Med fullskalakrigen i Ukraina nådde oppmerksomheten om trusler mot Norge et nivå vi ikke har hatt siden slutten av den kalde krigen. I boka “Når stormen kommer” setter Odd Arne Westad dagens geopolitiske utvikling inn i et historisk perspektiv, og trekker opp skremmende scenarier for hvor vi er på vei.
Westad er professor i historie ved Yale. Slik jeg leser boka er den ikke først og fremst skrevet for akademia. Den er skrevet til alle som vil forstå verden bedre. Språket, og et begrenset krav om forkunnskaper, gjør teksten allment tilgjengelig. Jeg håper at mange leser boka.
En annen USA-basert historiker med Kina-fokus, Jeffrey Wasserstrom, skrev nylig: “Jeg tror ikke du kan snakke om Beijing og Taiwan uten å tenke på Hongkongs skjebne.”(1) Taiwans skjebne vies mye oppmerksomhet i “Når stormern kommer”. Derfor kan denne bloggens fokus, utviklingen i Hongkong, ha relevans. I det minste har det motivert denne bokomtalen.
Jeg har delt omtalen i to. Først skriver jeg om de lange linjene som Westad trekker opp, og deretter går jeg litt mer detaljert, og kritisk, til verks. Her er det på sin plass å presisere at jeg har lest den norske oversettelsen. (Boka er skrevet på engelsk.)
De lange linjene
Brutaliteten og hensynsløsheten som Putins styrker utviser i Ukraina er sjokkerende og skremmende. Samtidig er ikke lenger Russland en supermakt med evne til å mobilisere en allianse. Russland har atomvåpen og annen våpenmakt, og vetomakt i Sikkerhetsrådet. Men økonomien er i elendig forfatning, og landet er blottet for myk makt.
Etter Russlands abdikasjon som supermakt er det Kina som er i vekst, med ambisjoner om å utfordre det amerikanske hegemoniet. En slik utvikling har mange historiske paralleller, og har ofte ført til krig. Situasjonen omtales gjerne som Tukydid-fellen, som har sin referanse fra konfliktene mellom Athen og Sparta den gangen Sparta var ledende, og Athen var den fremvoksende makten.
Westad gjør et grep som er helt avgjørende for at så mange som mulig kan følge hans resonnementer. Han velger seg ut én historisk parallell, som er relevant for dagens situasjon, og ikke ligger altfor langt tilbake i tid: Første verdenskrig. Den ble utløst i en tid da Tyskland var den fremvoksende makten, mens Storbritannia var den etablerte supermakten.
Første verdenskrig ble utkjempet med ødeleggende krefter som verden ikke hadde noen tidligere erfaring med: motoriserte stridsvogner, fly, enorme nett av skyttergraver, og kjemiske våpen. Krigen ble katastrofal for samtiden, med om lag 20 millioner døde, og ufattelig mange som måtte fortsette livet med amputasjoner.
Westad beskriver opptakten til krigen, og hvordan verdens ledere i årene før 1914 ikke hadde noe begrep om omfanget av katastrofen deres beslutninger skulle lede til. Han forklarer grundig hvordan det eskalerende konfliktnivået har tydelige likheter med verden av i dag.
Det er mye som tyder på at også dagens ledere overvurderer egen innsikt i konsekvensene av sine avgjørelser. Westads åpenbare motiv er å formidle kunnskap som kan bidra til å forebygge at verden nok en gang, gjennom misforståelser og feiltolkninger, ender opp i en katastrofal stormaktskrig.
‘Enhver er seg selv nærmest’ lyder omkvedet. Når historikere anvender sin kunnskap i forsøk på å se fram i tid, kan det være en risiko for at historiske paralleller trekkes for langt. Men Westads viktigste misjon er å advare, ikke å spå. Med denne intensjonen blir hans tekst relevant og viktig.
Detaljerte kommentarer(2)
I dag har USA tatt Storbritannias rolle som den etablerte supermakten, mens Kina erstatter Tyskland som den fremvoksende, rivaliserende stormakten. Men parallellene med situasjonen før første verdenskrig stopper ikke der. Slik Tyskland var alliert med en stormakt i forfall, Østerrike-Ungarn, støttes Russland av Kina. Slik England hadde sine allierte i Frankrike og Russland, er USA alliert med Japan og Sør-Korea (og NATO).
