Frankrikes president Emmanuel Macron har hatt en strabasiøs vinter. Han har tvunget gjennom en pensjonsreform som er forhatt blant store deler av landets befolkningen. Populariteten har rast: Ifølge en meningsmåling fra mars har han kun støtte fra 28% av befolkningen.
Kinesiske myndigheters støtte til Putin
Det har gått mer enn ett år siden Russlands brutale angrepskrig i Ukraina. I hele denne perioden har kinesiske myndigheter nektet å kritisere Putin for hans overgrep i sitt naboland.
I februar i år lanserte kinesiske myndigheter en 12-punkts fredsplan. Dagen før hadde FN vedtatt en resolusjon med overveldende flertall som forlangte at Russland må trekke sine militære styrker ut av Ukraina; Kina avsto fra å stemme. Beijings fredsplanen fikk en svært blandet mottakelse: EUs Kina-ambassadør Jorge Toledo Albiñana uttalte at dette ikke var noen plan i det hele tatt, men en intensjonserklæring.
Nylig har det blitt kastet nytt lys over Kinas dobbeltspill gjennom dokumentene som ble lekket i USA av luftforsvarssoldaten Jack Teixeira: Samtidig som “fredsplanen” ble lansert formidlet kinesiske myndigheter til sine kollegaer i Russland at Kina vil støtte Russland med våpen.
18. mars ble det utstedt en internasjonal arrestordre på Putin for krigsforbrytelsene han er ansvarlig for. Noen få dager senere gjennomførte Xi et statsbesøk i Moskva. Om det ikke hadde vært klart allerede, er det nå innlysende at Xi ser på krigen som en mulighet til å skape en internasjonal front mot NATO og USA: I et felleskommuniké forlangte Xi og Putin at NATO må respektere andre nasjoners sikkerhetsinteresser. Et ekko av Russlands begrunnelse for angrepskrigen.
Statsbesøket i Kina
I denne situasjonen valgte Macron å besøke Kina og kommunistpartiets leder Xi Jinping fra 5. til 8. april. Av uforståelige grunner valgte Macron på besøkets andre dag å uttrykke sin lit til at Xi vil være den som sørger for fred: “I am convinced that China has a major role to play in building peace.”
Macrons naivitet ble blottlagt bare to timer etter at han twitret dette. Svaret fra Chen Weihua, som leder EU-kontoret til partiorganet China Daily, var ikke til å misforstå: “France should lead the EU in resisting U.S. pressure to divide the world and start a new Cold War.” Ingen referanse til krigen. Ingen referanse til noen ambisjon om en rettferdig fred. Kun en oppfordring til splittelse blant verdens demokratier.
Macrons knefall for keiseren ble så bare verre. Han uttalte at Europa ikke måtte bli USAs vasall, men ta sikte på å bli et tredje maktsentrum i verden. Hans uttalelser antydet at Europa ikke vil være tjent med å ha en annen tilknytning til USA enn til Xis Kina. Dette er kommunistpartiets våte drøm: En verden der Beijing vinner hegemoni på bekostning av et splittet Vesten.
Macron virker likegyldig til hvilken katastrofe en slik utvikling vil føre til for de klassiske franske idealene om frihet, likhet og brorskap. Hans prioritering synes å være at Frankrike skal få oppmerksomhet, uavhengig av hvordan det skjer. Franske ambisjoner om å spille en ledende rolle i internasjonalt diplomati bygger på nostalgien fra fortidens storhet og kolonitid. En slags miniutgave av Xi Jinpings drøm om gjenfødelse av Kina som et keiser-imperium som i egne øyne urettmessig tapte sin dominerende posisjon i det nittende århundre.
Da Beijing kom med sitt angivelige forhandlingsinitiativ gjorde Ukrainas president Volodymyr Zelensky det eneste rette: Han tok opp hansken, og ba om et møte med Xi. Nå, snart to måneder senere, nekter fortsatt Xi å snakke med Zelensky. I stedet uttalte Xi etter møtene med Macron og EU-leder Ursula von der Leyen at en samtale med Zelensky er aktuelt på et uspesifisert tidspunkt, under “rette betingelser”. Med alt som har skjedd fra erklæringene om et grenseløst partnerskap i forkant av Beijing-OL i fjor og Kinas indirekte støtte til Russland gjennom krigen fram til i dag: Xi virker ikke å ha til hensikt å møte Zelensky før en fred på Russlands premisser er et sannsynlig utfall.
Besøkets kulisser
Mens Emmanuel Macron besøkte Xi Jinping i Beijing, valgte kinesiske myndigheter å sette i gang en storstilt blokadeøvelse mot Taiwan. Macron protesterte ikke på aggresjonen mot Asias fremste demokrati. Tvert i mot. Heller enn å støtte Asias forkjempere for likhet, frihet og brorskap, virker hans prioritering å være en nøytralitetslinje der kinesisk bruk av militærmakt mot et demokrati skal møtes med europeisk likegyldighet. (Jo da, noen “Vi er veldig bekymret”-kommentarer har han nok på blokka.)
I 2020 kritiserte Macron kinesiske myndigheter for menneskerettighetssituasjonen. Men nå er menneskerettighetsengasjementet forsvunnet som dugg for sola. Ingen ting tyder på at han tok opp temaet i møtene i Kina. På spørsmål om dette under en pressekonferanse valgte han å svare at han foretrekker å vise respekt for vertskapet.
Få dager etter at han forlot Kina viste vertskapet hva det er Macron har uttrykt respekt for: Etter å ha vært utsatt for tortur og mishandling i flere år i varetekt ble menneskerettighetsaktivistene Xu Zhiyong og Ding Jiaxi dømt til henholdsvis 14 og 12 års fengsel.
Med kujonen tilbake i Elyséepalasset fortsetter kommunistpartiets overgrep mot modige kinesere.
Hongkong sett fra Norge 