Arbeiderpartiets landsmøte: Aversjon mot Kina-politikk

Etter å ha fulgt deler av Høyres landsmøte i april, var turen nå kommet til Arbeiderpartiet. Høyres landsmøte skuffet med en manglende vilje til å vedta politikk som kunne satt partiets Kina-politikk på et bedre spor. Men i det minste var det en viss opposisjon mot partiledelsen fra mange unge politikere der.

Støres tale til landsmøtet

Hvordan står det til med Arbeiderpartiet? Det kan være nyttig å sitere fra partileder og statsministers Jonas Gahr Støres åpningstale som en innledning:
Derfor sier vi fra vårt landsmøte: Vi som er her, vi er med dere, ukrainere. Deres kamp er også vår kamp. Deres frihet er også vår frihet. (laaang applaus) […] Krigen må slutte. Angriperen må ta ansvar. Hvis Russland slutter krigen, slutter krigen. Hvis Ukraina slutter krigen, slutter Ukraina.

En våken leser vil ha registrert at dette ikke var noen referanse til forholdet mellom Norge og Kina. Til og med en halvsovende leser fikk nok med seg dette. Regimet i Beijing, som er den klart største trusselen mot demokrati og menneskerettigheter, ble ikke nevnt av Støre (i det minste så langt det jeg hørte).

Jeg lurer på om han har tenkt tanken om hvordan situasjonen vil være under en konflikt mellom Folkerepublikken og Taiwan: “Hvis Taiwan slutter krigen, slutter Taiwan.” Ingen kinesere vil leve i et demokrati om Taiwan faller. Bare kinesere i eksil vil ha ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Derfor er det viktig at Norges Kina-politikk legges om. Norge kan ikke vedkjenne seg en erklæring som støtter Xi Jinpings territorielle ambisjoner gjennom en eksplisitt støtte til Kinas territorielle ambisjon. Men ingenting tyder på at Arbeiderpartiet er villig til å stå opp for grunnleggende norske verdier. Som for eksempel uttrykt støtte til et enestående demokrati.

Forslag til behandling

Ulike grener av partiet hadde meldt inn hele 525 saker til landsmøtet. Søker man på ‘Kina’ i det 480 sider lange dokumentet der forslagene er gjengitt, får man tre treff. Forslag 384 (s. 317-318) dreier seg om mineralproduksjon. Her refereres det til Kinas store rolle på verdensbasis i dagens mineralproduksjon. Kun som en del av et faktagrunnlag. Det er ingen referanse til at avhengigheten er et sikkerhetspolitisk problem.

De to andre treffene på ‘Kina’ kommer ikke fra teksten i innsendte forslag, men fra sentralstyrets merknader (til sak 227 og 381). Begge forslagene dreier seg om atomvåpen og nedrustning, og begge merknadene viser til at
“Kinas økte militære ambisjoner, Nord-Koreas kjernevåpenprogram og missilaktiviteter, samt Irans kjernefysiske program bidrar til press på det globale nedrustnings- og ikkespredningsregimet.”

Det er bra at sentralstyret har Kinas opprustning på radaren. Kanskje vi kan håpe på at Arbeiderpartiet snart vil evne å sette dette inn i en bredere forståelse av hvordan partieliten i Beijing utfordrer verdensordenen som ble etablert gjennom dannelsen av FN og proklameringen av Menneskerettighetserklæringen i 1948.

Søk i dokumentet på ‘Hongkong’, ‘Taiwan’ og ‘uigur’/’uighur’ var resultatløse. Søk på ‘Tibet’ ga to treff. I begge tilfeller viste det seg å være ‘politibetjenter’ som ga match.

Heldigvis inneholdt den internasjonale uttalelsen som ble vedtatt på landsmøtet et eget avsnitt om Kina. Den viser at menneskerettighetsengasjementet ikke har forsvunnet:
“Arbeiderpartiet oppfordrer kinesiske myndigheter til å respektere sine menneskerettighetsforpliktelser, stoppe vilkårlig frihetsberøvelse av uigurer og andre minoriteter, og samarbeide fullt ut med FNs menneskerettighetsinstitusjoner for å sikre overholdelse internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.”

Men realitetsorientering mangler fortsatt: Ikke noe oppgjør med Normaliseringserklæringen. Ingen forståelse av at Beijings gjentatte brudd mot internasjonale avtaler og forpliktelser gjør at en bilateral frihandelsavtale vil skape en utålelig avhengighet av diktaturet.

Utenriksministerens tale

I likhet med statsministeren kom heller ikke utenriksminister Anniken Huitfeldt med noen eksplisitt referanse til regimet i Beijing i sin tale til landsmøtet. Men selvsagt var det umulig å ikke lese inn kinesiske myndigheter og Xi Jinping som underforstått referanse da Huitfeldt uttalte følgende:
Vi kan ikke godta en verden der makta rår og hvor store land gjør som de vil. […] Såkalte «sterke menn» det finner vi i flere land som går i mer autoritær retning. […] Men disse «sterke mennene», egentlig er de jo svake. De tør jo ikke utfordres av ytringsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler eller frie fagforeninger.

Dette er en solid markering. Problemet er at Huitfeldt, Støre og Arbeiderpartiet, i likhet med Solberg og Høyre, ikke våger å stille de “såkalte sterke menn” til ansvar for sine overgrep. Som de kunne gjort ved å sagt at Norge ikke lenger kan stille seg bak Normaliseringserklæringen. Eller erklært EFTAs frihandelsavtale med Hongkong for grovt misligholdt.

Med de manglende oppgjørene gjør norske styringspartier og deres ledere de “såkalte sterke menn” til faktisk sterke menn.