Erik Solheim tåkelegger og forvrenger situasjonen i Kina

Dette er en utvidet utgave av et svar på et innlegg av Erik Solheim i Dagens Næringsliv. Originalsvaret ble publisert 24. mars i Dagens Næringsliv på nett, og den påfølgende dagen i papiravisa. Innlegget er skrevet av
Merethe Lind Jodalen, Den norske Tibet-komité
Arne Melsom, Hongkongkomiteen i Norge
Adiljan Abdurihim, Den Norske Uighurkomiteen
Magnus Bauer, Norsk Taiwansk Vennskapsforening

Erik Solheim oppfordrer i sin kronikk I DN 20.03.21 til å være mer nysgjerrige overfor Kina. Hvorfor underslår han at mange som er nysgjerrige og forsøker å tilegne seg kunnskap om diktaturet, blankt avvises av Beijing? FNs kommissær for menneskerettigheter har eksempelvis de siste 16 år forsøkt å få tilgang som uavhengig observatør i Kina, uten å lykkes.

Kjepper i hjulene for uavhengige undersøkelser

For noen få uker siden rapporterte FCCC (the Foreign Correspondents’ Club of China) om stadige vanskeligere arbeidsforhold. Dette er tredje året på rad at FCCC kommer med en slik kunngjøring. Relevansen i denne beskrivelsen er begrenset til det sentrale og østlige Kina. Fra Øst-Turkestan og Tibet er uavhengig informasjon nærmest ikke-eksisterende, og journalister som får adgang der må regne med å bli fotfulgt, overvåket og trakassert.

Vi som jobber med å informere om Kinas mange brudd på menneskerettigheter kan bare drømme om å få visum for å besøke landet. Norske akademikere og Kina-kjennere som ikke sier det regimet vil, nektes visum.

Solheims falsum

Solheim selv er dessverre alt annet enn genuint interessert i å informere om livet i Kina, og bidrar heller med tåkelegging og usannheter. “Dagens kinesere […] kan kle seg som de vil, flytte dit de vil, spise den maten de vil og delta i debatt om de aller fleste spørsmål”, skriver han. Det er mulig Solheim lar seg imponere av at folk har fått noe større frihet i Kina, men selv ikke disse basale sidene ved menneskelivet respekteres fullt ut av regimet: Vest i Kina blir muslimer som er innsatt i konsentrasjonsleire tvunget til å drikke alkohol og spise svinekjøtt. I Tibet risikerer dypt troende tibetanske buddhister lange fengselsstraffer, om de oppdages i besittelse av en tekst eller et bilde av HH Dalai Lama.

Påstanden om at kinesere kan flytte dit de vil, er opprørende lesning for oss. Kan Solheim være så snill å hjelpe tibetanere, uigurer og kasakher som ønsker seg ut av Kina? I Tibet heter det seg at for en tibetaner er det lettere å komme til himmelen enn å få et pass. Uigurbarn blir tatt fra sine foreldre og tvunget inn i barnehjem for foreldreløse, der de hjernevaskes til å fornekte sin kultur.

Nysgjerrighet kveles i Kina

Og herfra går Solheims analyse fra å være misvisende til å være fullstendig frikoblet fra realiteter. Dagens kinesere kan overhode ikke fritt delta i debatter, deres nysgjerrighet knebles av myndighetene i Beijing: Tidlig i februar i år åpnet det seg et vindu i fastlands-Kina for kontakt med omverdenen, gjennom app’en Clubhouse. Vanlige kinesere tok kontakt med andre kinesisk-talende utenfor fastlands-Kina. Slik kan broer bygges, og folk føres sammen. Men kinesiske myndigheter slår ned på alle forsøk på meningsdannelse som de selv ikke kontrollerer, og etter få døgn ble Clubhouse forbudt i Kina. I likhet med andre sosiale medier som kan skape dialog med omverden, som Facebook, Twitter og Instagram. Solheim vil at vi skal være nysgjerrige, forstår han ikke hvor ødeleggende det er at at nysgjerrighet forbys i Kina?

Solheims påstand om frihet til å delta i debatt går langt utover absurditetens grenser i Hongkong. Politiske og sivile rettigheter slik de ble definert av Beijing i 1997 gjennom minigrunnloven Basic Law, er satt helt ut av spill av Xi Jinping. I Hongkong blir deltakelse i debatt betegnet som en trussel mot nasjonens sikkerhet: Folkevalgte med støtte fra et klart flertall av byens befolkning er satt bak lås og slå, der kan de forbli i mange år – kanskje på livstid.

Straffbare forbrytelser i Kina og nå også i Hongkong inkluderer for eksempel «å spre rykter», «forårsake problemer», «skape uro», «å samle en gruppe mennesker» og “å skade nasjonens image», dette siste er en ny tiltale som dukket opp i 2014.

Hva har Solheim i tankene når han hyller nasjonalismen?

Avslutningsvis vil vi gi Solheim helt rett i sin betraktning om at: “Kina er nasjonalistisk, ikke kommunistisk.” Men mener Solheim at det er noe positivt med denne nasjonalismen? Det er jo nettopp denne nasjonalismen, som har vokst fram under kommunistpartiets styre, som ligger til grunn for at ikke-Hankinesere og deres kulturer blir hensynsløst knust i Tibet og Øst-Turkestan. Taiwan viser heldigvis verden at nasjonalismen er alt annet enn en forutsetning for et velfungerende kinesisk samfunn. Taiwan er et blomstrende demokrati som hver dag minner oss om hvor fremtidsrettet Kina kunne vært, og hvor frie 1.4 milliarder kinesere kunne blitt, uten Beijingelitens hensynsløse styre.

Vi legger forøvrig merke til at Solheim i sine kronikker, fylt med panegyriske fremstillinger av Kina, presenterer seg som “tidligere leder for FN Miljø (UN Environment)”. Det bør mye tydeligere fremgå at han er ansatt av, og står på lønningslisten til, diktaturet i Beijing gjennom stillingen som leder for Belt And Road Green Development Institute, en stilling han tiltrådte i desember 2020.