Hva er Kinas rolle i internasjonal klimapolitikk?

Mange ønsker ikke at Norge skal påta seg forpliktelser som koster for å få ned våre nasjonale klimagassutslipp. Man hører kanskje argumenter om at i en global sammenheng er norske utslipp så små at idealismen er malplassert, og at utslippene i Kina er enorme. Men målt per innbygger er Norge og Kina omtrent på samme nivå. Et litt bredere perspektiv taler ikke til Norges fordel.

Formildende omstendigheter

Det er to årsaker til at vårt fotavtrykk per innbygger fortsatt er betydelig større enn avtrykket fra Kinas innbyggere, og begge er beskrevet i en kronikk i Aftenposten av sosialantropologen Henning Kristoffersen. For det første er den eksplosive veksten av CO2 i atmosfæren et uttrykk for akkumulerte utslipp siden den industriell revolusjonen, ikke dagens øyeblikksbilde. Det faller ikke heldig ut for Vesten eller Norge. Og for det andre er den energiintensive industriproduksjonen i Kina blant annet drevet av vareetterspørsel og eksport til andre land. Import til Norge fra Kina er også en de facto eksport av våre utslipp.

Analysen er overfladisk

Likevel tilslører Kristoffersens analyse flere viktige forhold som ikke taler til Kinas fordel. For når akkumulerte utslipp legges under lupen, så bør man også se på hvilke alternativer som er og har vært tilgjengelig. Tilgangen til fornybar kraft er en helt annen i dag enn tidligere, særlig gjelder dette energi fra sol og vind. Kina er en storprodusent og betydelig utbygger av sol- og vindkraft. Men likevel er det slik at hensynet til industriproduksjon trumfer klimapolitikken, for Kinas utslipp fortsetter å bevege seg i feil retning.

Konsekvensen om man løper linen ut, og forsvarer en rett til likt akkumulert utslipp i forhold til dagens innbyggertall, vil være katastrofal. Om folkerike land som Kina og India adopterer et slikt utslippsmål kan vi med sikkerhet ta farvel med både 1.5-gradersmålet, 2-gradersmålet, og så videre.

Før jeg forlater temaet om produksjon og bruk av fornybar energi, vil jeg også ta for meg en problemstilling som dessverre får liten oppmerksomhet i media i Norge. Jeg har i hvert fall aldri lest eller hørt Kristoffersen eller våpendrager Erik Solheim snakke om dette: Under hvilke forhold skjer produksjonen av energifangere i Kina? NRK har satt problemstillingen på kartet. Vindturbinprodusenten Xinjiang Goldwind Science & Technology har blitt anklaget for bruk av tvangsarbeid. Det samme gjelder flere produsenter av solcellepaneler (GCL-Poly, East Hope Group, Daqo New Energy, Xinte Energy og Jinko Solar). Informasjonen om slikt tvangsarbeid var nok til at USAs klimaminister John Kerry i mai uttalte at sanksjoner blir vurdert som svar på slike overgrep. Forbrytelsene mot menneskeheten som uighurer er ofre for, kan altså være knyttet til fornybar-industrien i Kina. Det må være en selvfølge at omleggingen til fornybarsamfunnet aldri må skje med omfattende menneskerettighetsbrudd som bakteppe.

Vekst i fornybar og fossil går hånd i hånd

Bruken av fornybar energi vokser betydelig i Kina. Siden 2010 er veksten på om lag 9% hvert år, slik at produksjonen er mer enn doblet i denne perioden. Likevel har ikke denne dramatiske veksten i fornybar gitt noen nedgang i CO2-utslipp, for disse har økt med 18% i samme periode (målt per innbygger).

I sin seneste analyse klassifiserer den uavhengige organisasjonen Climate Action Tracker (CAT) Kinas bidrag til å nå klimamålene som “Highly insufficient[oppdatert 2021-11-03], den nest mest kritiske karakteristikken av fem mulige (bare “Critically insufficient” er verre). CAT gjør også en vurdering av landenes bidrag ut fra en “Fair share”-vurdering som bygger på litteratur fra IPCC. Også med et slikt utgangspunkt kommer CAT til at Kinas klimapolitikk må karakteriseres som “Highly insufficient”. Jeg vil legge til at det er uklart for meg i hvilken grad CATs Fair share-begrep hensyntar eksportdrevet utslipp.