I kommentarene som følger kommer jeg til å fokusere på Kinas rolle, og faren for en konflikt om Taiwan. Både fordi dette er sentralt i boka, og fordi jeg selv forsøker å forstå relevante utviklingstrekk. Men jeg vil presisere at Westad også formidler mye annet, både historisk (detaljer rundt forløpet til første verdenskrig) og aktuelt (for eksempel hvordan India seiler opp som ny stormakt).
Selv om Westad går grundig gjennom likheter mellom verden i dag og situasjonen i forløpet til første verdenskrig, skriver han også litt om forskjeller. For eksempel at alle tidsvinduer er usammenliknbart kortere nå. Dette kan være avgjørende for hvordan verdens ledere reagerer på forandringer.
Demografi
Når det gjelder sammenlikningen mellom Kina og Tyskland, er demografien en viktig forskjell som fremheves i boka. I 2015 avsluttet kinesiske myndigheter 35 år med ettbarnspolitikk. Men fødselsraten forblir lav, og i likhet med mange trekker Westad konklusjonen at Kina vil “bli gammelt før det blir rikt”.s.75
Kanskje, men jeg er usikker. Om vi lar rikdom representeres av størrelse på nasjonalbudsjettet kan kanskje Kina klare å bli rikt selv før aldringen for alvor setter inn. Med robotisering i industrien og bruk av kunstig intelligens er det ikke sikkert at befolkningens størrelse blir like avgjørende som før for økonomisk vekst.
Den høye arbeidsledigheten blant unge, som Westad også nevner, kan være et tidlig symptom på en slik utvikling. Dette kan bli en sosial krise som kan undergrave dagens maktstrukturer.
Men Westad kunne skrevet mer her, for sosiale konsekvenser av ettbarnspolitikken stikker dypere. I konfusianisme er familien kanskje den viktigste byggesteinen i samfunnet. Og med Xi Jinping er konfusianismen tilbake som et element i samfunnsutviklingen.
Ettbarnpolitikkens konsekvens er at mange av dagens barn i Kina vokser opp uten onkler, tanter, fettere og kusiner. Da blir det vanskeligere å holde fast ved familien som dominerende sosial ramme. Samtidig står barnas to foreldre kanskje alene om ansvaret for fire aldrende besteforeldre.
I denne situasjonen vil en stormaktskrig, med mange drepte, kunne virke destabiliserende i Kina. Uavhengig av utfall. Det er overveiende sannsynlig at Xi tar hensyn til dette i sine planer. Og vil nøle med å kaste Kina ut i en slik konflikt.
Andre paralleller
Det kan skyldes mitt begrensede kunnskapsnivå, men jeg synes kanskje den beste nasjonsparallellen mellom vår tid og perioden før første verdenskrig er Russland og Østerrike-Ungarn.
Det er utvilsomt nok paralleller mellom Kina og Tyskland også til å gjøre Westads analyse svært relevant, og alarmerende. Les boka! Likevel er det altså en del forskjeller som bør belyses.
Utover demografi er det ett utviklingstrekk jeg synes fortjener omtale. Westad skriver om den tiltagende nasjonalismen i Kina.s.88-89 Denne kommer ispedd revansjisme: Ifølge retorikken fra Bejiing skal Kina gjenvinne sin rettmessige plass som dominerende makt, etter hundre års ydmykelse før kommunistpartiet tok makten. Dette revansjistiske aspektet har en sterkere parallell til Hitlers Tyskland enn Vilhelm IIs Tyskland. Men dette gir absolutt ikke noen mindre grunn til uro for verden i dag.
Krigsscenarier – generelt
Westad gir en oversikt over hvor det er risiko for at en stormaktskrig kan komme til å bli utløst. Dessverre er lista lang. De to scenariene han gir mest oppmerksomhet, er en konflikt der Taiwan kommer under angrep, og en krig mellom Nord- og Sør-Korea. Han skriver også om disputter i Sør-Kina-havet, kinesisk-indisk grensetvister, Midtøsten, og faren for en eskalering av russiske angrep i Øst-Europa.
Jeg savner ett scenario: En konflikt mellom Kina og Japan. Faren er nok mindre enn for de ovennevnte potensielle krisene, men det har i lang tid vært en tvist om herredømme over Senkaku/Diaoyu-øyene. Kina har også sådd tvil om hvorvidt Japans sørligste arkipelago, Ryukyu-øyene med Okinawa, er en legitim del av keiserriket. Faren for en slik konflikt er kanskje større som en ekspansjon av et angrep mot Taiwan, og ikke i seg selv krigsutløsende.
Verden har i dag to dominerende stater, USA og Kina. De mest ødeleggende scenariene vil utspille seg dersom de to landenes militære styrker møtes i krig. Min vurdering er at faren er størst når ett av de to landenes territorielle krav er konfliktutløsende. Siden ingen av scenariene innebærer direkte trusler mot USAs territorium, gjenstår konflikter der USA trekkes inn for å forsvare sine allierte og venner (Taiwan) i Øst-Asia.
Dermed er to av Westads konfliktfarer aktuelle: Taiwan og Sør-Kina-havet. Jeg fokuserer på førstnevnte her. (Jeg har tidligere skrevet om Sør-Kina-havet i Forsvarets Forum, med fokus på tvistesaken mellom Kina og Filippinene om havrett, som Westad også skriver om.)
En innskutt oppfordring til eventuelle oppdateringer (eller nye opplag): Det hadde gjort seg med noen kart! Som for eksempel kunne illustrert Seouls beliggenhet kloss opp til grensen mellom Nord- og Sør-Korea; Kinas krav i Sør-Kina-havet (‘ni-stiplet linje’); posisjonen til Taiwans øyer som ligger kloss opp til fastlandet; og beliggenheten av Japans sørlige øyer (Ryukyu) som kanskje er nærmere Taiwan enn det mange forestiller seg.
Krigsscenario Taiwan
Westad sammenlikner relasjonene mellom Taiwan og USA med forholdet mellom Frankrike og Storbritannia før første verdenskrig. Men detaljene er uklare for denne leseren. Om sistnevnte forhold skriver han at “Den eneste faktoren som kunne ha forhindret en verdenskrig […] ville ha vært en klar og offentlig erklæring fra Storbritannia til støtte for den fransk-russiske alliansen”.s.135
USA har i en årrekke sverget til ‘strategisk tvetydighet’: Myndighetene i Beijing skal ikke vite sikkert om USA vil gripe inn militært på Taiwans side. Westad skriver at ‘strategisk tvetydighet’ har fungert så langt, og at “det å bytte ut tvetydighet med sikkerhet […] utvilsomt [vil] øke spenningene mellom Kina og USA til et nivå der en Taiwan-krig [..] blir mer sannsynlig”.s.142-142
Uttalelser fra Japans statsminister Takaichi har satt forholdet til Taiwan på agendaen. I november i fjor sa hun at en kinesisk militærblokade av Taiwan potensielt kan være en eksistensiell trussel mot Japan. (Dette er ikke omtalt i boka; Westad hadde nok gitt fra seg manuskriptet før dette skjedde.)
Er tydelighet konfliktdempende eller eskalerende? Her synes jeg parallellen glipper, uten at Westad eksplisitt påpeker dette tilsynelatende paradokset. Jeg tolker Westad dithen at konsekvensen av tydelighet kan være situasjonsbetinget, men jeg savner da en drøfting av hvordan parallellbruddet manifesteres.
Kevin Rudd har bakgrunn som australsk diplomat i Beijing, statsminister, utenriksminister, og ambassadør til Washington. Hans akademiske bakgrunn er fra Kina-studier, og han snakker flytende kinesisk (mandarin). Kevin Rudd har møtt Xi Jinping mange ganger, og de har hatt flere samtaler på tomannshånd. Etter at Rudd avsluttet sin politiske karriere tok han doktorgrad i Oxford. Avhandlingen bar tittelen “China’s new Marxist nationalism: defining Xi Jinping’s ideological worldview”.
Westad er anerkjent som en av de fremste kjennerne av Kinas historie. Likevel er min påstand at Rudds kompetanse er viktig fordi den er komplementær til Westads, og fordi Rudd har fokus på, og forståelse av, den ferske historien med Xi som partiformann i Kina.
Under et intervju med Ezra Klein, som er spaltist i New York Times, uttalte Rudd nylig at “I’m worried very much that Xi Jinping could miscalculate in 2028. […]” Han forklarer tidfestelsen med sammenfallet av presidentvalget i Taiwan, starten på en ny periode for Xi som partiformann, og Trumps svanesang i Det hvite hus. Feilvurderingen som Rudd frykter, tilskriver han et militært svekket USA i bakkant av Iran-krigen (som startet noen måneder etter at Westad skrev boka), et overdrevent selvbilde i Kinas ledelse, og en manglende forståelse av Trumps aversjon mot å bli sett på som svak.
Det siste året har imidlertid Xi sparket en rekke høyerestående militære ledere. Vil utrenskningen i ledelsen være forenlig med at Folkets frigjøringshær (PLA) er krigsklar i 2028? I intervjuet sier Rudd at PLA har svært mange offiserer som kan overta for de som fjernes, slik at det aldri vil være mangel på generaler. Men hva har utrenskningen å si for moralen i offiserskorpset? Vil den føre til at potensielle erstattere vil nøle med å overta posisjonene som er nærmest Xi i kommandolinjen? Dette sier ikke Rudd noe om.
Argumentet for fred
Dette er tittelen på det siste kapitlet i “Når stormen kommer”. Innledningsvis diskuterer Westad hva som kan få noen til å ønske krig velkommen. Dette drøftes prinsipielt, og gir viktige perspektiver som ofte forsvinner for de som står i en pågående konflikt.
Westad skriver om utviklingen etter andre verdenskrig: fra bipolar (USA og Sovjet) til unipolar etter murens fall, og på vei mot multipolar i vår tid. Multilaterale internasjonale organisasjoner som FN kan være en velegnet struktur i en multipolar verden. Problemet er at USA i den unipolare epoken har undergravd autoriteten til multilaterale institusjoner, og at Kina (og Russland) nå også forventer en særbehandling.
Jeg kunne ønsket meg en nærmere drøfting av hvem som vil utgjøre multipolene i tillegg til USA og Kina. Russland, kanskje? Landet er blitt en krigerstat og oljeprodusent, men lite mer, og er økonomisk alt annet enn en stormakt. På kort sikt er nok EU en kandidat, men unionen står kanskje ikke nok samlet til å kunne være på linje med USA og Kina.
På litt sikt er India en opplagt kandidat. Men er det flere? Det er vanskelig å se for seg at Brasil eller Sør-Afrika blir mer enn høyst sekundære poler. I mine øyne er Japan langt nærmere en stormaktstatus. Westad skriver eksplisitt at India må representeres i Sikkerhetsrådet. Han kunne godt konkretisert videre, og tatt med Japan.
Jeg bemerker her at en annen norsk akademiker, professor Øystein Tunsjø, ikke ser for seg at en multipolar verdensorden står for døren. Hans bok “Kampen om verdensmakten” fra 2024 legger til grunn at vi er på vei tilbake til en bipolar verden.
Kapitlet er en fortelling hvordan stormaktenes ledere og deres relasjoner er avgjørende for freden. Jeg savner en drøfting av hvordan borgermedvirkning og respekt for universelle rettigheter kan bidra til fred. Deler av kapitlet får litt preg av å se på historien som et brettspill, der menneskene kommer i skyggen av stormaktenes ledere. Men lederne opererer ikke i et vakuum.
Avslutningsvis beskriver Westad hvordan de ulike potensielle konfliktene kan forebygges, slik at en stormaktskrig unngås. “En viktig innsikt er at troverdig avskrekking stort sett er effektivt [for å bevare fred]”, skriver han.s176 Som over velger jeg å fokusere på faren for en Taiwan-konflikt. “[D]en største krigstrusselen i Taiwanstredet kommer i det neste tiåret”, skriver Westad.s. 182 Men hvordan avskrekke troverdig?
Kevin Rudd har skrevet boka “The avoidable war” om denne trusselen. I et intervju i 2022 konkretiserte Rudd hvordan avskrekking kan skje: ”The policy challenge for the United States and its allies, including the Taiwanese, in the period ahead is to so intensify deterrence, militarily, financial, economic, foreign policy, and political, so that, whatever China’s preferred time table for moving on Taiwan might be, that China’s political and economic leaders in the late [20]20s and early [20]30s advise their leader that the risks are still too great for China to act. The reason why there is no action now is that both sides fear that they would lose. Because the balance of power across the Taiwan strait is so tight at present. […] We really do face, the five years ahead, an acute challenge to ensure that deterrence is strengthened. Across the world.”
Westad er på et annet hovedspor: Den eneste løsningen er “en overenskomst mellom Beijing og Washington om at sistnevnte under ingen omstendighet vil støtte taiwansk uavhengighet med mindre førstnevnte går til militær aksjon mot øya”.s.182
Jeg deler ikke et syn om at dette er en god og tilstrekkelig løsning. Hvis ønsket om å unngå stormaktskrig trumfer alt, kan USA trekke sin støtte til Taiwan. Hvis ønsket er en løsning der friheten til folket på Taiwan ikke skal ofres, møter skissen utfordringer når den betraktes med et kritisk blikk. Under Xi Jinping kommer kinesiske myndigheter ikke til å vedgå militære aksjoner uansett; om disse skulle komme, vil det presenteres som ‘rettshåndhevelse’.
Taiwans frihet kan også undergraves på mange andre måter enn med militæraksjoner. Isolasjon av øya for å kvele motstand, hybride operasjoner for å skape uro gjennom sabotasje, og liknende. I 2024 skrev jeg i bloggen om eskalerende kontroll med skipstrafikk til Taiwan som et hypotetisk konfliktscenario.
Oppdatering
Den geopolitiske utviklingen går i et faretruende høyt tempo i vår tid. Omskiftelige uformelle allianser gjør situasjonsanalyser vanskeligere og mindre treffsikre.
Iran har liten sjanse til å bli en ledende stat i Midtøsten, skriver Westad.s.169 Styresmaktene i Teheran er “svake og isolerte”. I det lange løpet er “det iranske regimets muligheter […] ekstremt begrenset”.
Med opportunisme og taktikk kan svake regimer styrkes. Etter at Netanyahu og Trump gjorde felles sak, har det iranske regimet tilsynelatende blitt styrket, og mulighetene kan komme til å bli utvidet med økt kontroll av trafikken gjennom Hormuz-stredet.
Blant årsakene er støtten Iran har mottatt fra Russland og Kina, kombinert med en hensynløs forfølgelse av regimekritikere. Westad omtaler (før den pågående krigen startet) en slik støtte som sannsynlig: “Både Kina og Russland vil antakelig prøve å påvirke situasjonen”.s.184
Heller ikke i Taiwan står utviklingen stille. Jeg har skrevet detaljert om utviklingen der etter at Westad avsluttet arbeidet med “Når stormen kommer” i en artikkel i denne bloggen. Oppdateringen ble skrevet parallelt med bokanmeldelsen.
Addendum: Mao, Chiang og Xi
Xi Jinpings makt i Beijing er i dag fattig på begrensninger. Westad holder seg innenfor rammen av Kina-Tyskland-paralleller og skriver om likheter mellom Xi og keiser Vilhelm II. Xis posisjon i en ren kinesisk kontekst bør også være av interesse for å forstå situasjonen. Men dette er lite framtredende i boka.
Mao Zedong og Chiang Kai-shek ledet de stridende partene i borgerkrigen. Nasjonalisten Chiang lovpriste konfusianismen, mens kommunistlederen Mao betraktet den som en avleggs filosofi fra en føydal tid. Det siste kom særlig til uttrykk under Kulturrevolusjonen, der konfusianismens røtter skulle rives opp.
Da Chiang etablerte sitt styre på Taiwan etter å ha tapt borgerkrigen, innførte han umiddelbart “hvit terror” på øya: En hensynsløs forfølgelse av politiske dissidenter som varte i 40 år. Også på fastlandet slo Mao hardt til, mot landeiere og kontrarevolusjonære. Men i en kort periode åpnet Mao for et begrenset meningsmangfold (‘Hundre blomster-kampanjen’).
Xi Jinpings 14 år ved makten har vært karakterisert av en kontinuerlig kamp mot alle typer avvik. Dreieboken er Dokument nummer 9 fra 2013, som blant annet er fulgt opp med massearrestasjon av menneskerettighetsadvokater i 2015 (709-hendelsen) og raseringen av friheter i Hongkong fra 2020 og framover.
Den tidligere omtalte historieprofessor Wasserstrom har skrevet at dersom vi kunne vekke Mao og Chiang fra de døde, ville de trolig konkludert med at Xi er arvtaker til Chiang, ikke Mao.
I dette ligger kanskje en kime av et håp. En tid etter Chiangs død utviklet Taiwan seg til Asias fremste demokrati, blant annet som en reaksjon mot Chiangs totalitære styre. Om Folkerepublikken skulle gå gjennom en liknende utvikling, vil faren for en stormaktskrig dempes vesentlig.
– – – – – – – – – –
(1) J. Wasserstrom (2025): Everything you wanted to know about China*; sitatet innleder kapittelet ‘Taiwan’.
(2) Sidetall i hevet skrift refererer til 1. utgaven av den norske oversettelsen.
– – – – – – – – – –
Mine bokomtaler er samlet her.
