I en sak om norsk handel med Kina i Dagbladet-avleggeren Børsen kommer Venstres Guri Melby med advarsler til norsk næringsliv. Hun ber regjeringen om å avklare hvilken rolle eksport til Kina skal ha i planene om en 50%-økning i den totale eksporten fra fastlands-Norge.
Forhandlinger om frihandel
Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er om Norge skal inngå en frihandelsavtale med Kina. Både regjeringen som Melby selv var minister i og Støre-regjeringen har forhandlet om en frihandelsavtale siden 2017. Da ble forhandlingene gjenopptatt etter at det diplomatiske forholdet mellom Norge og Kina hadde ligget i dvale i seks år etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010.
Jeg har ved en rekke anledninger pekt på at svært mange hensyn tilsier at Norge er best tjent med å satse på et multilateralt regelverk for handel med Kina. En stor økning i eksport som følge av en bilateral avtale vil kunne eksponere oss for et betydelig politisk press. Min oppfordring til Støre-regjeringen ble publisert i Aftenposten i fjor høst, og nylig argumenterte jeg i Dagbladet for at Hurdalsplattformen har lagt et grunnlag for å gi opp frihandelsambisjonene.
Et ubesvart spørsmål
I slutten av januar uttalte næringsminister Jan Christian Vestre til NTB at regjeringen vil ta seg god tid med denne saken. Denne situasjonen har vedvart gjennom fem måneder: Nylig sa statsminister Jonas Gahr Støre til Dagbladet at det ikke er stor framdrift i forhandlingene.
Men forhandles det fortsatt? Faktisk er det slik at det siste dokumentet som er registrert i UDs postjournal om forhandlingene er datert i desember i fjor. I juni skrev Hongkongkomiteen til UD om forhandlingenes status. Vi stilte to enkle spørsmål:
- Pågår det fortsatt forhandlinger mellom Norge og Kina?
- Når er neste forhandlingsmøte mellom partene planlagt avholdt?
Etter fire uker har vi ikke fått svar på henvendelsen.
Nye toner
I Dagbladet-intervjuet viser Støre til at sikkerhetsvurderinger tilsier at spørsmålet om en eventuell frihandelsavtale vurderes annerledes nå. Dette er nye toner: Rett før jul i fjor sa utenriksminister Anniken Huitfeldt til Stortinget at en stans i frihandelsforhandlingene med Kina vil bidra til «en ytterligere polarisering i internasjonal politikk«. For bare to måneder siden sa statssekretær Henrik Thune i UD at det vil være negativt for Norge å avslutte forhandlingene. Han begrunnet synspunktet med en feilaktig påstand om at en frihandelsavtale er nødvendig for å ha samme markedstilgang som våre konkurrenter.
Eksport av landbruksvarer
Tidlig i juni avslørte Dagbladet at regjeringen har ambisjoner om eksport av svinekjøtt, melk og meieriprodukter til det kinesiske markedet.Dette skal ha vært tema i en samtale mellom statsministrene Jonas Gahr Støre og Li Keqiang. Inntrykket er at dette initiativet er et løp regjeringen følger uavhengig av status med frihandelsforhandlingene.
Mange vil nok tenke at en slik eksport er forholdsvis uskyldig, all den tid dette ikke omfatter varer som er forbundet med overvåkning og sikkerhet. Men så enkelt er det ikke: I Kinas hevntokt mot Australia var straffetiltak i hovedsak rettet mot eksport av landbruksvarer.
Hurdalsplattformens nordisk-europeiske linje overfor Kina tilsier at vi i minst mulig grad inngår bilaterale avtaler med Beijing. Eksport til Kina av alle varer, også landbruksvarer, bør skje innenfor rammen av WTOs regelverk. Etter erfaringene med eksportrettet straff mot varer produsert i Australia og Litauen bør regjeringen søke å redusere avhengighet av Kina. Målet må være diversifisering gjennom initiativ for økt eksport til markeder som ikke har en historikk med å bruke handelsrelasjoner som et politisk våpen.
Alternativer til frihandel med Kina
Diversifisering og reduksjon av avhengighet av Kina bør ligge til grunn for det videre arbeidet for norsk frihandel med land i den vestlige Stillehavsregionen. I de 14 årene som har gått siden Norge og Kina startet med forhandlinger om frihandel, har dessverre mange lavthengende frukter blitt neglisjert. Av de industrialiserte landene i regionen har vi kun en frihandelsavtale med Sør-Korea. Ikke Japan. Ikke Australia. Ikke New Zealand. Ikke Taiwan.
Norsk nyorientering?
I etterkant av det nylig avsluttede NATO-toppmøtet i Madrid sa statsminister Støre til NTB at “deler av Kinas opptreden i andre regioner, men også nærmere oss, […] er utfordrende”. Bakteppet er blant annet felles russisk-kinesiske marineoperasjoner i Japanhavet som fant sted i oktober i fjor. Så i mai, midt under krigen i Ukraina, fløy russiske og kinesiske bombefly fellestokt fra Japanhavet og sørover. Og nå i juni var det på nytt tilsynelatende koordinerte russisk-kinesiske operasjoner i det samme havområdet. Det går knapt an å komme nærmere å være en Putin-alliert uten formelt å erklære slik støtte.
Rett før NATO-møtet hadde G7-landene i sitt møte der Kina ble viet mer oppmerksomhet enn vanlig. I sluttkommunikeet ble blant annet betydningen av havrettskonvensjonen understreket, og Kinas selvtekt i Sør-Kinahavet ble stemplet som ulovlig.
Det relevante punktet fra Hurdalsplattformen lyder slik:
Regjeringen vil samarbeide med Kina langs en nordisk og europeisk linje, om felles interesser, og stå opp for norske samfunnsverdier og de internasjonale menneskerettighetene.
Om regjeringen mener alvor her, burde den for lengst ha forlatt forhandlingsbordet. Signalet fra Støre er positivt. Men regjeringen har nå i mer enn et halvt år vegret seg fra å trekke den logiske konklusjonen av sin plattform. Solbergregjeringens stadige knefall for diktaturets overgrep i tråd med normaliseringenserklæringen er så langt videreført, til tross for løftet om å stå opp for norske samfunnsverdier og internasjonale menneskerettigheter.
Derfor er det foreløpig ingen grunn til ubetinget begeistring. Antydninger må omsettes i handling.
Hongkong sett fra Norge 