Boikott Beijing?

Beijing arrangerte sommer-OL i 2008, Sochi i Russland arrangerte vinter-OL i 2014. Så det at OL går av stabelen i land der myndighetene har minimalt eller ingen respekt for menneskerettigheter er ingen ny situasjon.

Hva aktualiserer boikottspørsmålet?

Likevel har debatten om boikott en mye mer framtredende plass i nyhetsbildet nå i forkant av den kommende vinterens olympiske leker. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Brutaliteten mot annerledestenkende og forakten for frihet er på et helt annet nivå i Kina i dag enn den var i 2008, eller i Russland i 2012. Siden FN ble bygget på ruinene av 2. verdenskrig har vi ikke hatt noen supermakt med en mer systematisk forfølgelse av mennesker fra minoritetsbefolkninger eller fra en annen politisk kultur enn det vi er vitne til i Xi Jinpings Kina.

For noen uker siden skrev Gudmund Skjeldal, tidligere eliteutøver i langrenn og nå forfatter og stipendiat ved Norges Idrettshøyskole, en kronikk i Morgenbladet der han argumenterer svært godt for at idretten må boikotte vinterens OL.

Dette temaet har vi også diskutert i styret i Hongkongkomiteen i Norge, og vi har konkludert med at vi ikke vil kreve en full idrettsboikott, men at vi anmoder representanter fra norske myndigheter (kongehus, regjering og diplomater) om å utebli fra arrangementet. Samtidig oppfordrer vi utøverne om å holde seg borte fra åpnings- og avslutningseremnien. Dette har jeg skrevet om på Idrettspolitikk.no sammen med Merethe Lind Jodalen fra Tibetkomitéen.

Her vil jeg utdype hvordan vi har landet på vårt standpunkt, og forklare at en tilsynelatende uenighet med Skjeldal verken stikker dypt eller bør tillegges særlig stor vekt.

Norsk-kinesiske relasjoner

Mitt engasjement når det gjelder forholdet mellom Norge og Kina startet på ingen måte med vinter-OL i Beijing. Sammen med Tibetkomitéen og Uighurkomiteen har Hongkongkomiteen jobbet systematisk i snart et og et halvt år med å få Norge til å tre ut av forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina. Dette er viktig for å hindre at Norge blir enda mer eksponert for press fra kinesiske myndigheter enn vi allerede er.

Vi har også kommet med høringssvar til etikkutredningen for Pensjonsfondet der vi går inn for at investeringer kun skal skje etter en innledende etisk undersøkelse, et syn vi blant annet deler med Amnesty Norge. I tillegg til dette kommer så vårt arbeid for å få Norge til å sette til side den uhyrlige Felleserklæringen fra 2016, der Norge med fullstendig ufattelige formuleringer hyller utviklingen i Kina som enestående.

Regjeringens politikk kan få konsekvenser mange år framover. Som kontrast vil idrettsutøvere som velger å delta i olympiaden ikke ha noe avhengighetsforhold til diktaturet etter at ilden er slukket.

Det viktigste Norge kan gjøre er å ta et oppgjør med regimet i Beijing som er tilpasset realitetene: Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har erklært at Kina ledes av et totalitært styre som står bak forbrytelser mot menneskeheten. At norske myndigheter fortsatt stiller seg bak Felleserklæringens hyllest av overgriperen er et svik mot alle norske verdier. Norge kan også med fordel arbeide for å diversifisere eksporten med å satse på andre markeder enn Kina, samt redusere pensjonsfondets eksponering på kinesiske børser og i kinesisk-kontrollerte selskaper.

I denne situasjonen synes jeg det vil være galt av utenforstående som meg å forlange at norske idrettsutøvere må boikotte OL. Det er Stortinget og Regjeringens ansvar å bringe unnfallenheten overfor det totalitære regimet i Beijing til opphør. I en slik situasjon kan det ikke være overlatt til våre idrettsutøveres å stå for ansvarliggjøringen av kinesiske myndigheter for dets overgrep.

