”Dette er et valg som styrker [og] fremmer de internasjonale reglene, en regelbasert verdensorden.” Dette sa PRIO-direktør Haakon Gjerløw i NRK Helgemorgen om årets tildeling av Nobels Fredspris til Navi Pillay.
Den regelstyrte verdensordenen er under stort press. Fra Trumps USA, som arbeider for å avvikle regelbaserte forpliktelser. Fra Xis Kina, som arbeider for en fundamental redefinisjon for å styrke diktaturets legitimitet og interesser.
Nobelkomiteens begrunnelse levner liten tvil om at prisen har til hensikt å styrke fred ved konfliktløsning gjennom internasjonal rett. Pillay har utvilsomt gitt viktige bidrag til dette. Årets pris står på trygg grunn, målt opp mot Alfred Nobels testament. Gjørlow-sitatet gir en god komprimert oppsummering av tildelingen.
Ovasjoner uten forbehold
Tildelingen har blitt mottatt med jubel i de fleste kretser. Der har Pillays virke blitt rost opp i skyene. I komiteens begrunnelse vises det til Pillays “usedvanlig mot og integritet” og hennes “juridisk grundighet og et stødig moralsk kompass”. I Helgemorgen delte Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes ut generøse karakteristikker av Pillay som “en legende” og “en pionér”.
Dette gir jo en viss fallhøyde, og den svært lange karrieren til en 85-årig prisvinner blir nå ettergått kritisk. Det vil kanskje forbause om alt hun har sagt og gjort i alle sine aktive år er hinsides rimelig kritikk. Så er det nok også nødvendig å være oppmerksom på at prisen blir oppfattet som en kraftig kraftig provokasjon av Nethanyahus Israel. Ved vurdering av kritikk mot tildelingen bør man derfor ha i mente at det kan være skjulte motiver for å undergrave legitimiteten til pristildelingen.
Men dette er ingen unnskyldning for å avfeie all kritikk som bidrag til en israelsk påvirkningskampanje. Mitt anliggende er menneskerettigheter, særlig med referanse til Folkerepublikken Kina. Dermed er særlig Pillays periode fra 2008 til 2014 som FNs høykommissær for menneskerettigheter viktig i vurderingen her.
Avslutningsvis vil jeg også løfte en annen problemstilling: Avslører utenriksminister Espen Barth Eides uttalelser i forbindelse med fredsprisen at norsk utenrikspolitikk har en stygg ripe i lakken?
Liu Xiaobo
Det har vært en del utsagn, særlig i sosiale medier, om at høykommissær Navi Pillay ga etter for kinesisk press og avslo en invitasjon til å være i rådhuset da Liu Xiaobo vant prisen i 2010. Dette viser til en artikkel i Foreign Policy som ble publisert få dager før seremonien. Hennes talsmann Rupert Colville, som oppgis som kilde, skal ha sagt at fraværet i Oslo skyldtes en kollisjon med en annen forpliktelse, i Geneve.
Pillays fravær ble kritisert i lederartikkelen “China’s shame” i Washington Post 9. desember. En drøy uke senere publiserte avisen Pillays svar. Hun skriver at hun aldri ble invitert til Oslo, og at Høykommissæren bare er til stede når prisutdelingen er rettet mot FN.
Alle undersøkelser jeg har gjort, tilsier at Pillay forteller sannheten. Det ubesvarte spørsmålet er hvorfor Colville påstå at Pillay hadde avslått en invitasjon. Jeg tillater meg en spekulasjon her: Colby bekreftet overfor Foreign Policy at Pillay skulle være i Geneve 10. desember. Journalisten var overbevist om at hun var invitert til Oslo, og trakk selv konklusjonen om at hun hadde avslått en invitasjon.
I to andre saker er det vanskeligere å frikjenne Pillay.
Varslingssak og overgrep mot uighurer
“She is literally complicit in the #UyghurGenocide.” Dette skrev menneskerettighetsadvokat og varsler Emma Reilly på X da det ble kunngjort at fredsprisen går til Pillay. Bakgrunnen for påstanden er en varslingssak fra 2006 om at Høykommissærens kontor lekket informasjon til kinesiske myndigheter i forkant av møter arrangert av FN. Dermed kunne kinesiske myndigheter hindre at dissidenter fikk reise ut av Kina. Dermed kunne de undergrave vitnemål fra dissidenter i eksil.
Den verste episoden fant sted i 2013, mot slutten av Pillays periode i FN. Den kinesiske aktivisten Cao Shunli hadde bedt kinesiske myndigheter om å samarbeide med sivilsamfunnet i forkant av en gjennomgang i menneskerettighetsrådet. Cao skulle reise til Geneve i forbindelse med sitt engasjement, men ble anholdt av politiet i Kina. Hun døde i fangenskap i april 2014.
