Hongkong ved et veiskille (1/2)

Denne artikkelen ble skrevet i perioden 11. april – 16. mai. Om lag en uke etterpå kom vedtaket i kommunistpartiets stående komité om at Beijing skulle innføre sin sikkerhetslov i Hongkong, i et åpenbart brudd på Basic Law. Jeg valgte derfor å avvente utviklingen før jeg ville publisere. Når jeg nå legger ut artikkelen er det for å demonstrere hvilken grusom urett som myndighetene i Beijing og Hongkong har gjort mot byens befolkning i de siste månedene.

Synopsis

Basic Law har tre paragrafer som ikke er realisert:

• pålegg om sikkerhetslov (paragraf 23)
• demokratisk valg av CE (paragraf 45)
• demokratisk valg til LegCo (paragraf 68)

Rekkefølgen disse blir vedtatt i kommer trolig til å være avgjørende for Hongkongs framtid. Blir sikkerhetsloven vedtatt først, tilsier all erfaring at den vil bli brukt til å tilsidesette alle andre bestemmelser i Basic Law. Om en slik lov kommer først, vil den være begrunnet med den påståtte «risikoen» for stabilitet som kommer med demokrati, ytringsfrihet, dommere som ikke er slaver av diktat fra den stående komitéen i Beijing osv. Risikoen vil i så fall være elitens selvopplevde fare for å miste makt, ikke noe ønske om å trygge innbyggernes ve og vel.

Om de demokratiske valgene kommer først vil en sikkerhetslov med begrensninger som gjenspeiler meningene til det brede lag av Hongkongere kunne blitt vedtatt etterpå. Hovedargumentet for at demokratiske valg må komme først, er at den motsatte rekkefølgen vil innebære en åpenbar sabotasje av Basic Law, med diktatur (“just another Chinese city”) som resultat.

Bakgrunn

I fjor foreslo regjeringen at det skulle vedtas en lov om overføring av arresterte med alvorlige anklager til fastlands-Kina, slik at deres saker ville bli håndtert av rettsvesenet i fastlands-Kina. Forslaget ble støttet av pro-Beijinglovgiverne, men møtte sterk motstand blant såvel demokratiske lovgivere som byens advokater og menneskerettighetsorganisasjoner. Loven ble av disse grupperingene sett på som et forsøk på å avvikle et uavhengig rettsvesen i Hongkong. Dette synet ble delt av svært mange blant byens befolkning, og 9. og 16. juni mobiliserte demokratibevegelsen millioner av deltakere i demonstrasjonstog. Etter uker med overgrep fra politiet og manglende tilbaketrekning av lovforslaget, formulerte protestbevegelsen sine fem krav. Erfaringen fra sommeren 2019 var at regjeringen ønsket å underminere Hongkongs rettsvesen ved å utnytte det ikke-representative flertallet i LegCo. Derfor var det opplagt slik at ett av demokratibevegelsens fem krav måtte bli å gjennomføre demokratireformer i Hongkong.

Hongkong er i dag verken et demokrati eller et diktatur i tradisjonell forstand. Regjeringen ledes av Chief Executive (CE) som velges av et kollegium bestående av 1200 medlemmer, for deretter formelt å bli utnevnt av sentralregjeringen i Beijing. Da Carrie Lam ble valgt som CE i 2017 var det omlag 250.000 som hadde stemmerett da kollegiet på 1200 ble oppnevnt. Regjeringsmedlemmer i Hongkong nomineres av CE, og også disse utnevnes av Kinas sentralregjering.

Den lovgivende forsamlingen, Legislative Council (LegCo), velges etter en enda mer innfløkt ordning. LegCo har 70 representanter, 35 av disse velges i et ordinært demokratisk valg, mens de siste 35 representantene velges av såkalte Functional Constituencies. Til å velge 30 av de sistnevnte 35 representante hadde i overkant av 230.000 stemmerett ved valget i 2016. De gjenstående 40 representantene velges ved alminnelig stemmerett, der det var registrert rett under 3.8 millioner stemmeberettigede i 2016. Og, tro det eller ei, dette er en lett forenklet framstilling.

