En professor på ville veier

Professor Paul Midford ved NTNU kom i et intervju som ble publisert av Dagbladet 23. mai med en framstilling av situasjonen i Hongkong som jeg mener ga et svært skjevt bilde av realitetene. Bakgrunnen for Dagblad-artikkelen var fremleggelsen 22. mai av et utkast av Sikkerhetslov for Hongkong for det årlige møtet i Kinas Folkekongress. Senere gjennomgikk utkastet en minimal omskriving, og ble vedtatt den 28. mai i endelig form.

Min kritikk fikk sitt utløp i et leserinnlegg på Dagbladets nettsider den 24. mai, og Midford svarte meg noen dager senere. Svaret skuffer meg på så og si alle plan, fra den innledende bemerkningen om hans forundring og forferdelse, og til den avsluttende kunnskapsfattige beskrivelsen av ambisjonene om demokratiske valg i Hongkong som et sekundært mål, uten noe ønske om reform i fastlands-Kina. Jeg skal ta for meg de viktigste momentene i Milfords ferd på ville veier her.

Professorens stråmann

Midford innleder med et påstand om at jeg ‘tolker mine [Midfords] uttalelser som normative påstander om hva som burde være, i stedet for hva de er‘. Senere påstår Midford at jeg tillegger ham meninger (“å antyde at jeg [Midford] mener Hongkong … har gjort seg skyldig i brudd på “basisloven”’). Alt dette er feil -bare les hva jeg skrev!: gjennom hele innlegget refererer jeg til fremstillingen som framkommer av intervjuet i Dagbladet, ikke et eneste sted trekker jeg inn Midfords personlige meninger; de kjenner jeg heller absolutt ikke. Lenger ned i sitt tilsvar trekker Midford inn en “stråmann” det påstås at jeg produserer -noe jeg kommer grundig tilbake til lenger ned!-; vel, en stråmann vet Midford utmerket godt hva er, for det er en teknikk han her selv velger når han her avsporer lesernes oppmerksomhet fra de viktige temaene vi diskuterer med usanne påstander om hva jeg skrev.

Min motivasjon

Tidlig i sitt svar skriver Midford at han bidro med en analyse i intervjuet med Dagbladet. Det var nettopp dette utgangspunktet jeg hadde da jeg skrev leserbrevet, jeg ønsket å påpeke grove mangler i analysen. Gjennomgang av utelatelser og direkte feil er også den viktigste motivasjonen min her. Denne artikkelen er et svar på det Midford skrev i tilsvaret som ble publisert 26. mai. Jeg mener heller ikke denne gangen at alt Midford skriver er feil. Jeg har for eksempel også sett referert situasjoner der fastlandskinesere møter lite vennligsinnede innbyggere i Hongkong, og det synes jeg er kritikkverdig.

Midfords “analyser”

Midford klager over mitt sitat om Hongkong som en by som driver bort, og synes det er essensielt å få med noen (av mange) ord jeg hoppet over i sitatet , nemlig ‘Fra Beijings synspunkt’. Men jeg kunne godt tatt med dette også, for det understreker problemene jeg påpekte om forvrengninger: i intervjuet ble ikke den alternative beskrivelsen nevnt, at det er Kina som driver bort, ikke Hongkong. Midford påberoper seg å komme med en analyse, i virkeligheten gir han en ensidig framstilling av hva som skjer. Det er interessant å vite hva Beijing tenker, men så lenge det ikke drøftes, har ikke dette karakter av en analyse. Det er vanskelig å forstå at en professor kan ha et annet metodesyn enn dette. I motsetning til Midford presenterte jeg ikke bare det komplementerende synet som ikke er omtalt i intervjuet. Jeg kommer i tillegg med informasjon om hvilke avtaler som lå til grunn for Hongkongs utvikling. Slik ønsket jeg å gå videre fra gjensidige beskyldninger ved også å trekke inn gjensidige forpliktelser. Først da blir leserne presentert en analyse, Midford!

Midford skriver mye om “nasjonalisme” i Hongkongs protestbevegelse. Heller ikke her er hans påstander i nærheten av å kvalifisere som en analyse, han referer for eksempel ikke til den dramatiske utviklingen med de mange brudd på “basisloven” fra myndighetens side de siste månedene, senest med den påtvungne “Sikkerhetsloven”. Hongkongs befolkning gjennomgår nå en akselererende forvitring av ordningen med “ett land, to systemer”, og dette påvirker for eksempel mange Hongkongeres syn på uavhengighet. Når alternativene er uavhengighet eller autonomi gitt av felleserklæringen og “basisloven”, har ikke uavhengighet særlig stor oppslutning. Men når sentralmyndighetene og deres marionetter i Hongkongregjeringen gang på gang bryter “basisloven” uten at det får noen konsekvens, da ser ikke borgerne lenger at autonomi er en realistisk framtid. Og om valget, i fravær av autonomi, står mellom om Hongkong blir som resten av Kina, eller uavhengighet, så uttrykker mange flere at de støtter uavhengighet. Mest på trass, for svært få ser noen realisme i kravet.

Hongkong og demokrati

Den mest oppsiktsvekkende kunnskapsløse påstanden i tilsvaret fra til Midford er likevel følgende:
‘Merkelig nok kaller Melsom videre demonstrantene for en prodemokratibevegelse. Like fullt er “ett land, to systemer” ikke på noen måte en oppskrift for demokrati.’
Dessverre presiserer ikke Midford hva det er han savner. En demokratisk nasjon har en egen utenriks- og forsvarspolitikk, men Hongkong er ikke en nasjon, så det kan ikke være dette som er grunnen til at Midford ser mangler i oppskriften. La meg gi en ufullstendig liste over institusjoner og rettigheter som Hongkong er gitt gjenom “basisloven”: et uavhengig rettsvesen, en egen høyesterett, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet, stemmerett, rett til å stille til valg, organisasjonsfrihet, streikerett.

Midford gir selv svaret på hva han mener mangler når han omtaler Hongkong som ‘et system med betydelige elementer av liberalisme, men omfatter ikke direkte valg på regjeringssjefen eller fullstendig demokratiske valg på den lovgivende forsamlingen.’ Igjen vitner Midfords gjengivelse om alt annet enn en analyse. I mitt innlegg som forutgikk hans tilsvar påpekte jeg hva som står i “basisloven” om dette, men professoren med analyseambisjoner viser ikke spor av at han engang har tatt seg bryet med å lese lovteksten han ble gitt netthenvisning til i innlegget mitt, med en presisering av hvor han skulle lese!

De to relevante artiklene i “basisloven” er, som nevnt i mitt innlegg i Dagbladet, artikkel 45 og artikkel 68. Under gjengir gir jeg de fullstendige formuleringene av disse to artiklene. Artikkel 45 omhandler valg av byens leder, og som det tydelig framgår uttrykker basisloven en målsetning til direkte valg av byens leder, etter en forutgående nominasjon fra en representativ komité og med en påfølgende godkjenning fra Beijing. Paraplybevegelsen ble utløst av at Beijing nektet å følge opp dette i et vedtak 31. august 2014. Vet ikke professor Midford hva paraplybevegelsens krav var?

På samme måte omtales direkte valg av alle plasser til den lovgivende forsamlingen i artikkel 68, men her uten forhåndsnominasjon og påfølgende godkjenning fra Beijing. Det blir nemlig ingen analyse av at Midford gjengir dagens situasjon uten å sette den inn i en sammenheng. Og i denne sammenhengen hører det også med at kravet om etterlevelse av disse to paragrafene er ett av de to viktigste av protestbevegelsens fem krav, sammen med kravet om gransking av politivold. Med Midfords påstand om at det er merkelig at jeg kaller protestbevegelsen for en pro-demokratibevegelse, fullfører han flukten fra Hongkongs virkelighet for perioden fra paraplybevegelsen i 2014 og frem til “de fem krav” fra demonstrantene i 2019 og 2020.

Det er på dette punktet, om overholdelse av “basisloven”, at Midford påstår jeg kommer med en stråmann siden han ikke har sagt at ‘Kina ikke er forpliktet til å overholde “basisloven”’. Vel, Midford brukte ikke de ordene. Men noen stråmann er det ikke: når han i sin påfølgende diskusjon om direkte valg fullstendig ser vekk fra hvilke forpliktelser som er uttrykt i artikkel 45 og artikkel 68, så er dette et de facto godkjentstempel på at Kina ikke må overholde sine forpliktelser. 

En siste professoral uhyrlighet

Mot slutten av innlegget kommer Midford med absurde anklager om at Hongkongs protestbevegelse ikke er solidarisk med fastlands-Kina og en utvikling mot demokrati der. Dette er absurd fordi de årlige minnemarkeringene i Hongkong for Tiananmenofrene er en 30-år gammel markering av opposisjonen mot Beijing. I år har reaksjonen fra protestbevegelsen vært unison da myndighetene la ned forbud mot årets markering: vi tenner lys i Hongkongs vinduer!

I sin iver etter å sverte Hongkongs befolkning og deres påståtte manglende solidaritet kunne Midford med fordel tatt en pause, og sett om han kunne finne handlinger som strider mot hans fordommer. Han kunne sjekket hjelpen fra verden da Sichuan ble rammet av et katastrofalt jordskjelv i 2008. Det økonomiske bidraget fra Hongkongs regjering var 38 millioner USD, bare Saudi-Arabia (60 millioner USD) og Taiwan (65 millioner USD) bidro mer. Men det overlegent største bidraget, på 128 millioner USD kom fra private innsamlingsaksjoner i Hongkong. I dagens siuasjon blir slik solidaritet dessverre sekundær i og med at byen kjemper en fortvilet kamp for sin autonome eksistens mot en enorm sentralmakt der elitens mål materialiserer seg i en paranoid virkelighetsoppfatning der alt av protester straffes som undergraving av nasjonen. Sichuan-hjelpen ville aldri nådd noe i nærheten av et slikt nivå med fryktkulturen og en kontinuerlig oppmerksomhet på å redde sitt eget skinn under «ett land, ett system».

Absurditeten i Midfords påstand fullføres ved at han på nytt ikke setter sin (feilaktige) påstand inn i en beskrivelse av dagens situasjon: noe av det Sikkerhetsloven helt opplagt kommer til å slå ned på, er krav i Hongkong om demokrati i hele Kina. Å kreve demokrati i Kina kan bli den farligste ytringen å komme med i Hongkong nå, likevel søker protestbevegelsen nye veier for å markere Tiananmenmassakeren. Det var Sikkerhetsloven som var bakgrunnen for Dagbladet-artikkelen, dette har Midford sporet fullstendig av fra.

Epilog

Om leseren synes å ane en harme i mitt svar her, så er det fordi mine ordvalg reflekterer nettopp en slik sinnsstemning. Det som gjør meg opprørt, er Midfords bruk av sin professortittel, og det medfølgende skinnet av troverdighet som er vanskelig å se bak for den jevne leser. Aldri har det vært viktigere at norsk opinion er velinformert om hva som skjer i Hongkong! Med dette innlegget håper jeg ikke bare å utfylle Midfords selektive beskrivelser av situasjonen i Hongkong. Jeg ønsker også å vie oppmerksomhet rundt problemstillingen om debattanter som påberoper seg en autoritet langt utover kompetansen de faktisk besitter.

– – – – – – – – – –

Article 45

The Chief Executive of the Hong Kong Special Administrative Region shall be selected by election or through consultations held locally and be appointed by the Central People’s Government.

The method for selecting the Chief Executive shall be specified in the light of the actual situation in the Hong Kong Special Administrative Region and in accordance with the principle of gradual and orderly progress. The ultimate aim is the selection of the Chief Executive by universal suffrage upon nomination by a broadly representative nominating committee in accordance with democratic procedures.

Article 68

The Legislative Council of the Hong Kong Special Administrative Region shall be constituted by election.

The method for forming the Legislative Council shall be specified in the light of the actual situation in the Hong Kong Special Administrative Region and in accordance with the principle of gradual and orderly progress. The ultimate aim is the election of all the members of the Legislative Council by universal suffrage.

The specific method for forming the Legislative Council and its procedures for voting on bills and motions are prescribed in Annex II: «Method for the Formation of the Legislative Council of the Hong Kong Special Administrative Region and Its Voting Procedures».