Et personlig ansvar

Likevel er det ikke slik at regjeringens feiltrinn fritar noen av oss fra et individuelt ansvar for våre handlinger. Hver enkelt av oss kan hjelpe med å redusere avhengigheten av Kina ved å velge andre produksjonsland når vi shopper: ofte er det gode alternativer til Made in China. For idrettsutøvere vil det absolutt være relevant å vurdere om det etiske riktige er å reise til Kina for å konkurrere der, eller bli hjemme. Dette er selvsagt en viktigere avgjørelse enn et kjøp av et par sokker, og fortjener derfor et dypere engasjement.

Men jeg synes altså at en som står utenfor idrettsbevegelsen ikke kan eller bør forlange at utøvere skal treffe et valg som er svært ulikt valgene fra det offisielle Norge. Selv om jeg er dypt uenig, til tider rystet, av våre myndigheters knefall.

Målet er å seire over propagandaen

Likevel mener jeg at hele Norge kan forvente at utøverne begrenser sin deltagelse til sin yrkesutøvelse: å forsøke å oppnå best mulige resultater i konkurranser. Ingen utøvere blir sendt til OL fordi de er særlig godt kvalifiserte som deltagere i åpningsseremonien eller avslutningsseremonien. Dette er også de fremste scenene for diktaturets propaganda, så det vil være en beslutning av betydning om utøverne bruker innledningen av OL til noe annet, for eksempel gi en pressekonferanse der de forklarer hvorfor de snakker med pressen i stedet for å vinke til diktaturets ledelse. Under en åpningsseremoni representerer ikke utøverne først og fremst seg selv eller idretten. De er ambassadører for Norge. Derfor bør det norske samfunnet kunne gi mye klarere oppfordringer om boikott av seremonier som denne, enn om boikott knyttet til utøvernes yrkesutøvelse.

Ikke minst bør kongehus og diplomater ta konsekvensen av at deres tilstedeværelse vil bli presentert som en triumf for diktaturet som knuser alle annerledestenkende og bruker vold og tvang med klare rasistiske overtoner i sin streben etter ensretting av samfunnet i Beijing-elitens dystopiske framtidsvyer.

Hvis mange nok utøvere uteblir fra åpningsseremonien, hvis profilerte idrettsstjerner uttrykker solidaritet med ofrene for grove overgrep, og hvis våre myndigheter velger å bli hjemme, da kan vi overvinne Beijings propagandaambisjoner: Kinas undertrykte kan komme i fokus i stedet for glitter og fjas.

Idrettens valg

I sin artikkel skriver Gudmund Skjeldal: “Ingen utøvar må skjermast frå spørsmålet om det er rett å ta del i OL i Kina i 2022.” Som det framgår av det jeg har skrevet over, er vi helt enige her. Og så respekterer jeg fullt ut at Skjeldal kommer til konklusjonen “Ingen kan leika der menneske lir i konsentrasjonsleirar.” Denne konklusjonen kan og bør diskuteres innenfor idrettsmiljøet. Som utenforstående mener jeg at jeg verken kan eller bør legge føringer for eller mot en slik konklusjon.

Men jeg kan love at enhver idrettsutøvere som velger å utebli fra Beijing-OL kan vente støtte fra Hongkongkomiteen, Tibetkomitéen, Uighurkomiteen og Taiwanforeningen i sitt møte med den norske offentligheten.

– – – – – – – – – –

Denne artikkelen ble oppdatert 2021-10-02, begrenset til språklige forbedringer. Ingen nye argumenter eller henvisninger er blitt lagt inn.

Publisert av melsomblogg

Jeg skriver om ting jeg ser og hører, som andre også ser og hører. Som regel vet jeg i utgangspunktet ikke mer om temaene enn hvem som helst. Men jeg prøver å gjøre en innsats for å se forbi den første innskytelsen -men anstrengelsen vil nok være suboptimal fra tid til annen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: