstyre. En uke senere ble Canadas Beijingambassadør advart om ‘alvorlige konsekvenser’ dersom Meng ikke ble satt fri. To dager etterpå ble canadierne Michael Spavor og Michael Kovrig anholdt i Kina.

Rent utover det åpenbare hevnmotivet illustrerer fangebehandlingen diametralt motsatt etterlevelse av Wien-konvensjonen. Meng fikk alle rettigheter respektert, og levde et luksusliv med fotlenke etter å ha betalt kausjon. Canadierne ble behandlet på samme måte som Cheng Lei: Holdt i isolat med avhør på hemmelig sted i et halvt år, uten tilgang til advokat. Etter mer enn to år ble rettssakene mot de to ført bak lukkede dører. Diplomater fra Canada og andre land ble nektet adgang.

Regelstyring 3: Internasjonal handel

Folkerepublikken ble tatt opp som medlem i Verdens handelsorganisasjon i 2001. Kina har også inngått frihandelsavtaler med flere land. Dermed har Kina forpliktet seg til å etterleve internasjonale handelsregler. Dessverre er misligholdet av forpliktelser av betydelig omfang.

Dette har ført til at det har vært reist en rekke saker mot Kina i WTO. Slike saker kan ta lang tid, og kan føre til at klagende part foretrekker å avslutte saken gjennom en minnelig ordning. (Her skal jeg legge til at jeg kan langt mindre om WTO-regler og -praksis enn om andre tema i denne artikkelen.)

Men Kina er blitt dømt for å bryte mot handelsreglementet flere ganger. For eksempel etter anti-dumping-anklager fra EU og USA.

Under vil jeg fokusere på utvalgte tilfeller der Beijing bruker sin handelsmakt som politisk verktøy, gjennom innføring av restriksjoner som er knyttet opp mot konflikter som ikke i utgangspunktet er knyttet til handel. Dette er mer relevant for artikkelens hovedtema: tilsidesetting av regelstyring til fordel for økt politisk makt.

Et av landene som Kina har en frihandelsavtale med, er Australia (i 2015; se illustrasjon som viser frihandelspartnere). Da Australia utelukket kinesiske leverandører fra 5G-utbyggingen i 2018, surnet relasjonene. Utestengelsen ble begrunnet med trusler mot nasjonal sikkerhet.

To år senere tok australske myndigheter til orde for en uavhengig granskning av opphavet til Covid-19-viruset. Dermed startet Kina en handelskrig, gjennom å stanse import av en rekke produkter fra Australia. Beijing ga en rekke begrunnelser som vanskelig kan forstås som annet enn vikarierende argumenter. Dumpinganklager foranlediget innføring av enorm straffetoll på byggkorn og vin. Spinnerier i Kina ble pålagt å stanse import av bomull fra Australia. Leveranser av hummer måtte destrueres etter å ha blitt stående lenge uten tollbehandling på flyplasser i Kina. Import av australsk tømmer ble stanset etter påstått funn av barkebiller. Skipsfrakter av kull slapp ikke inn for lossing etter anklager om dårlig kvalitet med referanse til miljøstandarder. I et åpenbart forsøk på å så splid i Australia, stanset Kina import av storfekjøtt, men bare fra et utvalg av slakterier.

En frihandelsavtale med Kina gir altså ingen beskyttelse mot misbruk av handelspolitisk makt fra Beijing. Ikke overraskende er ikke situasjonen bedre for land som forholder seg til regelverket som Kina er forpliktet etter i henhold til tiltredelsen i Verdens handelsorganisasjon. Også Norge har vært rammet. Etter fredspristildelingen til Liu Xiaobo i 2010 reagerte kinesiske myndigheter med straffetiltak i form av kraftige begrensninger på import av laks fra Norge. Allerede våren 2011 var eksport av sjømat fra Norge til Kina halvert.

Da Japan startet med kontrollert utslipp av lav-radioaktivt kjølevann som hadde blitt lagret på land etter Fukushima-katastrofen, innførte kinesiske myndigheter et totalforbud mot import av sjømat fra Japan. En høyst vikarierende begrunnelse for handelssanksjonen: radioaktivt kjølevannsutslipp fra Kinas egne kjernekraftverk, i normal drift, er mye større enn i utslippet som Japan gjennomfører. 

I en debatt i underhuset (Shugiin) sist høst sa Japans nye statsminister Takaichi at en kinesisk militærblokade av Taiwan potensielt kan være en eksistensiell trussel mot Japan. Nok en gang ble all import av sjømat fra Japan stanset. 

I Vilnius stod det ‘Taiwan’ på skiltet til den selvstendige øyas handelskontor. Referanser til Taiwan som er i strid med kommunistpartiets “ett-Kinaprinsipp” (som er noe annet enn “ett-Kinapolitikk”) kan få Beijing til å se rødt. Dermed ble Litauen strøket fra tollregistere, slik at det ble umulig å innføre varer fra Litauen i Kina.

Eksemplene over er fokusert på regelbrudd knyttet til bilaterale handelsforhold. Også på mer generelt grunnlag misligholder Kina forpliktelser knyttet til internasjonal handel, særlig gjennom manglende håndhevning av regler mot tyveri av åndsverk.

(Konklusjonen må bli at Kina velger å se bort fra regelstyrt handel etter forgodtbefinnende. Handel er blitt det viktigste instrumentet for spredning av diktaturets makt internasjonalt.)

Kanarifuglen Hongkong

Hongkongs nyere historie illustrerer hvordan Kina unndrar seg forpliktelser og undergraver en regelstyrt verdensorden. Samtidig viser utviklingen i Hongkong hvilken kurs myndighetene i Beijing ønsker å legge for verden fremover.

I 1985 registrerte Storbritannia og Kina i fellesskap en erklæring for hva som skulle skje med Hongkong når byen ble en del av Folkerepublikken i 1997. I korthet skulle byen beholde sine friheter og samfunnsstruktur i en periode på 50 år.  Som en del av dette ville Hongkong, i motsetning til fastlands-Kina, forholde seg til FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter som en ratifiserende partner. Byens særstatus i Kina ble ofte omtalt med begrepet “Ett land, to systemer”.

Erklæringen var grunnlaget for Hongkongs særlov, Basic Law. Forpliktelsen til å rette seg etter FN-konvensjoner ble innskrevet i Artikkel 39. Slik ble Hongkong en prøvestein for Beijings møte med den regelstyrte verdensordenen som hadde blitt etablert i kjølvannet av freden etter 2. verdenskrig. Noen år senere kom et nytt viktig steg som skulle få Kina inn i folden, da landet ble medlem i Verdens handelsorganisasjon i 2001.

Hongkongs forpliktelser ble også bekreftet i en bilateral handelsavtale med EFTA og Norge i 2011. I avtalen forplikter partene seg til en utvikling med demokrati og menneskerettigheter, definert av FN-erklæringen om universelle rettigheter, i sentrum. Dette var også Beijings løfter til Hongkong, gjennom artikkel 39 i Basic Law som nevnt over, og i artikkel 45 og 68 med løfter om frie valg av byregjeringens leder og setene i det lovgivende rådet.

De første årene etter at Hongkong ble innlemmet i Kina i 1997 beholdt byen sitt særpreg. Innbyggerne hadde ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, pressefrihet, fagforeningsfrihet, religionsfrihet og andre grunnleggende rettigheter som innbyggere i liberale demokratier nyter godt av. Ville byens særstilling vise at kommunistpartiets ledelse kan etterleve sine forpliktelser i tråd med en regelstyrt internasjonal verdensorden, om ikke i Fastlands-Kina, så i det minste i Hongkong, slik den FN-registrerte avtalen skulle garantere?

Dessverre viser utviklingen i Hongkong at internasjonale avtaler ikke er verdt papiret de er skrevet på når ledelsen i Beijing endrer sine prioriteringer. I 2020 innførte Beijing en sikkerhetslov for Hongkong. Et fritt sivilsamfunn kom under diktaturets hæl. I 2021 innførte Beijing en valglov i Hongkong. Kun Beijingtro kandidater kan nå velges, og antall folkevalgte ble desimert. I 2023 ble en lokal sikkerhetslov vedtatt. Med denne defineres blant annet regimekritiske ytringer som en sikkerhetstrussel, ved at slike ytringer blir definert som ‘oppvigleri’, løftes inn i sikkerhetsloven, og strafferammen mangedobles.

Forholdet mellom lovgivning som dette og internasjonale forpliktelser ble drøftet under avsnittet ”Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter” over. Den manglende etterlevelsen av FN-konvensjoner i Hongkong er ikke begrenset til denne konvensjonen. Retten til frie fagforeninger etter Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble brutt da Hongkongs sammenslutning av frie fagforeninger, Hong Kong Confederation of Trade Unions, ble presset til oppløsning i 2021.

Krenkelse av FNs Torturkonvensjon har rammet flere opposisjonelle fra Hongkong. Simon Cheng og Andy Li er ofre for tortur begått i Fastlands-Kina. FN-eksperter har anklaget Hongkongmyndighetene for at Jimmy Lai har vært utsatt for torturliknende soningsforhold i Hongkong. Også bestemmelser om Wien-konvensjonens bestemmelser om konsulær støtte til ikke-kinesiske statsborgere blir tilsidesatt i undertrykkingen av opposisjonelle. Den svenske Gui Minhai ble bortført av kinesiske agenter i Thailand, og tatt med til Folkerepublikken. Svenske diplomater ble nektet å møte Gui da han satt i forvaring.

Gui var forlegger i Hongkong, der han ga ut bøker som satte kommunistpartiets ledelse i et lite flatterende syn. Guis møte med diktaturets rettsvesen skjedde altså utenfor Hongkong. En annen Hongkongbosatt opposisjonell som ble nektet diplomatisk kontakt er den britiske statsborgeren, medieeier Jimmy Lai. Lai sitter i fengsel i Hongkong, slik at det formelt er byens regjering som står bak dette misligholdet av Wien-konvensjonen.

Hongkongs utgangspunkt var som et høyteknologisk samfunn, med levende og mangfoldige medier, der mange av innbyggerne var engasjerte og kritiske deltakere i den offentlige meningsbrytningen. Det hele ble holdt sammen av et uavhengig rettsvesen som i store trekk beskyttet innbyggerne og deres friheter.

Det finnes ikke noe annet slikt moderne samfunn noe sted i verden som har gått gjennom en like brutal omveltning med tap av rettigheter og innføring av et fryktbasert regime. Eksemplene over viser at Beijings brudd mot den regelstyrte verdensordenen nå er like omfattende i Hongkong som i resten av Kina.

Hongkong er kanarifuglen som bærer vitne om hvordan myndighetene i Beijing overkjører regelverket de selv har innført, og avtalt bilateralt med Storbritannia, når partiet ser seg tjent med å svikte sine forpliktelser. Kanarifuglen kvitrer også om mislighold av forpliktelser fra konvensjoner med generelt internasjonalt virkeområde som de omtalte FN-konvensjonene og Wien-konvensjonen.

Xi Jinpings verdensorden

Etter gjennomgangen over er det naturlig å stille spørsmålet om hvordan Xi Jinpings foretrukne verdensorden ser ut. Vi finner viktig bakgrunnsinformasjon om dette i det såkalte Dokument nummer 9 (Dok9) fra 2012.

Dokumentet, som er en internrapport fra kommunistpartiets organisasjonsarbeid, identifiserer sju framtredende utfordringer mot partiets makt. Det er et betydelig sammenfall mellom disse utfordringene og krav fra den etablerte verdensordenen. Som illustrasjon velger jeg her å fokusere på menneskerettigheter.

På toppen av pyramiden med forpliktende internasjonale konvensjoner står FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (MR-erklæringen). Relevansen for Dok9 følger av erklæringens Artikkel 2: [Det skal] ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til

Dok9 gjennomsyres av angrep mot individets frihet og innflytelse. I punkt 1 omtales støtte til konstitusjonelt demokrati som forsøk på å undergrave partiledelsens maktgrunnlag. Spesifikt vises det til demokratiske kjennetegn som maktdeling, flerpartisystem, frie valg og et uavhengig rettsvesen. Dette Dok9-punktet er avgjort i konflikt med to av artiklene i MR-erklæringen:
Artikkel 10: Enhver har krav på […] å få sin sak […] behandlet av en uavhengig og upartisk domstol
Artikkel 21.3: Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett […]

Punkt 2 i Dok9 anfører at støtte til universelle verdier er et angrep på grunnlaget for kommunistpartiets lederskap. Avvisningen av universelle verdier er fundamentalt i konflikt med hele MR-erklæringen. Nesten alle erklæringens artikler innledes med “Enhver har krav på”, “Enhver har rett til” eller “Ingen må”. Anerkjennelsen av at det eksisterer universelle verdier er fundamentet til MR-erklæringen.

Punkt 3 hevder at oppmuntring til framvekst av sivilsamfunn har til hensikt å rive ned partiets sosiale forankring. Dette vil kunne skje fordi individuelle rettigheter vil beskytte et engasjert sivilsamfunn mot inngrep fra sentralmakten. Også dette punktet er i konflikt med flere av MR-erklæringens artikler, blant annet
Artikkel 19: Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. […]
Artikkel 20.1: Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.

Dokument nummer 9 er en plan for hvordan kommunistpartiet kan sikre sitt maktmonopol. Truslene som defineres blir i stor grad identifisert som ytre påvirkning. Det viktigste hensynet i utformingen av politikk er å sikre makten til partiet og eliten. Når truslene har opphav i mellomstatlige relasjoner blir det et overordnet mål å frambringe en regelstyrt verdensorden som undergraver idéene som utfordrer makten.