Til slutt noen ord om den dømmende makt. Hongkongs rettsvesen skal være uavhengig av den utøvende og den lovgivende makt, i henhold til Hongkongs minigrunnlov, Basic Law. Det er CE som utnevner dommere. I 2014 kom det en uttalelse fra sentralmakten i Beijing om at “loving the country is the basic political requirement for Hong Kong’s administrators”, der dommerstanden er nevnt eksplisitt. Dette ble tolket som et angrep på rettsvesenets uavhengighet av to veteraner i Hongkongs rettsvesen, Margaret Ng og Martin Lee. Hongkongs dommerstand har nylig uttrykt fornyet bekymring om at Beijing vil diktere utnevnelsen av nye dommere, slik at det uavhengige rettsvesenet forvitres.

Lovgivning i Hongkong som ikke er realisert

Hongkong ble overført til Kina i 1997, med Basic Law som grunnlaget for den britisk-kinesiske enigheten om “ett land, to systemer”, gjeldende for 50-årsperioden fram til 2047. I sommer vil vi altså være kommet 23 år inn i gyldighetsperioden, og fortsatt er tre viktige paragrafer ikke realisert. Om veien videre for Hongkong går mot demokrati eller mot diktatur vil bestemmes av hva som skjer med disse lovtekstene. Her følger utdrag av disse paragrafene:

1. Article 23: Hong Kong shall enact laws on its own to prohibit any act of treason, secession, sedition, subversion against the Central Government
2. Article 45: The ultimate aim is the selection of the Chief Executive by universal suffrage
3. Article 68: The ultimate aim is the election of all the members of the Legislative Council by universal suffrage

Som det fremgår av innledningen over, er de to siste paragrafene ikke innført. Nå nærmer vi oss halvgått løp mot 2047, og det gir ingen mening i å utsette implementeringen av disse lovene til slutten av perioden. Paragraf 23 foreskriver implementering av en ny sikkerhetslov, og heller ikke dette har blitt gjennomført ennå.

Paragraf 23 og massedemonstrasjonen i 2003

I februar 2003 la regjeringen fram en lovtekst i LegCo for en sikkerhetslov. Lovutkastet ble ansett for å være svært kontroversielt særlig grunnet angrep mot ordningen med “ett land, to systemer”. Organisasjoner som er forbudt i Kina også vil kunne forbys i Hongkong uten videre begrunnelse. Begrepene regjering og nasjon ble brukt synonymt, slik at et angrep på regjeringen også ville bli betraktet som et angrep på nasjonen.

Den 1. juli 2003 utløste forslaget den første store massedemonstrasjonen i Hongkong siden protestene i 1989 mot massakren etter Tiananmen-opprøret. Om lag en halv million hongkongere protesterte mot forslaget. Natt til 9. juli omringet femti tusen demonstranter LegCo-bygningen i en fornyet protest. Etter at to regjeringsmedlemmer trakk seg og flere lovgivere fikk kalde føtter ble det videre arbeidet med en sikkerhetslov utsatt på ubestemt tid.

Det har vært flere initiativ for å gjenoppta arbeidet med en sikkerhetslov, ofte initiert av representanter for sentralmakten i Beijing. Det seneste eksempelet er Luo Huining, som overtok lederrollen i Beijings koordineringskontor (Hong Kong Liaison Office) i januar i år. Den 20. januar skrev han i kommunistpartiets avis People’s Daily at han  forventer at Hongkong snarest får vedtatt en sikkerhetslov, for å “forhindre at ytre krefter uhindret får infiltrere Kina”. I en tale 15. april fortsatte Luo denne kampanjen, og han har fått med seg mange fra pro-Beijing-leieren. I LegCo har en profilert og svært omstridt pro-Beijing representant, Junius Ho, satt i gang en kampanje for å få vedtatt en sikkerhetslov. Det er rapportert at han har samlet inn en million underskrifter, men at mindre enn en av fire underskrifter er fra Hongkong.