I februar i år ble Kinas kvotemarked for CO2-utslipp etablert. Markedet skiller seg fra for eksempel EUs kvotemarked ved at det først og fremst er effektivisering som belønnes, ikke utslippsreduksjon. Selvsagt vil det være gunstig med mindre energibruk for å produsere en gitt mengde varer. Men om utslippene vil øke eller minke, vil da avhenge av produksjonsveksten. Målet i inneværende femårsplan er å redusere CO2-utslipp per BNP-enhet med 18%. Den samme femårsplanen har ikke konkretisert noe vekstmål. Men om vi ser på de fem årene forut for pandemien, så vokste Kinas BNP med 38%. Om denne utviklingen fortsetter, vil Kinas kvotemarked begrense veksten i utslipp, men utslippsnivået vil fortsette å øke.

At det vil bli en økning er i og for seg konsistent med den uttalte politikken, som angir 2030 som en referanse for at utslippstoppen passeres. Om man skal legge historikk og planer til grunn, kan denne utslippstoppen komme til å bli nådd på et nivå som kanskje er 25-30% høyere enn i dag. Det vil ikke være godt nytt for klimaet.

Et nødvendig korrektiv

Skribenten Jan Arild Snoen har nylig gitt ut boka “Den nye kalde krigen”, som tar for seg rivaliseringen mellom USA og Kina. DNs anmelder konkluderer slik: “Kunnskapen Snoen har samlet vil være uvurderlig for enhver som interesserer seg for det kinesiske samfunnet, men medrivende sakprosa er det ikke.” I boka vier Snoen en kapittel til hvordan det grønne skiftet gjennomføres i Kina. Dette var også temaet for en kronikk i Aftenposten.

På s. 162 i boka gjengir Snoen en figur fra Allianz Research som viser at i nyere tid har karbonintensiteten i Kina blitt halvert over en periode på om lag 20 år. Dette er nok et omtrentlig tall, men om vi oversetter en halvering over 20 år til femårsperioder, kommer vi til en reduksjon i karbonintensitet over hver periode på 19%. Dermed er den ovennevnte 18%-planen for Kinas kvotemarked for inneværende femårsperiode alt annet enn ambisiøs.

Det må tilføyes at i følge den samme analysen halveres karbonintensiteten i vestlige land noe tregere (med halvering i løpet av omtrent 30 år), men fra et betydelig lavere nivå. Med dagens forhold som utgangspunkt, tilsier en lineær framskriving at det vil ta mer enn 100 år før karbonintensiteten i Kina er på vestlig nivå. Dette er lenge etter at verden må bli klimanøytral. Men lineære framskrivninger som dette er høyst spekulative.

Hvor lenge vil kull dominere i Kinas energimiks?

I 2020 hadde Kina nye kullkraftverk som vil gi 250 GW under oppføring eller planlegging. Dette er mer enn den samlede kullkraftproduksjonen i USA. Kullkraftutbyggingen i 2020 i Kina var mer enn 3 ganger den samlede utbyggingen i alle andre land til sammen. En del av denne utbyggingen vil erstatte eksisterende kullkraftverk. Likevel gir tallene stor grunn til bekymring. Livsløpet til kullkraftverk strekker seg over en periode på om lag 50 år.

I en overgangsperiode under skiftet fra fossilt til fornybart, vil det være behov for energikilder som kan fylle værrelatert variasjon i energiproduksjonen. At Kina tydeligvis planlegger å bruke kull til dette, er et uttrykk for at hensynet til klimagassutslipp ikke dominerer strategien. 