Et viktig mål med Beijings arbeid for å redefinere den regelstyrte verdensordenen er derfor å fjerne referanser til universelle rettigheter. Det skal være opp til hvert enkelt regime å “tilpasse” rettighetene i sitt eget bilde. I stedet for å beskytte individet mot overgrep fra staten, vil kommunistpartiet åpne for at “menneskerettigheter” skal beskytte staten mot individet. I tråd med dreieboken, Dokument nummer 9.

En viktig side ved FN-arbeidet med menneskerettigheter er å forebygge en utvikling mot tilstander som likner situasjonen på 1930-tallet. Kinesiske myndigheter er godt i gang med å undergrave verdensordenen som reiste seg fra asken etter 2. verdenskrig. Bakteppet her er framvoksende økonomiske avhengigheter, blant annet gjennom det globale infrastrukturprogrammet “Belte og vei”. Samarbeidsforumet BRICS er en annen plattform som Kina benytter for å øke sin innflytelse.

I en 4-5 årssyklus gjennomfører FNs Menneskerettighetsråd et “Universal Periodic Review” av menneskerettighetssituasjonen i medlemslandene. Når situasjonen i Kina skal vurderes, misbruker en rekke land denne mekanismen med å melde inn spørsmål som innledes med en lovprisning av et utviklingstrekk i Kina, og avsluttes med nær likelydende spørsmål av typen “Kan delegasjonen dele sin erfaring med oss?”

Muslimske lands støtte til Kina i Menneskerettighetsrådet er avslørende: Kritikken mot vestlige land for å tillate Koran-brenning er omfattende. Men det systematiske angrepet på islam i Kina, der tusenvis av moskéer er jevnet med jorda, møter liten eller ingen motstand.

Som gjennomgangen i denne artikkelen viser, er ikke overtramp mot den eksisterende regelstyrte verdensorden begrenset til menneskerettigheter. Og alt kan ikke forklares av Dok9, heller. Stadig oftere viser Beijing fram selvhevdende, revansjistiske motiver. Trakasseringen av Taiwan er det fremste eksempelet. Det omtalte eklatante bruddet på Havretten i Sør-Kina-havet er et annet.

I konflikter med små og mellomstore stater sitter nedsettende karakteristikker fra Beijing og deres utsendte, løst. Mest kjent er nok “ulvekrigerdiplomatiet”. Reaksjonen mot Australias initiativ for en uavhengig granskning av pandemiens opprinnelse ble akkompagnert med en oppvisning i arroganse: “Australia som tyggegummi under Kinas sko”. Etter en tom-stol-prisutdeling til Gui Minhai i 2019 fikk Sverige høre at de viste en lettsindighet som om en lettvektsbokser skulle utfordre en tungvekter.

Konklusjon

Jeg innledet artikkelen med å vise til to uttalelser i det offentlige ordskiftet i Norge om Kina og en regelstyrt verdensorden. Begge kildene virker å være klar over at Kinas foretrukne verdensorden er en annen enn dagens. Det er i hvert fall inntrykket jeg blir sittende med når Espen Barth Eide sier at “Vi må ikke være naive. [Kina] vil noe annet med verden”. Tilsvarende gjelder for Iver B. Neumann, som skriver “Å unngå ytterligere bilateralisering av vårt forhold til Kina er sikkerhetspolitisk imperativt og burde også være et overordnet mål for norsk utenrikspolitikk.” Men verken Eide eller Neumann forteller hva som gjør Kinas ambisjoner problematisk.

Det er forståelig at Eide i et svar i en panelsamtale ikke kan gå i dybden. Men han kunne jo nevnt et eksempel. Heller ikke i andre fora har jeg registrert noen detaljering fra Eides side. Manglende presisering kan gjøre at uenigheter ikke kommer for dagen, og det er ikke gitt at Eide og Neumann har samme syn på hva som er problematisk. Resultatet kan bli at viktige diskusjoner feies under teppet. Min tolkning er at frihandel med Kina, som Eide og regjeringen ikke har lagt bort ambisjoner sine for, er et eksempel på en potensiell bilateral binding som Neumann advarer mot.

Jeg innledet med å stille spørsmålstegn ved utsagnet om at Kina søker en styrket internasjonal posisjon gjennom en revisjon av den regelstyrte verdensordenen. Med en “revisjon” forstår jeg her en oppdatering som bygger på den eksisterende ordenen. Min konklusjon er at Xi Jinpings mål er en omveltning. ‘Revisjon’ underkommuniserer Xis ambisjoner.