Brobygging og kultur

Hongkongs protestbevegelse har marsjert inn i 2020 med uforminsket styrke: Årets første massedemonstrasjon fant sted 1. januar, under fanen «Husk våre løfter. Vi står sammen.» Igjen trakk omlag en million Hongkongere til gatene for å ytre sine protester mot makthavernes angrep på frihet i deres hjemby.

Drivkraften i protestene er kampen for å bevare «Ett land, to systemer»-ordningen som stadig undermineres av kinesiske styresmakter, stikk i strid med løfter og internasjonale avtaler som Kina har inngått. Særlig graverende er den ensidige tilsidesettelsen av den FN-registrerte Joint Declaration-avtalen med Storbritannia samt den utstrakte undergravingen av rettigheter som Hongkongs innbyggere ble gitt gjennom byens Basic Law. Og det skal mye til å holde ut i regnet av tåregassgranater og gummikuler, peppersprayterror, massearrestasjoner og ikke-proporsjonal voldsdbruk som Hongkongpolitiet er ansvarlig for.

Men mot et bakteppe av stadige angrep mot frihet og menneskerettigheter er det også vokst fram en kultur som skaper samhold blant de som protesterer mot myndighetenes overgrep. Kulturen omfatter blant annet kalligrafi og annen bruk av grafisk kunst, Lennon-vegger og skulpturer. Her er det utvilsomt mye jeg og andre som verken behersker det kantonesiske språket eller tradisjonell kinesisk skrift, ikke får med oss.

I skyggen av gatekampene har vi også sett en brobygging mellom Hongkongs opprinnelige befolkning og den muslimske minoriteten. Under følger denne historien om brobygging i Hongkong, deretter følger en beretning om musikk og dans i protestbevegelsen.

Angrep mot Jimmy Sham og episoden ved Kowloon-moskéen

På kvelden 16. oktober ble Jimmy Sham, lederen for paraplyorganisasjonen Civil Human Rights Front (CHRF), brutalt slått ned av en gruppe menn utstyrt med hammer og kniv. Overfallsmennene ble oppgitt trolig å ha sør-asiatisk opprinnelse. Tilfeldige passerende som forsøkte å hjelpe Sham, ble truet vekk. I etterkant appellerte Sham om at ingen måtte hevne seg mot det muslimske miljøet i Hongkong. På protestbevegelsens nettforum LIHKG ble det advart mot at provokatører og politi i sivil ville benytte anledningen til å så splid med det muslimske miljøet i protestmarsjen den påfølgende søndagen.

Flere personer med bakgrunn fra ulike verv i Hongkong-samfunnet fulgte oppfordringen på LIHKG, og var på plass ved utsatte steder i byen denne søndagen, for å observere, og om mulig beskytte det muslimske miljøet. Det viste seg at bekymringen ikke var grunnløs: under en politiaksjon ble inngangspartiet til moskéen i Kowloon nedsprayet med blå etsende og kleberlig væske fra politiets vannkanon. Blant muslimene ble dette sett på som en vandalisering av deres gudshus. Flere av de som hadde møtt opp utenfor moskéen ble også truffet av vannkanonens stråle, og måtte fraktes til sykehus. Det var lite forståelse å hente hos ofrene da myndighetene kom med en unnskyldning dagen etterpå.

Betegnende nok var det ikke representanter for Hongkongs myndigheter og som startet opprydningen etter politiets hærverk, det var folk fra protestbevegelsen og andre frivillige som stilte opp kort tid etter episoden. En uttalelse fra en representant for muslimer i Hongkong oppsummerte episoden og dens etterspill slik:

It was an unfortunate incident. But it was an incident that
had a blessing in disguise. And this blessing was that the
community of Hong Kong came together.

Protester gjennom musikk og dans

Musikk og sang har vært en del av protestbevegelsens aktivitet siden starten sist sommer. «Do you hear the people sing?» fra den engelske utgaven av Les Miserables ble ofte sunget under bevegelsens aksjoner. Styrken i de unges engasjement for demokrati i Hongkong kom for eksempel tydelig til uttrykk under åpningen av skoleåret i starten av september, da elevene ved en skole overdøvet den kinesiske nasjonalsangen med protesthymnen fra Les Miserables ^[v]. I et leserinnlegg i Daily Mail skrev den 93 år gamle tekstfortfatteren Herbert Kretzmer om sine følelser når sangen hans ble sunget i Hongkongs gater:

As I watched them on television from my home in West London,
I felt a lump rise to my throat. Not only because I admired
their bravery in standing up to Communist China, which is
trying to force a new extradition bill on Hong Kong that could
consign anyone living in the Territory to the sham Chinese
‘justice’ system. But because the words they were singing were
words I had written 33 years ago; and I knew the song in
question had been banned in China. 

Sangen ble sunget overalt i sommer, som her under en markering på flyplassen ^[v], og her under en fotballkamp ^[v]. Dens popularitet blant Hongkongs demonstranter kan spores tilbake til paraplybevegelsen. (Se her for sceneframføringen fra musikalen ^[v].)

I desember lagde studenter fra Hong Kong University of Science and Technology dansenummeret Danzmocracy ^[v] der koreografien iscenesetter ulike episoder fra protestbevegelsens nesten sju måneder lange historie. Den fem minutter lange videoen er en hyllest til kampen for demokrati i Hongkong. En talsperson sa at formålet deres er å gjenforene alle i Hongkong, og å invitere hele verden med i kampen mot absolutt makt og autoritært styre.

Den 31. august fikk protestbevegelsen egen hymne, Glory to Hong Kong (oversettelse til engelsk her). Sangens komponist er anonym av hensyn til egen sikkerhet. En framføring med orkester og kor i full protestmundur ^[v] er tilgjengelig på YouTube. Også denne hymnen blir sunget overalt: i demonstrasjoner ^[v], i kjøpesentere ^[v], under idrettsarrangementer ^[v], i skoler ^[v], i menneskekjeder ^[v], i lunsjpauser ^[v]. Alle kan teksten, og mange har lært seg å spille den også, med fiolin ^[v], klarinett ^[v] og piano ^[v].

Den prisvinnende Hongkong-journalisten Vivienne Chow skrev i New York Times om hvor sterke følelser som kan bli satt i sving når hymnen synges:

First came the goose bumps. Then came the tears running down
my face. [...] I turned away from the crowd, trying to hide
the fact that I was weeping. But I soon realized I wasn’t
alone: A sales lady who’d sneaked out from one of the designer
shops also had tears in her eyes; a bespectacled young man
nearby quickly removed his glasses and wiped away tears.
“O daughters and sons, for justice, revolution of our time,”
we sang together. Never had I felt so connected with strangers. 

Det er også verdt å merke seg at under lokalvalget 24. november i fjor vant pro-demokratiske kunstnere i flere valgkretser. Kunstnerne har til hensikt å bringe kreativitet og oppfinnsomhet inn i sine verv. Betydningen av brobygging og kultur for Hongkongs protestbevegelse er åpenbart stor.

^[v]: link til video fra Twitter eller YouTube

– – – – – – – – – –

Kilder til illustrasjoner: (fra topp til bunn)
twitter.com/HkrevInfo/status/1212375472442470400/photo/1
twitter.com/ClaudiaMCMo/status/1210787824670105601/photo/1
dw.com/de/lady-liberty-blickt-auf-hongkong/a-50814072
twitter.com/Kityee69521500/status/1210942211434565634/photo/1
scmp.com/news/hong-kong/politics/article/3033792/hong-kong-ethnic-minority-groups-safe-reprisal-attacks
sbs.com.au/news/protesters-move-on-after-massive-hong-kong-rally
hongkongfp.com/2019/12/31/video-hkust-graduates-star-stunning-danzmocrazy-tribute-hong-kong-protest-movement/
asiatimes.com/2019/09/article/pro-beijing-media-criticizes-hks-new-anthem/ (også temaillustrasjon)