Truslene som forsvant

Biden-administrasjonen har hele tiden insistert på at det er nødvendig at USA og Kina samarbeider om klimapolitikk. Dette ble lenge møtt med en kald skulder fra kinesiske myndigheter, som insisterte på at et klimasamarbeid må ses i sammenheng med “innblanding”, som kritikk av de omfattende menneskerettighetsbruddene i Kina. Men klimaproblemer vil bli minst like alvorlige i Kina som i resten av verden. Derfor ville det uansett være i Kinas interesse å innlede et slikt samarbeid med USA. Bløffen fra kinesiske myndigheter ble gjennomskuet, og under Glasgow-møtet ble det gjort kjent at et samarbeid er under oppseiling.

Kristoffersens grønnvasking

Med rette vektlegger Kristoffersen at import til Norge fra Kina er eksport av norske utslipp. Men han nevner ikke at industriproduksjon i Kina fører til langt høyere utslipp enn produksjon for eksempel i Europa, grunnet den høye karbonintensiteten i Kinas energiproduksjon. Denne sløsingen har ikke land som Norge noen direkte innflytelse over; med en mer moderne energiproduksjon kunne kinesiske myndigheter selv ha sørget for at vår import var beheftet med lavere utslipp.

Kristoffersen vier også oppmerksomhet til at verken USA eller Kina vil forplikte seg til å avvikle kullkraft. Men han nevner ikke med ett eneste ord hva som er realiteten: I USA er produksjonen av elektrisitet fra kullkraftverk nær halvert i de siste 15 årene. Til sammenlikning kom mer enn halvparten av verdensproduksjonen av kullkraftelektrisitet i 2020 fra Kina, og trenden er at andelen er økende.

EU-initiativet CBAM

En opplagt vei å gå for å få ned klimagassutslipp, er å gjøre vareproduksjonen i høyutslippsland mindre lukrativ. En effektiv måte å redusere blant annet Kinas klimaavtrykk på, vil være å ta konsekvensen av Kristoffersens påpekning av at import fra Kina er eksport av våre utslipp: Det opplagte grepet må være å redusere vareimporten fra Kina.

En utfordring for EU i forbindelse med omleggingen til fornybarsamfunnet, kan bli høyere energikostnader og dermed svekket konkurranseevne. For at europeisk industri ikke skal bli utkonkurrert, planlegger EU et nytt avgiftsregime, Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM). Planene har blitt møtt med kritikk fordi det vil være vanskelig å utforme gode regler. Men med eller uten CBAM så har Europa neppe noe annet valg enn å ta hensyn til at konkurranseevnen trolig vil bli svekket, i det minste i en overgangsperiode. Se bare til de høye strømprisene vi opplever om dagen!

En naturlig reaksjon fra høyutslippsland som vil bli rammet av et slikt avgiftsregime, og som samtidig vil jobbe mot 1.5-gradersmålet, vil være å gjøre grep for å redusere egen fossilavhengighet. Men kinesiske myndigheter prioriterer ikke klima i sin handelspolitikk, men en tiltagende ambisjon om definisjonsmakt: I april i år gikk Xi Jinping til frontalangrep mot CBAM.

Kull kan bringe Australia inn i varmen

Jeg avslutter med en illustrasjon av hvor høyt, eller lavt, kinesiske myndigheter prioriterer reduksjon i utslipp: I handelskrigen som Beijing iverksatte mot Australia i fjor, er eksport av en lang rekke varer fra Australia rammet, som vin, byggkorn, tømmer, hummer. I november i fjor ble kull fra Australia verdt flere milliarder kroner stanset i kinesiske havner, under påskudd av problemer med “miljøkvalitet”. Men nå kan Beijings hevntokt gå mot slutten, for Kina har startet tollbehandling av det nå ettårs-strandede australske kullet. I en mulig nedtrapping av Beijings handelskrig ser det altså ut til at kinesiske myndigheters appetitt for kull får førsteprioritet.

— – – – – – – – –

Illustrasjonen er hentet fra Wikimedia Commons

Publisert av melsomblogg

Jeg skriver om ting jeg ser og hører, som andre også ser og hører. Som regel vet jeg i utgangspunktet ikke mer om temaene enn hvem som helst. Men jeg prøver å gjøre en innsats for å se forbi den første innskytelsen -men anstrengelsen vil nok være suboptimal fra tid til annen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: