Bokomtale: Hva skjer med verden?

Denne boka, skrevet av Iver B. Neumann, som er direktør ved Fridjof Nansens Institutt, ble utgitt i fjor. Norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk settes inn i en global ramme, mot en historisk bakgrunn, med særlig oppmerksomhet for dagens høyst volatile situasjon i mellomstatlige relasjoner. Dette er en god tekst som løfter perspektivet over provinsialismen som tidvis preger det offentlige ordskiftet i Norge.

Boka er delt i to, først med drøfting av de ulike viktige makters posisjoner og interesser, deretter med råd om hvordan vi bør orientere oss i Norge.

Som det ligger i tittelen, er blikket primært rettet mot vår nåtid og nære framtid. Etter å ha lest boka, er jeg overbevist om at også andre bør lese. Så mange som mulig. Neumann har et overblikk som alle kan profittere å ta del i. En av bokas sterke sider er at dette er en kort tekst som uten vansker kan leses av enhver som følger med i nyhetsbildet.

Men en kort tekst nødvendiggjør noen utelatelser. Balansen er god, og min hovedinnvending er styrt av min primærinteresse, som jeg ikke nødvendigvis deler med den jevne leser. Men kanskje nettopp derfor er min milde kritikk relevant? Og på noen få punkter mener jeg at Neumanns tekst har et forbedringspotensial. Mer om dette under.

En verden i endring

Neumann skriver godt om utfordringer mot USAs rolle som hegemon. Han omtaler utviklingen under Trump som en nasjonal motstand mot at landet skal ha denne rollen, særlig fordi den forutsetter et kostbart internasjonalt engasjement.

Noen vil kanskje innvende at de militære aksjonene mot Venezuela og Iran tyder på at Trump fortsatt ønsker hegemoni. Til dette bør man merke seg at Trump blant annet forsvarer denne maktbruken med at militæraksjonene vil være økonomisk innbringende: To the victor belong the spoils. Alt betraktes gjennom forretningsmannens briller.

Mye av det Neumann skriver om dagens geopolitiske situasjon er gjenkjennelig med mitt perspektiv. Da jeg startet denne bloggen høsten 2019, ga jeg blant annet denne motivasjonen:

I et historisk perspektiv er en nasjons liv som supermakt av begrenset varighet. Tradisjonelt har en nasjon blitt en supermakt gjennom såvel økonomisk som militært hegemoni. Storbritannia mistet sin århundrelange rolle som (ledende) supermakt etter 1. verdenskrig, og USA overtok rollen. Men USA er jo på mange måter født fra det britiske imperium, så dette supermaktskiftet var ikke veldig omveltende. I dag opplever vi at Kina seiler opp som den nye supermakten, særlig økonomisk. Kina er allerede verdens største økonomi målt i kjøpekraftparitet. Og også militært er Kina, om ikke ennå en supermakt, så i hvert fall en stormakt.

At verden får en ny supermakt vil på sikt kunne prege hvilken retning utviklingen tar i alle nasjoner. Med min referanse som borger i et vestlig demokrati er det derfor av stor interesse å følge med på hva som skjer i Hongkong, som en viktig kilde til informasjon. For i Hongkong møter Kina et samfunn som har betydelige fellestrekk med vestlig kultur og samfunn, med individualisme, ytrings- og forsamlingsfrihet, uavhengig presse, streikerett, og noe vi kanskje kan kalle «halv-frie» valg. På skrivende tidspunkt, i oktober 2019, er det etter min mening stor grunn til bekymring.

Andre tema som klimaendringer vil kunne dominere vår framtid. Men et supermaktskifte vil også kunne få svært stor betydning i de kommende tiårene, og inntil nå har dette fått altfor lite oppmerksomhet i mine øyne.

Norge og EU

Forfatteren kommer med en krystallklar oppfordring: Norge må bli med i EU. Her viser akademikeren Neumann seg fra sin sterke side: Konklusjonen kommer som en logisk følge av hvordan verden er blitt, og hva som er Norges interesser. Vi vil være tjent med at Norge forplikter seg innenfor en allianse som deler våre verdier og ønsker for framtiden. Det er vanskelig å komme til at det finnes noe godt alternativ.

Likevel er det et viktig aspekt med dette som ikke er godt belyst: Hvilke farer kan være på lur hvis de mektigste EU-landene glir i en høyre-nasjonalistisk retning? Med Alice Weidel som kansler i Tyskland, og Jordan Bardella som fransk president. Riktignok er erfaringen med Giorgia Meloni langt bedre enn det som mange ventet etter at hun ble statsminister i Italia i 2022. Men vi har ingen garanti for at dette vil være regelen, og ikke unntaket, om høyre-populister kommer til makten.

