Høyre og frihandel med Kina

Det hadde kommet inn to forslag til resolusjoner om Norges relasjoner med Kina til Høyres landsmøte på Gardermoen 22.-24. mars i år. Gitt min interesse for temaet valgte jeg å følge deler av YouTube-strømmen fra landsmøtet. I denne artikkelen presenterer jeg mine inntrykk fra landsmøtets behandling av forslag knyttet til Norges handelspolitikk overfor Folkerepublikken.

For å gi en mest mulig etterrettelig framstilling av innlegg fra ulike debattanter avsluttes artikkelen med relevante sitater fra til sammen ni av delegatene. Helt til slutt følger utdrag fra de to nevnte resolusjonsforslagene.

Bakgrunn: Norges handel med Kina

I mange år var det en vedtatt sannhet at økt handel, og forbedringer i levevilkår som følger av handel, vil føre til framvekst av frie og demokratiske samfunn. Men i senere år har vi bevitnet hvordan et mektig diktatur, Kina, slår hardt ned på alle tendenser til demokratisk meningsutveksling og universelle menneskerettigheter. Til tross for sin monumentale vekst innen verdenshandelen.

Dette innså Høyre og Erna Solberg allerede i sin regjeringstid. I 2020 fikk begrunnelsen for hennes regjerings ambisjoner om frihandel med Kina blikket rettet mot Norge: Med en frihandelsavtale med Kina ville norsk eksport til Midtens rike vokse med 50–170% over ti år.

Data fra Statistisk Sentralbyrå viser at eksporten til Kina i 2019 (nyeste før vekstprognosen fra 2020) var 37 milliarder kroner. I 2021 hadde dette økt til 80 milliarder kroner. Uten en frihandelsavtale var veksten på 116%. På to år. Påstanden om nødvendighet av en frihandelsavtale fikk samme skjebne som hypotesen om at handel gir grunnlag for demokrati: En frontkollisjon med realiteter.

Det nye mantraet, adoptert av Støre-regjeringen, er at en avtale skal forbedre og sikre norsk eksportindustris vilkår i Kina. Men også på dette punktet har vi erfaring om at virkeligheten er en ganske annen: Frihandelsavtalen med Australia har i flere år vært eklatant brutt fra Beijings side. Tilliten til at en tilsvarende norsk avtale med kinesiske myndigheter skal gi Norge bedre trygghet enn Australia, er naiv og kunnskapsløs. Kina bryter internasjonale avtaler etter forgodtbefinnende. Som FNs Havrettskonvensjon, den FN-registrerte avtalen for Hongkong samt Norge og EFTAs frihandelsavtale med Hongkong.

Dessverre velger Støre-regjeringen foreløpig å klamre seg til illusjonen om en trygghetsskapende avtale med Kina. Med Erna Solberg på laget, slik intervjuet i Søndagsrevyen 26. mars avslørte. Landets mektigste politikere er fortsatt i fornektelse, med en underliggende forventning om at Xi Jinpings Kina er en avtalepart som vil overholde forpliktelser.

“En endret sikkerhetspolitisk virkelighet for Norge”

Det var sendt inn til sammen 45 resolusjonsforslag. På bakgrunn av et utvalg av disse ble fire resolusjoner lagt fram for landsmøtet. Den som er relevant for temaet her, fikk tittelen “En endret sikkerhetspolitisk virkelighet for Norge”.

La meg først understreke at gitt den pågående krigen i Europa så omhandlet resolusjonsteksten naturlig nok mye mer enn forholdet til Kina. Men likevel skulle det vise seg at mye av debatten kom til å kretse rundt forholdet mellom Norge og Kina.

Her er det relevante sitatet fra resolusjonsteksten:
Også […] Kina søker innflytelse og kontroll i verden. Dette må Norge, som et lite land med en åpen økonomi, være oppmerksomme på. For stor avhengighet av enkeltstående land skaper sårbarheter som kan true vår og våre alliertes sikkerhet. Det betyr ikke at vi skal slutte å handle med land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, men vi må søke å redusere risiko, avhengigheter og eksponering. Samtidig må Norge, sammen med våre allierte, forsøke å frigjøre oss fra ensidig avhengighet av autoritære stater som leverandører av enkeltstående varer. 

