Bokomtale: I front
Boka «I front» er skrevet av journalist og dokumentarfilmskaper Anders Hammer. Han tar med seg leseren på svært begivenhetsrike, og tidvis dramatiske, reiser i konfliktområder.
Boka er engasjert og engasjerende, og har fokus et annet sted enn den dominerende nyhetsstrømmen. Konflikter belyses ved å sette menneskeskjebner i fokus. Maktens menn og kvinner, diplomatisk spill og toppmøter skyves i bakgrunnen.
Hammers fortelling kaster i stedet lys over skjebnen til modige mennesker som uforskyldt er rammet av alvorlige konflikter. I Ukraina følger han de samme personene gjennom flere besøk. Hammer har tilbrakt flere år i Afghanistan. Derfra rapporterer han etterhvert fra en tid der landet nesten er tømt for journalister. Med betydelig risiko for sin egen sikkerhet. I Hongkong blir protestene mot byens myndigheter, og Beijing, belyst ved at vi følger demonstranten “Theo” sine aksjoner i byens gater.
Bokas undertittel, “Kampen for demokrati i Hongkong, Afghanistan og Ukraina”, angir den geografiske rammen. Jeg kjenner overlegent best til utviklingen i Hongkong, og bruker derfor mest plass på dette under. Men fortellingene fra Afghanistan og Ukraina er like spennende, også for meg.
Tredelingen av teksten fungerer godt med tanke på at det er et overordnet bakteppe for fortellingene: Menneskers kamp for frihet og rettigheter mot dårlige odds. Om man vil kan man lese denne boka som tre korte bøker, hver på 80-90 sider.
Det kan jeg anbefale! Et lite minus er at boka kommer uten kart over Afghanistan og Ukraina, der steder som omtales kunne vært angitt. Jeg hadde satt pris på litt geografi.
Afghanistan
I Afghanistan møter vi kvinner som kjemper for retten til utdannelse og arbeid under Taliban. De mest uredde protesterer offentlig, vel vitende om at dette kan være med eget liv som innsats. Vi leser også om “menige” talibaneres ulike bakgrunn, og gjennom intervjuer får vi vite litt om hvorfor de sluttet seg til organisasjonen.
Hammer skriver også kritisk om Norges engasjement, som lovprisning av norske soldaters innsats, begrunnet med virkelighetsfornektelse. Og det mislykkede diplomatiet på Soria Moria i 2022, som ikke oppnådde annet enn å gi Taliban-ledelsen et slør av legitimitet.
Ukraina
I Ukraina-delen forteller Hammer om hvordan sivile ukrainere som lever nær fronten, tilpasser seg krigens brutalitet. Ved noen frontavsnitt velger enkelte sivile å bli i stedet for å flykte. Samholdet i familier og med naboer trumfer egeninteressen for noen av innbyggerne som vi blir kjent med i boka. Dette gjør inntrykk.
Mange har stor solidaritet med Ukraina. Noen få reiser dit og slutter seg til de militære styrkene. Gjennom møter med en Oslo-basert tsjetsjener gir Hammer en god illustrasjon på hva som motiverer disse frivillige i Ukrainas hær.
Hongkong
Den første av de tre “bøkene” handler om utviklingen i Hongkong, med fokus på perioden fra sommeren 2019 til årsskiftet 2019/2020. I nyhetsbildet i Norge høsten 2019 var det særlig de mest voldsomme sammenstøtene mellom protesterende og politi som fikk oppmerksomhet. Hammer forteller denne historien sett gjennom brillene til demonstranten “Theo”.
Forfatteren får fram at svært mange i Hongkong hadde samme mål som “Theo” og hans medsammensvorne. Frivillige stilte opp da demonstranter trengte en vei hjem fra flyplassen etter en aksjon der. Rundt om i byen åpnet folk vinduene sent på kvelden for å rope slagord mot byens myndigheter. I lokalvalget i november vant opposisjonskandidatene i nesten alle kretser. 1. januar deltok en million hongkongere i den siste store demonstrasjonen før pandemien tvang folket bort fra gatene.
Alt dette forteller Hammer om i boka. Slik settes handlingene til “Theo” inn i en større ramme som ikke var lett å få øye på i sanntid i Norge.
I Hongkong-delen formidler Hammer også inntrykk fra møter med ledende samfunnsaktører, som opposisjonspolitiker Claudia Mo, strateg og jurist Benny Tai, og pro-Beijing-politikeren Regina Ip. Denne dimensjonen er mer framtredende enn i Afghanistan- og Ukraina-”bøkene”.
Midt oppe i denne lovprisningen må jeg likevel legge til at jeg gjerne skulle sett litt mer omtale av bakgrunnen for protestene i Hongkong. “Theo” forteller at det var angrepet fra bandemedlemmer på metrostasjonen i Yuen Long 21. juli som var utløsende for hans engasjement. Dette var utvilsomt en hendelse som gjorde dypt inntrykk på mange i Hongkong, blant annet fordi politiet holdt seg unna da såvel demonstranter som andre reisende ble angrepet med metallrør og stålstenger.
Min forståelse er imidlertid at politiets brutalitet 12. juni mot demonstranter utenfor bygningen som huser byens lovgivende råd, var avgjørende for det folkelige engasjementet. Poiltivolden denne dagen er blant annet dokumentert i en rapport med flere videobevis fra Amnesty. De enorme protestmarsjene 9. og 16. juni er heller ikke omtalt i boka, så vidt jeg kan se. Hammer gjør en god jobb med å forklare hva som skjedde i Hongkong, og hvorfor. Men han kunne gått enda dypere. (Mitt eget forsøk, skrevet i oktober 2019, er tilgjengelig her.)
Aktualitet
Det er umulig å unngå å få med seg at situasjonen i Ukraina fortsatt er høyaktuell i nyhetsbildet. Afghanistan og Hongkong omtales ikke like ofte når dette skrives i juni 2026. Men det skyldes ikke at situasjonen har forandret seg til det bedre noen av disse stedene.
Denne uka (9. juni) delte den iransk-amerikanske journalisten Masih Alinejad en video fra en episode med skuddveksling i Herat i Afghanistan på X. Hun fortalte at kvinner som krever utdanning og arbeid blir skutt på gaten. Taliban-imamer kunngjorde at kvinner ikke kunne forlate sine hjem uten ansiktsdekkende hijab.
Samme dag ble Alice Tong, en tidligere jusstudent, funnet skyldig i deltakelse i voldelige opptøyer i Hongkong, etter at hun tidligere hadde blitt frikjent i samme sak. Hun ble dømt fordi hun befant seg på et sted der det foregikk opptøyer, og hadde på seg svarte klær og en gassmaske. I sekken hun bar fant politiet en beskyttelseshjelm. Hun ble først frifunnet i 2024. Frikjennelsen ble da begrunnet med at aktoratet ikke hadde kunnet bevise at hun hadde utøvd vold eller på annen måte medvirket i opptøyene. Det ble ikke lagt fra nye relevante beviser under ankesaken. Straffeutmålingen vil bli bekjentgjort i juli, sju år etter at den angivelige forbrytelsen fant sted. For slike lovbrudd er gjennomsnittsstraffen om lag 4 år i fengsel.
– – – – – – – – – –
Etterord: Jeg har møtt, og snakket med Anders Hammer flere ganger. Denne omtalen uttrykker mine opplevelser som bokleser. De som skulle mistenke omtalen for å være farget av kontakt jeg har hatt med forfatteren, anbefales å lese “I front” for å gjøre seg opp sin egen mening. Som en kuriositet kan jeg nevne at denne bokomtalen legges ut på 7-årsdagen for politivolden 12. juni 2019, som omtales over.
– – – – – – – – – –
Hongkong sett fra Norge 