Hongkong åpnet Taiwans øyne

Av
Jessica KaYi Chiu, Hongkongkomiteen i Norge, leder
Arne Melsom, Hongkongkomiteen i Norge, nestleder

Dette er en utvidet utgave av et kortinnlegg som ble publisert av Aftenposten 16. august 2022.

I sin kronikk i Aftenposten streifer Henning Kristoffersen innom Hongkongs rolle for forholdet mellom Taiwan og Kina. Dette temaet fortjener mer oppmerksomhet.

De to største partiene i Taiwan er nasjonalistpartiet (Kuomintang, KMT) og det det demokratiske progressive partiet (DPP). Av disse er demokratene mest negative til Kinas styre.

I 2016 vant demokratene valget i Taiwan. Etter dette fikk nasjonalistene fremgang på meningsmålingene. I mars 2018 holdt en tilfreds statsminister Li Keqiang en tale til kommunistpartiets folkekongress: Han sa at taiwansk separatisme hadde blitt resolutt motarbeidet og avskrekket. Senere samme år seiret nasjonalistene i lokalvalget.

Mot våren året derpå viste målinger stadig at nasjonalistene ledet før presidentvalgkampen skulle starte. Så kom protestene i Hongkong som dominerte nyhetsbildet fra juni 2019.

Tretti år tidligere ble demonstranter meiet ned i Beijing etter protestene på Den himmelske freds plass. Angrepet på demokratibevegelsen i Hongkong viste en hel verden at opposisjon fortsatt behandles fullstendig hensynsløst. Løftet til byens befolkning om respekt for grunnleggende menneskerettigheter hadde ingen verdi.

Med utviklingen i Hongkong som bakteppe snudde valgvinden i Taiwan. Demokratenes Tsai Ing-wen ble gjenvalgt som president i et valgskred i januar 2020. Demonstrantene i Hongkongs gater satte sine spor i verdenshistorien.

Men Hongkong hadde ingen beskyttelse mot det brutale diktaturet. Mange tusen er nå i eksil i Taiwan. I Hongkong er opposisjonen kastet i fengsel. Pressefriheten stuper. Historien forfalskes. “Den politiske friheten i Hongkong er vesentlig innskrenket” skriver Kristoffersen. Han burde vite bedre. Den politiske friheten er stein død.