Når man ser hvem som står bak initiativet er det ikke rart at demokratene er innbitte motstandere (“demokratene” er her brukt som en fellesbetegnelse på tilhengere av dagens opposisjonspartier, som ofte deles i to grupper, pan-demokrater og lokalister). Om Luo og Beijings marionetter ikke stanses forventer demokratene en lovgivning som vil bli et instrument i Beijings forsøk på å slå ned tilløp til virkelig folkestyre, og de facto tilsidesette friheter som Hongkong er gitt gjennom Basic Law. Professor i rettsvitenskap Johannes Chan har stilt spørsmål om det er behov for ny lovgivning i det hele tatt. Argumentet for dette synet er at det allerede finnes vedtekter fra kolonitiden som dekker forbrytelser som vanligvis faller inn under slik lovgivning. Hovedproblemet slik demokratiske lovgivere ser det, er at loven kan bli så omfattende og kan komme til å gi politi og myndigheter så vide fullmakter at resten av Basic Law i praksis tilsidesettes. Da vil døren stå åpen for et autoritært diktatur i Hong Kong.

Paragraf 45 og paraplybevegelsen

Som referert over tilsier paragraf 45 i Basic Law at det er et mål at CE velges ved alminnelig stemmerett. Men i lovens Annex 1 spesifiseres det at en omlegging til alminnelig stemmerett må godkjennes av to tredeler av representantene i LegCo samt av sittende CE. Som det vil framgå nedenfor er pro-Beijingleiren tilgodesett i dagens halv-demokratiske ordning for valg til LegCo. Dermed vil en omlegging til demokratisk valg være umulig uten betydelig støtte fra denne gruppen, i hvert fall så lenge LegCos egen valgordning ikke reformeres først.

I 2004 hadde kommunistpartiets stående komité utelukket at alminnelig stemmerett ville bli akseptert i CE-valget i 2012, mens samme vedtak åpnet for at dette kunne endres i 2017. Den neste behandlingen i kommunistpartiets stående komité fant sted i 2014, etter at Xi Jinping hadde kommet til makten. Behandlingen resulterte i en avgjørelse som på flere punkter var tilbakeslag for håpet om et demokratisk Hongkong. For det første ble det forutsatt at alminnelig stemmerett vil bli innført for valget av CE før det innføres for Legco-valg. Som nevnt i forrige avsnitt, kan dette vanskeliggjøre all demokratisering av Hongkongs styresett. Et enda større tilbakeslag for demokratibevegelsen var at det ble satt nye betingelser for kandidater til CE-vervet. De må elske nasjonen, og med kommunistpartiets retorikk er det ikke noe skille mellom nasjonen og partiet. Dermed ble i praksis alle demokratitilhengere utestengt.

Det var denne avgjørelsen som ble møtt av gateprotester som varte i den 79-dager lange paraplybevegelsen høsten 2014. Et demokratifiendtlig forslag til reform av lovgivning for CE-valget ble behandlet i LegCo i juni 2015. Forslaget ville måtte bli vedtatt med 2/3 av stemmene i LegCo for å vinne fram. Som ventet motsatte demokratene seg forslaget. Verdt å merke seg er også at mer enn halvparten av representantene i LegCo, hovedsakelig fra pro-Beijingleiren, forlot forsamlingen før avstemningen ble gjennomført. Den manglende reformviljen underbygger betraktningen over om at rekkefølgen slik den angis i vedtaket fra 2014, er lite annet enn en sabotasje av ambisjonen om en demokratisk utvikling slik det foreskrives i Basic Law.

– – – – – – – – – –

Videre til del 2.