I et større intervju med Dagens Næringsliv uttalte NATOs generalsekretær nylig at “frihet er viktigere enn frihandel. Det kan godt hende at Norge hadde tjent litt ekstra på å tidligere gi seg i en forhandling med Kina.”
Én tolkning av dette utsagnet er at Norge nå har forlatt forhandlingsbordet. Men det er ikke slik.
Forhandlingsstatus
Tidlig i september stilte Rasmus Hansson (MDG) spørsmål til Regjeringen om status for forhandlinger om frihandel med Kina. Næringsminister Jan Christian Vestre (AP) bekreftet at forhandlingene er pågående.
Departementet har videre informert om at “Det forhandles om felles målsetninger og ambisjoner innenfor arbeidslivsstandarder og anstendig arbeidsliv, samt forpliktelser knyttet til ratifisering av ILOs kjernekonvensjoner”.
Departementet har imidlertid aldri uttalt seg om hva man venter vil bli resultatet av en overenskomst om arbeiderrettigheter. Hva man faktisk vil komme til å oppnå, sett med Kinas innbyggeres perspektiv, er åpenbart:
Absolutt ingenting.
La meg underbygge denne påstanden med historien om kroniske løftebrudd fra Beijing under Xi Jinpings ledelse: Forpliktelser som følger av lovverk eller traktater snus på hodet når det behager diktatoren.
Ytringsfrihet
Ytringsfrihet er grunnlovsfestet i Kina. Men kritiske ytringer blir påtalt og dømt etter andre lover, som ordensforstyrrelse, eller undergraving av samfunnets sikkerhet. Ytringsfrihetsforkjempere som journalist og advokat Zhang Zhan, og selvsagt fredsprisvinner Liu Xiaobo er to av altfor mange eksempler.
Diktaturet i Beijing bruker rettsvesenet som sitt instrument for maktutøvelse. Å gjøre livet tryggere for innbyggerne er underordnet tryggheten til diktaturets elite.
Om Regjeringen tror at ratifisering av ILOs kjernekonvensjoner vil føre til en endring i Xi Jinpings Kina, er naiviteten sjokkerende. Lite definerer Kinas styre tydeligere enn gapet mellom løfter og forpliktelser på den ene siden, og handling på den andre. Som kneblingen av ytringer viser.
Havrett
I havområdet mellom Vietnam og Filippinene okkuperer Kina atoller og små øyer. Den internasjonale domstolen i Haag har slått fast at dette er et brudd mot havretten. Kina har ratifisert Havrettskonvensjonen, og er dermed forpliktet til å rette seg etter dommen fra Haag. Men okkupasjonen fortsetter.
Kløften mellom Beijings selvtekt og en internasjonal forpliktelse gjennom en ratifisert FN-konvensjon er merkbar.
Hongkong
I 1985 registrerte Kina og Storbritannia i fellesskap en erklæring om Hongkongs framtid etter suverenitetsoverføringen i 1997. Hongkong ble lovet 50 år med friheter nøyaktig som de vi har i Norge. Dette ble gjentatt i en minigrunnlov som ble innført fra Beijing i 1997.
Men nå som halve 50 årsperioden har gått, har vi den dystre fasiten: Beijing har knust friheten hongkongerne var lovet. Hongkong er styrtet ned i avgrunnen mellom diktaturets løfter og dets handlinger.
Hvis solidaritet betyr noe
Et forum for diskusjon om arbeiderrettigheter i Kina vil ikke bli noe annet enn en teaterscene. Uavhengige fagforeninger vil kunne bli plattformer for kritikk mot ledelsen. Det er like utenkelig at Xi Jinping vil tillate dette som at Kina får en fri presse.
Det er vanskelig å se for seg at det godt opplyste embetsverket som Regjeringen disponerer ikke er klar over dette forholdet. Likevel kan Regjeringen være innstilt på å tråkke ned i Beijings felle med maktutfoldelse gjennom forpliktelser som aldri bringer fram endringer til det bedre.
Alternativet er å vise solidaritet med de som er ofre for diktaturets undertrykking. I Hongkong er mange fagforeningsledere arrestert og fengslet. Et ekte engasjement for arbeidslivet i Kina tilsier at regjeringen krever at de settes fri og alle anklager frafalles.
Uighurer og andre tyrkisk-muslimske folkeslag er ofre for tvangsarbeid, som et ledd i Beijings forsøk på å utradere deres kultur. Regjeringen vil vise at den holder fast ved grunnleggende verdier ved å kreve at denne praksisen opphører. Og at alt som har skjedd med disse folkegruppene blir gjenstand for uavhengig, ikke-overvåket granskning.
Ønsker man å gjøre noe for arbeiderrettigheter i Kina i forbindelse med en frihandelsavtale? Da må det kreves handling i form av reversering av overgrep, før avtalen trer i kraft.
Selvsagt vil ikke slike krav bli etterkommet av den politiske ledelsen under Xi. Men da har man i det minste vist Kina hva som forventes for at landet skal bli respektert.
På et tidspunkt vil Xis dager som generalsekretær talte. En ny leder skal utpekes. Alle land bør sørge for at dette skjer mot et bakteppe av varig internasjonal ansvarliggjøring for brutte løfter fra Beijing.Regjeringen må lytte til Stoltenberg, og sette til side ambisjonen om en bilateral avtale med et hegemonisøkende diktatur som tåkelegger sine intensjoner med løfter som ikke følges opp med handling.
Hongkong sett fra Norge 