16 oktober 2019 skrev Chinese University of Hong Kong-foreleser Leung Kai Chi at byen er midt i et gigantisk sosialt eksperiment med uforholdsmessig voldsbruk i en global metropol. Uttalelsen kom etter at en meningsmåling viste at mer enn 70% av Hongkongs befolkning hadde mistet tillit til politiet.
I realiteten sto valget mellom å gå med på kravet om en uavhengig granskning av politivold, eller å besegle håpet om et velfungerende sivilsamfunn. Et halvår senere ble en sikkerhetslov innført fra Beijing. Innbyggernes sivile og politiske rettigheter forsvant.
Det kom altså ikke noe oppgjør med politivolden som forskrekket innbyggerne i 2019. I stedet har overgriperne overtatt viktige maktposisjoner i sivilsamfunnet: 1. juli overtar John Lee ledelsen av byregjeringen, og blir satt til å håndheve påleggene fra sentralregjeringen i Beijing. Han var eneste kandidat, og ble valgt med 99% av stemmene fra en liten partitro gruppe. Slik “valg” gjerne gjennomføres i diktaturer.
Lee, med bakgrunn fra politiet, kommer fra stillingen som sikkerhetsminister. Han er blant de hovedansvarlige for den katastrofale utviklingen i Hongkong de siste tre årene. Under et pressetreff 19. juni omtalte han samfunnet som “one country system”, et klart avvik fra løftet om 50 år med autonomi. En forsnakkelse? Kanskje. Men da av den freudianske typen: Samtlige opposisjonspolitikere er arrestert, pressefriheten er borte. Autonomien er stein død.“
Om [Hongkong] er blitt en politistat, hvorfor ikke? Jeg synes ikke det er noe problem med en politistat.” Ordene tilhører Alice Mak, nå utpekt som et sentralt medlem av John Lee-administrasjonen.
– – – – – – – – – –
Denne artikkelen er skrevet av Jessica KaYi Chiu og Arne Melsom.
Den ble publisert i Klassekampen 25. juni 2022.
Hongkong sett fra Norge 