Kinas posisjon i det geopolitiske landskapet

Kapittelet om Kina domineres av relasjonene mellom USA og Folkerepublikken. Jeg savner mer informasjon som informerer leserne om hva som skjer i Kina, særlig hvordan Kina forholder seg til den etablerte regelstyrte verdensordenen. Fortellingen om hvordan Trump setter denne ordenen over styr, er grundig og god. Konsekvensene drøftes også utførlig, og forfatteren gjør en god jobb her også.

Hvordan ser Xis foretrukne verden ut? Hvilke erfaringer har vi fra de siste 15 årene? Neumann skriver at Kina er revisjonistisk i sin holdning til statssystemet, mens Russland er revolusjonært. Etter min mening underkommuniserer karakteristikken som ‘revisjonistisk’ hvilke ambisjoner Xi Jinping har for den regelstyrte verdensordenens framtid.

Dette er et tema som blir for omfattende til at jeg kan gå i detalj i denne bokomtalen. Jeg har valgt å skrive en lengre tekst der jeg forklarer hvorfor jeg mener Neumann er upresis på dette punktet. Min konklusjon er at Xi Jinping søker en omveltning av den regelstyrte verdensordenen som vil gjøre at mye av det som ble oppnådd gjennom konvensjonene som ligger til grunn, vil gå tapt. Les begrunnelsen for mitt syn i bloggartikkelen “Xis Kina og en regelstyrt verdensorden”.

Norge og Kina

Det er gode betraktninger i det korte kapittelet “Norge og Kina”. Likevel er det ikke alltid enkelt å se helheten i framstillingen. Europa har en alliert i Kina når det kommer til frihandel, skriver Neumann. På neste side maner han likevel til forsiktighet: Sterke økonomiske bindinger inviterer til en avhengighet som garantert vil bli utnyttet av diktaturet. Det siste synet deler jeg, men er det da rett å framstille Xis Kina som en alliert i handelspolitikken?

Et viktig aktuelt tema for relasjonene mellom Norge og Kina, er spørsmålet om vi skal inngå en frihandelsavtale med Kina. Initiativet er lagt på is på grunn av Kinas støtte til Russlands krigføring i Ukraina. Men det er ikke lagt bort. Neumann nøyer seg med å gi en oversikt over bakteppet, men nevner ikke frihandelsambisjonene. Han skriver at det bør være et overordnet mål for norsk utenrikspolitikk å unngå ytterligere bilateralisering av forholdet med Kina.

Dette er åpenbart viktig i Neumanns øyne, for setningen gjentas ordrett i bokas avsluttende, konkluderende kapittel. Likevel skriver ikke Neumann eksplisitt at Norge bør legge til side planene om en frihandelsavtale.

Mer fra Neumann

Minst to av frampekene i boka er allerede høyaktuelle, selv om mindre enn ett år er gått siden Neumann ferdigstilte manuskriptet. I kapittelet “Mindre makter” skriver han om Irans atomprogram og potensialet for en askalerende konflikt med Israel. Det er nok høyst tvilsomt om Iran er nær ved å framstille atomvåpen, likevel har krigshandlingene startet, med smitte til Libanon.

På bokas nest siste side kommer Neumann med en utvetydig oppfordring: Vi må satse på multilateralt forpliktende samarbeid med mellomstore stater som deler Norges interesser og verdier. Det er nok lite sannsynlig at Canadas statsminister Mark Carney har lest boka, men hans tale i Davos omfavnet essensen i Neumanns budskap her.

Boka er selvsagt ikke siste ord fra Iver B. Neumann om vår geopolitiske samtid. Jeg vil oppfordre bokas lesere om å lese to kronikker som Aftenposten har publisert de siste månedene:

• Vil Russland gå til krig mot Europa? (2026-01-22)
• Det transatlantiske bruddet er nå ikke lenger bare en analytisk mulighet (2026-03-16)

Epilog

Tilfeldighetene ville det slik at Carneys Davostale kom på trykk i Aftenposten samme dag som Neumann spurte om Russland ville gå til krig mot Europa. I den samme utgaven publiserte Aftenposten et innlegg jeg skrev, med kritikk av normaliseringserklæringen med Beijing fra 2016. I “Hva skjer med verden?” skriver Neumann at denne erklæringen var ‘et knefall uten presedens i norsk utenrikspolitikk’. Her er vi altså helt på linje.