Handlingspunktet ble formulert slik:

• [Høyre vil] fortsette å handle med, men unngå å gjøre oss ensidig avhengige av viktige varer fra land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Til dette punktet var følgende dissens til behandling:

• [Høyre vil] si nei til frihandelsavtaler med land som er en sikkerhetspolitisk trussel mot Norge, og unngå handel med varer vi i en krisesituasjon er avhengig av å kunne produsere med våre allierte.

I følge voteringsreferatet var det også foreslått et tilleggspunkt:

• [Høyre vil] minimere Kinas innflytelse i WTO.

Betraktninger om resolusjonsteksten

Det er verdt å merke seg at forslag om Normaliseringserklæringen effektivt hadde blitt ekskludert: Ingen av innspillene fra Vestland Høyre og Unge Høyres Landsforbund om erklæringen var ivaretatt i resolusjonen. Det ble ingen realitetsbehandling, eller diskusjon, om det ville være riktig av Norge å ta avstand fra formuleringer i Normaliseringserklæringen. Dette var i tråd med Erna Solbergs avvisning i forkant av landsmøtet.

Når det gjaldt behandling av hvilke ambisjoner Norge skal ha for en frihandelsavtale med Kina, viste resolusjonsforslaget en manglende forståelse av hvordan Kina utnytter handelsavhengighet på en helt annen måte enn andre autoritære land. Det hadde vært på sin plass med handlingspunkter som spesifikt omhandlet handel med Folkerepublikken. Flertallsinnstillingens forslag sidestilte kinesiske myndigheter med alle andre autoritære regimer. Man nektet å ta inn over seg at denne strategien umuliggjør formulering av en politikk som er relevant for hvor ulikt verdens autoritære stater griper inn i utviklingen i demokratiske land som Norge. Dette kom også til uttrykk da tilleggsforslaget om Kinas opptreden i WTO falt under avstemningen.

Landsmøtet fikk også en annen mulighet til å skille behandlingen av Xis Kina fra andre autoritære stater. Denne muligheten var å si nei til en frihandelsavtale. Men forslaget om dette fikk en merkelig form: Det ble satt opp som et dissensforslag. Men ingen av de andre handlingspunktene var egentlig i strid med et nei til en frihandelsavtale med Kina. Jeg kommer tilbake til debatten om dissensforslaget, der dissensens motstandere henfalt til en ren stråmannsargumentasjon. Dissensforslaget fikk til slutt liten støtte, og falt under voteringen.

Menneskerettigheter i Kina

Erna Solberg skal ha ros for at hun i sin tale til landsmøtet på fradag uttrykte bekymring for manglende frihet for kinesere. Hun konstaterte ganske riktig at frie markeder ikke har gitt innbyggerne noen frihet. Men dessverre lever hun videre i fornektelse: Solberg påstod at handel begrenser makthavernes spillerom. Hun forsøker dermed tilsynelatende å skape en begrenset variant av det forlatte dogmet om at handel gir frihet.

Dessverre viser utviklingen i Kina at Solbergs påstand er en konstruksjon som havarerer i møtet med hva de siste ti års historie har lært oss. La meg først gjengi tall fra IMF, det internasjonale pengefondet, for utviklingen i Kinas utenlandshandel:

Som vi ser har det vært en betydelig vekst i såvel eksport som import gjennom de siste ti årene.

Men i strid med Solbergs postulat sammenfaller dette med alt annet enn en begrensning av makthavernes spillerom: I samme periode har millioner fra den muslimske befolkningen satt i konsentrasjonsleire for å avlæres sin kultur. Hundretusenvis av tibetanske barn er brakt til internatskoler der de kan hjernevaskes langt vekk fra foreldrenes tilsyn. Vi har vært vitner til altomfattende brudd mot den FN-registrerte avtalen for Hongkong gjennom systematiske angrep mot befolkningens sivile og politiske rettigheter. Resultatet har blant annet vært massefengsling av demokratitilhengere.

Under kommunistpartiets 20. kongress i oktober i fjor ble det så gjennomført en utrenskning av alle andre enn Xi Jinpings aller innerste krets i de sentrale posisjonene i kommunistpartiets ledelse. Og vi har sett de stadig tiltagende territorialkrenkelsene av Taiwan, Asias fremste demokrati.

Dessverre nekter altså Erna Solberg å ta utgangspunkt i realitetene. Hun velger heller å fabrikkere en verdensforståelse som mest av alt virker å ha til hensikt å dekke over hennes regjerings feilgrep i Kina-politikken. Det er dypt foruroligende at en mulig konsekvens av illusjonene som Solberg med flere synes å være fanget i, kan ende opp med en bilateral frihandelsavtale med Kina, som vi altså vet misbruker slike avtaler etter forgodtbefinnende.

Selv om Unge Høyre-leder Ola Svenneby tok på seg rollen som den interne opposisjonen mot partiledelsens Kina-politikk, ga han uttrykk for et manglende engasjement for menneskerettigheter: I et innlegg på lørdag sa Svenneby at det ikke var styresettet i land vi handler med som opptar ham. Dette er presis slik Xi Jinping vil forandre verden: Det skal ikke finnes universelle rettigheter; ethvert diktatur skal suverent kunne definere enhver opposisjon som kriminell. Slik kommer verden til å bli dersom ingen bryr seg om overgrep i totalitære diktaturer, men er fornøyd med handelsbegrensninger.

En kunnskapsløs partiledelse

I talen på fredag sa Erna Solberg at vi skal stå skulder ved skulder med verdens demokratiske land  mot ufrihet og diktatur. På lørdag fulgte tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide opp da hun uttrykte at vi må knytte oss nærmere til våre allierte og partnere.

På landsmøtet avviste partiledelsen forslag om at Norge skal avslutte forhandlinger om frihandel med Kina. Historien gjentar seg: Landets største partier bygger sin Kina-politikk på svulstige formuleringer som ikke tåler selv den minste kontroll med realitetene: Hvordan kan partiledelsen påstå at vi står skulder ved skulder med demokratiene når frihandel med Kina vil ta oss sjumilssteg vekk fra EUs planer?

EU har ingen frihandelsavtale med Kina, og ingen planer om å starte slike forhandlinger: “There is no authorisation from the Council of the EU to negotiate a trade agreement with China”. Som for Norge nå, vil EUs handel med Kina skje i et WTO-regime i mange år framover. EU satser på å styrke det multilaterale regelverket for handel i WTO: “We need to advance on strengthening international rules at multilateral level”.

EU og Kina kom fram til en prinsippenighet om en investeringavtale da 2020 var på hell, men etter kinesiske hevnsanksjoner har all behandling av saken ligget på is i snart to år. Etter EU-kommisjonens president Ursula von der Leyens resultatløse besøk i Kina forrige uke, tilsier analysen fra Politico at investeringsavtalen nå er død.

EU har gått til sak mot Kina i WTO på grunn av kinesiske myndigheters sabotasje av handel med Litauen. Flere land har sluttet seg til, blant annet står et samlet G7 bak. Deretter har EU anlagt nok en sak mot kinesiske myndigheter i WTO, om brudd på patentrettigheter i telekom-sektoren. Men Norge har ikke sluttet seg til EU i disse sakene, og ingen i Høyres ledelse har tatt til orde for at vi skal gjøre det.

Det er verdt å merke seg at det ikke vil være enestående om Norge velger å forlate forhandlingsbordet: Canada avsluttet sine frihandelsforhandlinger med Kina i 2021 uten å oppnå enighet. Hvis retorikken om at Norge skal stå skulder ved skulder med demokratier skal tas seriøst, må vi følge EU og Canada. Skal Norge knytte seg nærmere til allierte og partnere, må vi prioritere avtaler om frihandel med Japan og Australia, ikke med Kina.

Landsmøtets stråmann

Stråmannen som gjennomsyret innlegg som støttet partiledelsens frihandelsambisjoner, ble etablert i Erna Solbergs tale på fredag: Vi skal fortsette å handle med Kina. Dette er stråmannsargumentasjon fordi ingen hadde foreslått å avslutte handel med Kina. Det er en avgrunn mellom det realistiske alternativet, å fortsette å handle etter det multilaterale WTO-regelverket, og å avslutte all handel med Kina.

De som uttrykte en fortsatt støtte til ambisjonen om frihandel med Kina, hang seg på. Til og med Eriksen Søreide, som i et innlegg mot slutten av debatten på lørdag sa at det er en dårlig strategi å slutte å handle med land vi har uenigheter med. Det er trist når ledende politikere ser seg nødt til å tillegge meningsmotstandere helt andre oppfatninger enn de faktisk har gitt uttrykk for.

Dissensforslaget var todelt: (1) si nei til frihandelsavtaler med land som er en sikkerhetspolitisk trussel; (2) unngå handel med varer vi i en krisesituasjon er avhengig av å kunne produsere med våre allierte. Innlegget på lørdag av Hans Olav Sundfør (Innlandet Høyre), som kritiserte dissensforslagets punkt (2), forholdt seg kun til varehandel som gjør oss særlig utsatt i en krisesituasjon.

Sundførs kritikk var ikke urimelig, for punkt (2) manglet presisjon om hvilke varegrupper som skulle omfattes av forslaget. Én mulig tolkning kunne være at under en militær konflikt vil sanksjoner og blokader kunne medføre at all handel med Kina stanser. Og i forlengelsen av et slikt resonnement kan det argumenteres med at konsekvensen av dissensforslagets punkt (2) vil være å avbryte all handel med Kina nå.

Men jeg mener at en slik tolkning er uforenlig med forslagstillernes forarbeid, og det burde Sundfør (og andre) også forstå: I sitt resolusjonsforslag skriver Unge Høyres Landsforbund blant annet at “Norge må […] gå sammen med våre allierte for å forsøke å frigjøre oss fra kinesisk avhengighet. Det betyr ikke at vi skal unnlate å handle med Kina.” Dermed er den eneste rimelige tolkningen av punkt (2) at det siktes til samfunnskritisk handel, som for eksempel medisiner, infrastruktur for digital kommunikasjon og innsatskomponenter i produksjon og vedlikehold av militært utstyr.

I sitt innlegg på lørdag sa Sivert August Wahlgren Leirbakk (Viken Høyre) at tiden med tro, håp og gambling på at frihandel med totalitære regimer fører til fred, er over. Erna Solberg repliserte at hun tok avstand fra at Norge ensidig skal bestemme seg for at Norge ikke skal ha noe med verdens nest største økonomi å gjøre. Solbergs stråmann ble altså igjen påkalt: Wahlgren Leirbakk hadde tatt avstand fra en bilateral frihandelsavtale, og langt fra argumentert for at all kontakt med Kina skulle opphøre. Han fikk heldigvis irettesatt sin partileder og hennes grunnløse påstander i et svar på Solbergs replikk.

Det jeg virkelig savnet i debatten på Høyres landsmøte var en diskusjon om hvilke grep Norge kan ta for å redusere sårbarhet fra et hegemonisøkende totalitært diktatur. Jeg har allerede nevnt manglende initiativ for å knytte oss sterkere til frie stater gjennom frihandel med demokratier. Vi bør søke diversifisering vekk fra avhengighet av Beijing. Høyre og regjeringens insistering på å gå videre med bilaterale frihandelsforhandlinger med kinesiske myndigheter er den dårligste av alle strategier.

Fokuset på landsmøtet var i svært stor grad på hvilke varer vi importerer. Men like viktig er eksport: Handelskrigen Beijing har utløst mot Australia rammer utelukkende råvarer og næringsmidler. Kinesiske myndigheter forsøker å påvirke australsk politikk ved å utnytte det betydelige eksportvolumet fra Australia. Diversifiseringen jeg argumenterer for, må også innebære at Norge søker å spre økt eksportvolum til andre land enn Kina.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Fra to hovedinnlegg på fredag

Såvel partileder Erna Solberg som Kina-dissenter og Unge Høyre-leder Ola Svenneby ga taler til landsmøtet på den første dagen. Begge tok opp relasjonene til Kina i sine innlegg. Under følger relevante utdrag av det som ble sagt i disse talene.

Erna Solberg: “[Kina og Nord-Korea] opptrer stadig mer truende overfor sine naboland. Stadig oftere ser vi at udemokratiske land, som Russland, Kina og Iran, finner sammen. Vi ser tegn til at det senker seg et nytt jernteppe. Tegn til en ny kald krig. En kald krig, som akkurat som den forrige, med jevne mellomrom blusser opp i form av blodige krigshandlinger på ulike steder i verden. […] Norge hører hjemme […] blant verdens demokratiske land som står skulder ved skulder mot ufrihet og diktatur. […] Kina spiller […] en stor rolle i den internasjonale økonomien. Friere markeder har så langt ikke ført til friere mennesker i Kina. Det er skuffende, og alvorlig. Men det betyr ikke at vi bør slutte å handle med Kina. Det er fortsatt store fordeler knyttet til handel. Og da tenker jeg ikke først og fremst på de økonomiske fordelene. Et land som handler med resten av verden, må også til en viss grad være åpent mot resten av verden. Det begrenser makthavernes spillerom. Åpen og gjensidig handel fører også til at land har noe å tape hvis man legger seg ut med resten av verden. […] Vi bør holde handelsveiene åpne. Sørge for at kinesere flest kan se hva et fritt samfunn er for noe. Men dette er det viktige: Vi skal passe på at vi ikke gjør oss avhengige av Kina når vi ser at det kan brygge opp til storm.” 

Ola Svenneby: “Der vi tidligere var avhengig av Russland, er vi i ferd med å bli enda mer avhengig av Kina. […] Selv om Europa har stått opp [mot Russland], så har vi egentlig ikke våknet enda. For handel med Kina det er helt sikkert lønnsomt. Bedriftene vil sikkert tjene penger på det. Og på kort sikt så kan det hende at Unge Høyre sitt alternativ vil føre til færre arbeidsplasser i Norge. Men jeg tror likevel at alternativet er verre. Tanken om gjensidig avhengighet og økonomisk lønnsomhet er god. Men resultatet på sikt kan være økonomisk tap og en manglende evne til å innføre sanksjoner. Så skal vi ha relasjoner til alle land, uavhengig av styresett. Men vi skal kunne stå oppreist i en krisesituasjon dersom det er nødvendig. Da må vi også ha en ny handelspolitikk.”

Fra lørdagens diskusjon om resolusjonsteksten

Ine Eriksen Søreide: “Kjære landsmøte, jeg synes det er på tide at vi slutter å dyrke utenforskapene. Vi må knytte oss nærmere til våre allierte og partnere.”

Peter Christian Frølich: “Vi må ta inn over oss at handel kan skape en usunn avhengighet som andre stater kan utnytte. […] I resolusjonen er det én dissens. Det er et mindretall som vil si nei til en frihandelsavtale med land som utgjør en sikkerhetspolitisk risiko mot Norge. Flertallet mener derimot at Norge må unngå å gjøre seg avhengig av viktige varer fra land som vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med. Men frihandelsavtaler er i seg selv bare en ramme. Flertallet mener at det er hva du handler innenfor rammen av en frihandelsavtale som er det avgjørende.”

Petter Hov Jacobsen (Unge Høyre): “Kinesiske myndigheter utnytter land som Sri Lanka, Etiopia, Malawi. Gjør dem avhengig av seg og vil øke sin økonomiske og politiske innflytelse. Så vet jeg at Norge ikke er der i dag. […] Frihandel, landsmøte, det bygger på at vi fritt kan velge hvem vi skal handle med, og hva vi skal handle. Kina driver en krig mot det prinsippet som vi vier all vår tillit til. Stoler vi da på Kina?”

Ola Svenneby: “Med hodeløs frihandel blir fort demokratiske land mer avhengig av autoritære land enn motsatt. Og det er ikke så rart. For det er egentlig ingenting som heter frihandel med Kina. For det er ikke frihandel når de stjeler amerikansk teknologi, innfører sanksjoner mot for eksempel Australia, og nekter å forholde seg til internasjonale lover. […] Jeg er ikke spesielt opptatt av styresettene til de landene vi skal forholde oss til. Jeg er mest opptatt av at vi skal stå oppreist for verdiene våre, oppreist for samfunnet vårt og det vi tror på. Da kan vi ikke bli avhengige av de landene som ikke vil oss vel.”