I 2013 ble Dolkun Isa, daværende president i uighurenes verdenskongress, nektet å delta i et møte som menneskerettighetsrådet arrangerte. I 2017 ble Isa av-akkreditert og tvunget vekk FNs lokaler etter krav fra Kina. Den siste hendelsen fant altså sted etter Pillays fungeringsperiode, og viser at hun ikke evnet, eller ikke prioriterte, å få bukt med ukulturen. Praksisen med informasjonsdeling stanset først i 2015, etter at Pillay hadde forlatt sitt embete.
I samtalen i Helgemorgen svarte Gjerløw bekreftende på et spørmål fra programleder om at han ikke ville bli overrasket om det kommer reaksjoner på pristildelingen fra [land som] Kina. Vi får vel se.
Jeg lar Dolkun Isa få siste ordet her. Etter at årets pristildeling ble kjent, skrev han:
“I acknowledge Pillay’s achievements and courage in other areas. But those achievements cannot erase the failure to protect our rights and safety during her leadership. Nor have I seen from her the strong, unequivocal solidarity that I expected in the face of the Uyghur genocide.”
Sensur
Pillay har også blitt kritisert for oppfordring til sensur mens hun var FNs høykommissær for menneskerettigheter. Per Stig Møller var Danmarks utenriksminister da en bombe eksploderte utenfor ambassaden i Pakistan i 2008. Hans henvendelse til Høykommissæren ble besvart med en anbefaling om at Danmark Pillays burde innføre pressesensur for å stanse publiseringer av tegninger som provoserer muslimer.
I en uttalelse i forbindelse med Charlie Hebdo-krisen i 2012 karakteriserte Pillay publikasjonen av satiretegningene som “dobbelt uansvarlige”. I årsrapporten for 2013 fra USAs kommisjonen for internasjonal religionsfrihet ble det tatt til orde for at FN må arbeide for å beskytte individet mot diskrimering og vold, og ikke beskytte religion mot kritikk. Juridiske begrensninger av fredelige ytringer bør ikke finne sted.
«Nobelkomiteen er fullstendig uavhengig”
Som den opmerksomme leser kan ha fått med seg, omtaler både Emma Reilly og Dolkun Isa overgrepene mot uighurer som folkemord. Men dette er ikke rettslig prøvet. Uten at denne spesifikke saken lå bak, er det nyttig å sitere fra Espen Barth Eides innlegg i Helgemorgen her:
«Listen av land som ikke er med [i den internasjonale domstolen (ICC)] har Nord-Korea, Russland og Kina […] Domstolen har ikke jurisdiksjon i de landene som ikke har sluttet seg til […] folk som måtte bli mistenkt for krigsforbrytelser eller alvorlige brudd på den internasjonale humanitærretten, krigens folkerett, kan [kun] bli tiltalt hvis handlingen har skjedd på et territorium der landet er medlem av ICC.»
Oppsummert: Siden Kina ikke er med i ICC kan påstander om folkemord mot uighurer innenfor landets grenser ikke kunne få en rettslig behandling i ICC.
Kanskje Eide, med Beijings forbrytelser mot uighurer, tibetanere, hongkongere og egen befolkning som bakteppe, kan reflektere over utsagnet om at Norge “sterkt berømmer den uovertrufne utviklingen i Kina”. Dette sitatet er hentet fra punkt 3 i Normaliseringserklæringen fra 2016.
Erklæringen er faktisk særlig relevant for det pågående ordskiftet om Norge og fredsprisen. «Nobelkomiteen er fullstendig uavhengig” sa Eide i Helgemorgen. NRK.no siterer Eide på at “Fredsprisen har ingenting med Norge å gjøre”.
Normaliseringserklæringen viser til Liu Xiaobos fredspris som opphav til dårlige norsk-kinesiske forbindelser. Men prisen har jo ingenting med Norge å gjøre?
Ikke noe sted i erklæringen vises det til at Nobelkomiteen er uavhengig av regjeringsapparatet. Det er fint at Eide tar kraftig til motmæle mot Trumps påstand om at prisen gis av Norge. Det er like skremmende at våre myndigheter aldri har tatt et oppgjør med tilsvarende anklager fra Beijing. Norske myndigheter har sviktet i sin oppgave med å etablere en forståelse rundt Nobelpristildelingen i Kina.
– – – – – – – – – –
Illustrasjoner:
Hentet fra Wikimedia; tilgjengelig for fri bruk med CC2.0-lisens.
Skjermdump fra Helgemorgen.
