Stenghelle og Eides diskusjon om menneskerettigheter

I formiddag skrev jeg en melding til Dagsnytt 18-redaksjonen på Bluesky: “Hva setter dere på kjøreplanen i dag? Menyen på fotballandslagets første middag i USA, eller at det er 37 år siden diktaturet sendte 300.000 soldater mot egen befolkning?”

Stanghelles kommentar i Aftenposten

Jeg vet ikke om dette ble plukket opp. Men redaksjonen holdt sendeplanen menyfri, og fylte opp med en debatt om menneskerettigheter mellom veterankommentator Harald Stanghelle og utenriksminister Espen Barth Eide. Forholdet mellom Norge og Folkerepublikken, og menneskerettighetsperspektivet, var sentralt. Bakgrunnen var Stanghelles kommentar “Med Norge på gummisåler”, mitt sprell i SoMe gikk mest sannsynlig under radaren.

Såvel i kommentaren som i innslaget løftet Stanghelle fram reaksjonen på dommen mot mediemogul og demokratiforkjemper Jimmy Lai som illustrasjon på norsk unnfallenhet overfor myndighetene i Beijing. Med henvisning til en uttalelse fra utenriksministeren som kunne, og burde, vært mye mer tydelig og ansvarliggjørende. Mer om det om litt.

Ministerens forsvar

La meg sakse litt fra Dagsnytt 18-sendingen. Ikke fordi utenriksministerens svar inneholdt noen nyhet, men fordi dette oppsummerer regjeringens tilsvar mot anklager om unnfallenhet slik vi har hørt dem mange ganger:

• Jeg deler utgangspunktet om viktigheten om å stå opp for demokrati, stå opp for menneskerettigheter, stå opp for folkeretten fordi Verdenserklæringen om menneskerettigheter er underskrevet av alle land som er med i FN, og forplikter alle.
• Det er en integrert del av vår utenrikspolitikk, det å helt konsekvent stå opp for folkeretten i alle dens aspekter, inkludert menneskerettigheter.
• Dette tar vi opp med alle land som bryter dem, også [ved mange anledninger] med Kinas øverste ledelse.
• Det er ikke alltid slik at menneskerettighetsforkjempere blir best forsvart av at vi bruker megafon og utestemme. Noen ganger er utestemme riktig, noen ganger er det bedre å ta det opp på andre måter [slik vi gjør overfor kinesiske myndigheter].

Eides metode og Hongkong

Eide sa at vi ikke bør være belærende i dialog, men vise til at alle som har underskrevet Verdenserklæringen har forpliktelser. Da blir dialogen bedre ifølge utenriksministeren, for slik blir utgangspunktet noe man har felles, og felles forpliktelser kan ligge til grunn for dialog.

Slik har begrunnelsen vært for UDs forsiktighet når det gjelder den katastrofale utviklingen for menneskerettigheter i Hongkong hele veien etter 2020. Men situasjonen blir verre år for år. En realitetsvurdering tilsier åpenbart at strategien har feilet. Regjeringen kjører likevel videre i samme spor.

For å komme videre må Eide innse at det angivelige binære valget mellom megafondiplomati i offentlighet og innestemme bak lukkede dører med forsiktig oppfølging utenfor, har gjort at regjeringen har misbrukt sitt handlingsrom. For Norge har en tredje mulighet som har forsvunnet bak Eides retoriske slør.

Den tredje vei

Den tredje vei burde ikke være vanskelig for Eide å få øye på. Han må bare følge strategien han selv pekte på: å legge felles forpliktelser til grunn: Hongkong og Norge har en frihandelsavtale fra 2011 som innledes med at partene forplikter seg til en demokratisk utvikling med menneskerettigheter i bunn.

Ikke  noe annet sted i verden har sett et ras i rettighetene som likner utviklingen i Hongkong de siste seks årene. For eksempel har byen falt som en stein i pressefrihetsrangeringen fra Reportere uten grenser. Det kan ikke være noen tvil om at forpliktelsene fra avtalen er grovt misligholdt.

Hongkongkomiteen har over en periode på fem år sendt 12 henvendelser til myndighetene der vi har dokumentert utviklingen. Den tredje vei er verken innestemme eller utestemme. Den er ansvarliggjøring. Norske myndigheter må offentlig gi uttrykk for at mislighold har konsekvenser. Om ikke utviklingen i Hongkong snur i løpet av kort tid, må Norge starte en prosess med oppsigelse av avtalen.

Dette er ikke utestemme. En avtaleoppsigelse er ansvarliggjøring som følger av realitetsorientering. Etter oppsigelse vil handel skje på WTO-vilkår, slik handel skjer mellom EU og Hongkong. Ingen ekstrem løsning, men et tydelig signal om at avtalebrudd har konsekvenser.

Frihandelsforpliktelser og India

Da Norge fikk en frihandelsavtale med India skrev NRK:

“For første gang har India akseptert å innlemme en henvisning til menneskerettighetene i en handelsavtale.
– Menneskerettigheter er en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Det har derfor vært viktig for Norge å inkludere menneskerettigheter […] som en del av avtalen, sier Støre.”

Slik selger Støre regjeringens påståtte engasjement for menneskerettigheter i den offentlige samtalen i Norge. Men når motparten kan bryte slike forpliktelser uten noen som helst konsekvens, svikter man de det er viktigst å hjelpe: Regimets ofre.

Eides alternativ overfor Hongkong

Som nevnt innledningsvis er tydelighet og ansvarliggjøring dypt savnet i Eides uttalelse etter dommen mot Jimmy Lai. Han kunne skrevet:

«I en bilateral avtale med Norge har Hongkongmyndighetene forpliktet seg til overholdelse av menneskerettigheter. Dommen mot Jimmy Lai innebærer et grovt mislighold av avtalen fra Hongkongs side. Hongkong må etterleve sine forpliktelser, og slippe Jimmy Lai fri umiddelbart.»

Det er uforståelig at Eide ikke kan skrive dette, om den påståtte prioriteringen av menneskerettigheter ligger til grunn for utenrikspolitikken.

Ingen må være naive og tro at protester fra demokratiske land fører til at situasjonen i Hongkong blir bedre så lenge Xi Jinping sitter ved makten. Men den dagen kommer når han får sin etterfølger. Da er det viktig at det internasjonale samfunnet over tid har vært konsekvent i sin kritikk, og ansvarliggjørende i sin politikk, overfor Beijing. Vi dytter utviklingen i feil retning om vi lar grove avtalemislighold skje uten at vi lar ord følges av handling.