Sosiale sammenkomster med delegasjonen fra Hongkong

This article has been translated to ; available here.

Dette blir en artikkel som skiller seg fra de andre på denne bloggen. For jeg må skrive om opplevelser som ble veldig personlige. Det ble en helg med samtaler ulike alle andre jeg har hatt, og minnene er uutslettelige. Så her følger en tekst som er helt uten kildehenvisninger, dette er om mine egne opplevelser. Alle bildene i denne artikkelen er tatt av fotograf Rickard Aall.

Årsmøte i Hongkongkomitéen i Norge

Torsdag kveld gikk Hongkongkomitéens første årsmøte etter stiftelsen i fjor av stabelen. Det ordinære programmet var likt de fleste andre årsmøter, med forslag til vedtektsendringer, budsjett og regnskap, og styrevalg. Det høres kanskje kjedelig ut, men for egen del var det likevel litt krydder at jeg ble valgt som styremedlem i komitéen.

Den spennende delen denne kvelden var først en gjennomgang fra den besøkende delegasjonen av hvordan situasjonen i Hongkong har utviklet seg siden sist sommer, og hvordan den er nå. Samt noen usikre blikk mot framtiden. Etter at også denne delen av programmet var ferdig var det mat og mingling. Jeg fikk en prat med Demosisto-aktivist Wong Yik Mo der jeg spurte om Hongkongs nyere historie, og fikk høre interessante refleksjoner om hvordan de ulike generasjonene i Hongkongs demokratibevegelse ser på hverandre. I tiden som ledet opp mot Kinas maktovertakelse i 1997 fulgte jeg ganske godt med, og det var en spesiell opplevelse å kunne snakke med en som har personlige erfaringer med den tidlige periodens fremste aktivister, som Martin Lee og Emily Lau.

Middagsselskap

På lørdag arrangerte Hongkongkomitéen en middag for delegasjonen og inviterte gjester fra uighurkomitéen, Voice (eksil-Vietnamesere), PRIO og den Nordiske Komitéen for Menneskerettigheter. Det ble servert en fiskesuppe og et vegetaralternativ, begge tilberedt av komitéens utmerkede kokk-for-en-kveld, Magnus. Til dessert hadde komitéens nestleder fått overtalt sin mann til å bidra med to uimotståelige ostekaker. Selvfølgelig falt alt sammen godt i smak på tvers av alle ulike bakgrunner, og det var lite å si på stemningen (komitéens lederduo avbildet her); vi klarte tidvis å fortrenge det dystre bakteppet med nye overgrep fra politiet i Hongkong samme kveld.

Før ostekaken var det tid for mitt hovedbidrag: quiz! («Sidebidraget» mitt var beskjedent, av typen gulrotskrelling, oppskjæring av paprika o.l.) Det viste seg at jeg hadde like lite kontroll på begivenhetene som det som vanlig er: min oppfordring om å gå sammen to-og-to i lag fikk ikke fullt gjennomslag; flere lag valgte for sikkerhets skyld (eller kanskje for samholdets skyld?) å være tre. Avbildet er laget med utvekslingsstudenter fra Hongkong og en representant for Voice. Det var naturligvis utmerket med tre på lag, men med en potensiell risiko for krøll i den avsluttende premieutdelingen.

Det summet stadig rykter om bruk av ulovlige hjelpemidler i lokalet. Quizmaster fikk et svare strev med å føre tilsyn med de 10-12 lagene. Verst var det naturligvis når mistanken ble rettet mot styremedlemmer i Hongkongkomitéen. Men det ble satt en myndig stopper for alle tilløp til fusking før uvesenet grep om seg. Sentrale på dette bildet er komitéens økonomiansvarlige med ektefelle, og en snusende kontrollør i sølvmanke.

Quizmaster syntes alle gjorde en utmerket innsats, selv om poengsummene varierte en del. Quizreferatet her avsluttes med et bilde av Wong Yik Mo og PRIOs Haakon Gjerløv. Og -uten å gå altfor dypt i detaljene- en observasjon av et særdeles lite generøst vertskap som uforskammet stakk av med de fleste premiene. Dette kommer til å bli et tema på komitéens neste styremøte!

Samtalene jeg aldri vil glemme

Det begynte allerede under middagen, der jeg satt ved siden av de to uighurene. De er i Norge som flyktninger fra Øst-Turkestan (okkupert av Kina under provinsnavnet Xinjiang), og har familie i sitt hjemland. Uighurene er utsatt for behandlinger som strekker seg fra indoktrinerings«kurs» til slavearbeid og gjentatt mishandling over tid. Alt dette kjente jeg til fra før, og vi snakket i stedet om deres gjenværende familiemedlemmer i Øst-Turkestan. De er selvfølgelig veldig bekymret for hva som skjer, og kunne fortelle at de ikke hadde hatt kontakt med dem siden 2017, verken med brev eller telefonisk. Uighurenes skjebne er usigelig trist, og må få mye mer oppmerksomhet!

Etter middagen fikk jeg først snakke med Ted Hui som stadig er ute i Hongkongs gater under demonstrasjoner for å forsøke å overtale politiet til å begrense maktbruken så mye som overhode mulig. Han er valgt av folket til den lovgivende forsamlingen, og blir stadig møtt av trusler fra politiets side, og mer: angrep med pepperspray. Rett i ansiktet fra kloss hold, etter at politiet først river av ham all beskyttelse. Det ble en interessant samtale der han fortalte om utfordringene med å knytte bånd til mindretallet som er tilhengere av Beijing-marionettene som styrer Hongkong.

Senere kom jeg i prat med Jessica Leung, som arbeider som pro-bono advokat for anholdte og arresterte demonstranter. Hun har i sitt arbeid opplevd møter med ungdom som er slått il blods av politiet inne på politistasjonen der pressens kameraer ikke kan dokumentere overgrepene. Jessica foreslo at jeg skulle komme til Hongkong etter sommeren, kanskje i forbindelse med valget i september. Vi får se, men det kan bli vanskelig å takke nei. På bildet synger Jessica og en av de unge aktivistene en protestsang sammen med Ted (sittende) og Mo på piano.

Det aller dypeste inntrykket ga likevel samtaler på tomannshånd med hver av de to unge aktivistene som fulgte med delegasjonen. Dette er ungdom som bygger barrikader og setter fyr på dem med Molotovcocktails for å lage en brannmur mellom seg selv og politiet for å unnslippe arrestasjon. De fortalte om sitt raseri da de så politiet angripe demonstranter som ville stoppe avviklingen av Hongkongs rettsvesen den 12. juni i fjor. De kjemper sitt livs kamp for frihet og menneskerettigheter, og kan ikke gi opp uten å tape alt. Det var ikke spor av aggresjon å finne da jeg snakket med dem, de var mest opptatt av å fortelle hvor glade de var for at jeg hørte på det de hadde å fortelle. En verden snudd fullstendig på hodet. På spørsmål om hvor lenge de tror dette vil pågå, fikk jeg svaret at de ikke vet, men at de er forberedt på å måtte fortsette i mange år.

Min sønn som er 21 år er deres jevnaldrende. Jeg har naturligvis truffet mange av hans venner. Jeg er overbevist om at de ville gjort nøyaktig det samme, gitt en liknende situasjon i Norge (som jo heldigvis fortoner seg som en dystopisk fiksjon). Av alt var dette ubetinget det viktigste jeg lærte denne lørdagskvelden: Hongkongere er som den aller beste utgaven av nordmenn. Minst!