Kaia Bergeland Kjos (Høyres Studenter): “Min erfaring fra WTO i Geneve er at Kina aldri spiller på lag […] Kina innfører handelsvridende tiltak, men de informerer ikke om det. De følger ikke WTOs regelverk, og de slipper unna reaksjoner. Å minimere Kinas innflytelse betyr å jobbe målrettet sammen med våre likesinnede om å øke bevisstheten om Kinas gjentatte brudd på WTOs regelverk […] Det er på tide at vi gjør en innsats for å minimere Kinas innflytelse i WTO. De truer oss, våre likesinnede og våre allierte.”

Hans Olav Sundfør (Innlandet Høyre): “Det er veldig mange land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, selv om ikke alle disse er en direkte sikkerhetspolitisk trussel. Og i en alvorlig krise så er vi nødt til å kunne produsere nesten alle varer sammen med våre allierte. Dissensforslaget er å unngå handel med varer som vi i en krisesituasjon er avhengig av å kunne produsere med våre allierte. Det er nesten alt. Forslaget handler i praksis om å fullstendig oppheve verdenshandelen i fredstid, fordi det kanskje kan bli en realitet i krise eller krig. Vesten, og vi i Høyre, må stå for samarbeid, for brobygging, og for fri verdenshandel. Vi må vise verdens diktaturer, og alle andre land, hva vi kan vinne på samarbeid. Frihet og samarbeid skal være verdt å jobbe for, for alle. Det skal være stor forskjell på fred og samarbeid på den ene siden, og krise og krig på den andre. Med dissensforslaget blir denne forskjellen altfor liten. Jeg mener flertallsinnstillingen og vårt forslag, uttrykker veldig godt og presist, akkurat den sikkerhetspolitiske uavhengigheten vi er avhengig av. Sikkerheten gjør at vi må ha enkelte begrensninger for frihandel og samarbeid. Men utgangspunktet vårt må fortsatt være samarbeid.”

Erland Eikeland Uthaug (Høyres Studenter): “Når Kina setter våre naboer som Litauen i fryseboksen, burde vennskapserklæringene [med Kina] slutte. Da burde hele det europeiske fellesskapet finne sammen, nettopp for å unngå at land som Kina kan bedrive en slik handelspolitikk, og drive et slikt diplomati. Si nei til frihandelsavtaler med land som Kina og Russland, og la oss stå sammen i solidaritet med resten av Europa. Støtt dissensen som vi har tatt ut, nettopp fordi jeg vet at Høyre kan bedre enn dette.”

Sivert August Wahlgren Leirbakk (Viken Høyre): “[Kinas strategier] inkluderer hacking, kopiering, tyveri og utpressing mot andre land. […] Kina, et totalitært diktatur, kommer til, i denne farta, til å bli verdens største og ledende supermakt innenfor økonomi, om ti års tid. Det er ikke mye. Landsmøte, naivitetens tidsalder er over. Tidsalderen for å tro, håpe og gamble på at frihandel med totalitære regimer fører til fred, er over.”
Erna Solberg; replikk: “[…] Vi lever i en verden vi er nødt til å forholde oss til mange land i verden som har politikk vi ikke liker. Fordi vi ønsker å gjøre denne verden bedre. Vi ønsker å løse klimautfordringene i fellesskap. Vi ønsker å løse bærekraftutfordringene i fellesskap. Vi ønsker å bidra til at de multilaterale systemene kan over tid opprettholdes. Det å ensidig bestemme seg for at vi vil ikke ha noe med kanskje verdens nest største økonomi, det skaper først og fremst utfordringer for oss selv, gjør det vanskeligere å nå de målene vi har, og vil svekke Norge radikalt i utenrikspolitikken. […] Vi skal ikke gjøre oss avhengig, men vi skal faktisk fortsette å jobbe for en verden hvor vi kan snakke sammen for å bedre kunne løse de globale problemene. Hvis ikke, blir vi ikke naive, vi blir bare handlingslammet i verdenspolitikken. Det tror jeg er dumt for et land og et parti som ønsker å innta en ledende posisjon, og løse utfordringer som vi har i fellesskap i vårt samfunn.”
S.A.W. Leirbakk; svar: “Jeg er helt enig i at vi blir nødt til å forholde oss til Kina. Det er ikke et spørsmål. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det. Problemet er at etter frihandelsavtalen (forsnakkelse, her siktes det nok til normaliseringserklæringen) ble innført, så har handel med Kina vokst, den har økt. Det er det som er utfordringen. Og så er jeg helt enig i at vi skal samarbeide med verdens nest største økonomi. På blant annet klima, på forhandlinger, på fred og på diverse ting som det er mulig å samhandle om. Det jeg er uenig i, er at vi skal hjelpe Kina med å bli verdens største økonomi.”

Ine Eriksen Søreide: “Erna har veldig mange viktige poenger i det hun sier om hvordan vi bør håndtere land vi er uenig med om mye. Og det er relativt mange land når vi lager lista ferdig. Og jeg tror det er en dårlig strategi for oss, som det er for de aller fleste andre land, å for eksempel skulle slutte å handle med et land. Og det kommer til å gjøre oss enda mer sårbare. Det er det som på mange måter er paradokset.”

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

To resolusjonsforslag

Det første forslaget, “Utenrikspolitikk i en urolig verden”, var sendt inn av Vestland Høyre. Fra resolusjonens begrunnelse:
Av import fra Kina er mobiltelefoner og datamaskiner blant de største varegrupper, mens kjøretøy er den gruppen med raskest vekst. I tillegg eier kinesiske myndigheter store deler av mineral- og metallproduksjonen i verden – for å nevne noe. Dette er produkter og komponenter som vi er totalt avhengige av i 2023, og avhengigheten vil øke. Dersom Kina forblir den suverent største leverandøren av kritiske varer vil avhengighet temme vårt handlingsrom i utenrikspolitikk. Norge må derfor gå sammen med våre allierte for å forsøke å frigjøre oss fra kinesisk avhengighet. Det betyr ikke at vi skal unnlate å handle med Kina. Men vi skal stille oss i en posisjon hvor vi kan overleve uten handel – dersom det blir nødvendig.

Resolusjonsforslaget munnet ut i seks punkter. To av de gjengir jeg her:

• [Høyre vil at Norge skal] Inngå strategiske samarbeid med blant annet EU og USA for å minimere vår avhengighet av Kina.
• [Høyre vil] evaluere normaliseringsavtalen mellom Norge og Kina.

Det andre forslaget, “Butikk er også politikk”, var sendt inn av Unge Høyres Landsforbund. Dette var et mer omfattende forslag som var delt inn i fire avsnitt. 

Første avsnitt, som hadde tittelen “Handel og beredskap”, hadde en begrunnelse som var svært lik den fra Vestland Høyre. Her ble fire punkter angitt, jeg gjengir tre av dem her:

• [Høyre vil] minimere Kinas innflytelse i WTO.
• [Høyre vil at Norge skal] inngå strategiske samarbeid med blant annet EU og USA for å minimere vår avhengighet av Kina.
• [Høyre vil] si nei til frihandelsavtaler med Kina som truer vår egenproduksjon av varer og tjenester vi i en krisesituasjon er avhengige av å kunne produsere selv.

Fra begrunnelsen for det andre avsnittet, “En trussel mot demokratiet” sakser jeg følgende:
Norges utenrikspolitikk har ett hovedformål – å ivareta Norges interesser. I enkelte tilfeller er det […] i Norges interesse å begrense et lands innflytelse. Slik som med Kina. Det er fordi et kinesisk verdenshegemoni vil true vårt verdisett og vår økonomi.

Også dette avsnittet munnet ut i fire punkter, jeg velger å gjengi to av dem:

• [Høyre vil] jobbe sammen med våre allierte for å begrense Kinas innflytelse i verden.
• [Høyre vil] avslutte normaliseringsavtalen mellom Norge og Kina.

I det tredje avsnittet, “Frihandel”, står det at
Det er […] ingenting som heter frihandel med Kina. De har vist gang på gang at de ikke overholder inngåtte avtaler[…]. Nylige eksempler er behandlingen av Australia og Litauen, men også Norge før normaliseringsavtalen.

Her oppgis disse to punktene:

• [Høyre vil] at Norge sammen med våre allierte skal stille seg solidarisk med land som blir satt i Kinas fryseboks, slik som Litauen og Australia.
• [Høyre vil] jobbe for at Norge sammen med EU inngår en «én for alle – alle for én»-avtale, hvor å sette ett land i fryseboksen betyr at alle land går i fryseboksen

Det fjerde avsnittet, “Bistandspolitikk er sikkerhetspolitikk”, hopper jeg over her.