NRKs korrespondent i Øst-Asia, Philip Lote, begrenser seg ikke til å rapportere om saker der Kina har en sentral rolle i nyhetsbildet. Han forteller også om dagliglivet i Folkerepublikken.
Slike reportasjer gleder meg. Det gjelder kanskje Aftenposten-spaltist Jessie Kong også: “Tenk selv, når leste du sist en positiv nyhetssak om Kina?” spurte hun i vinter. Jeg mener det er viktig å vise kontraster mellom makteliten og folket. Men 15. juni gikk det helt galt hos NRK.
Tema Temu
Norske shopoholikere er hekta på netthandel av produkter fra produsenter som selger varene gjennom e-handelsplattformen Temu. I 2024 kom det 16 millioner Temu-pakker til Norge. Dette utgjorde 15% av all netthandel i Norge. Norske nettbutikker medregnet.
Den enorme importen har klare trekk av fråtsing i form av et privatkonsum som ikke akkurat er styrt av et hensyn til bærekraft. I en uformell avstemning på TV2s nettsider svarte hver femte Temu-handlende at de har kastet Temu-pakken rett i søpla flere ganger.
NRK har dekket denne handelen i mange oppslag. Om funn av gift i Temu-produkter. Om manglende kvalitet. Norske myndigheters bekymring for handelen. Og så er vi framme ved Philip Lotes innslag 15. juni.
Fadesen i Søndagsrevyen
I søndagsutgaven av Dagsrevyen var det satt av 7 minutter til et innslag om entreprenøren Ling Zi. Hun har startet en bedrift som produserer tekstilvarer for salg gjennom Temu. Vi får høre om hennes beskjedne bakgrunn, om feil hun gjorde i en tidlig fase. Om hvordan Temu-produsentene arbeider for å møte krav om kvalitet.
Ling fikk ikke et eneste kritisk spørsmål. I stedet kom det fram at Trumps tollkaos var en stor utfordring. Sympatien hos et norsk publikum for den ambisiøse entreprenøren var sikret.
Som nevnt innledningsvis er det bra med slike historier bak fasaden i diktaturet. Men her var dette satt i sammenheng med varer sendt som transkontinental flyfrakt, produsert med elektrisitet fra kullkraftverk, til et marked som er mettet av overforbruk. Kanskje laget av 100% polyester, en stor utfordring for gjenbruk og gjenvinning. Eller av bomull. Med betydelig risiko for å være et resultat av tvangsarbeid i Øst-Turkestan (Xinjiang), der mer enn 90% av all bomull i Kina dyrkes.
Uten kritiske spørsmål fortonet innslaget seg først og fremst som ikke-betalt promotering av Temu.
Entreprenøren som virkelig fortjener NRKs oppmerksomhet
En oppfordring til NRK: Lag et innslag i Dagsrevyens helgeutgave om en annen entreprenør i tekstilindustrien med bakgrunn fra Guangzhou: Jimmy Lai. Rydd plass på sendeplanen for The Hong Konger, dokumentaren om hans eventyrlige liv.
Jimmy Lai slo seg opp fra barnearbeid i Hongkong, dit han flyktet da han var 12 år. Etter vellykkede børsinvesteringer kjøpte han tekstilfabrikken Comitex da han var 27. Så, 33 år gammel, etablerte han kleskjeden Giordano, og ble milliardær.
Massakren etter protestene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 gjorde dypt inntrykk. Lai valgte å skifte fokus, og gjøre det han kan i kampen mot undertrykkelse i Kina, og for demokrati i Hongkong.
Han solgte seg etter hvert ut av tekstilbransjen, og ble Hongkongs mest vellykkede mediemagnat. Hans medieimperium omfattet flere publikasjoner, men det er særlig dagsavisen Apple Daily som assosieres med Jimmy Lai.
Som en fryktløs regimekritiker som vant hongkongernes tillit og sympati, ble Jimmy Lai det fremste hatobjektet for makteliten i Beijing. De innførte en sikkerhetslov i Hongkong for fem år siden for å bekjempe byens opposisjon.
Lai er allerede dømt til flere år i fengsel for sitt engasjement i Hongkongs demokratibevegelse. I høst venter dom i den mest alvorlige prosessen. Det er liten grunn til å tro at resultatet vil bli noe annet enn en dom som sørger for at Jimmy Lai vil dø bak fengselsmurene.
Tilbake til Guangzhou
I denne saken er det ikke bare Ling Zi og Jimmy Lai som har røtter i Guangzhou. Også Aftenposten-spaltist Jessie Kong har en tilknytning til byen gjennom sine foreldre som kom til Norge fra nettopp Guangzhou.
Hun avsluttet innlegget med en anklage om at kritikk mot Temu er dobbeltmoral: “Vestlige forbrukere krever billige varer, og Kina er blitt verdens fabrikk. Landets innbyggere puster i luft full av CO₂ for at du og jeg kan få Temu-varer på døren.”
Men hva er målet, og løsningen? Skal vi slutte å kritisere utslippene fra kinesisk industri, og fortsette med fråtsingen? Eller skal vi arbeide for handelsbegrensninger rettet mot nytteløst konsum, og produksjon og transport med høyt karbonavtrykk?
Hongkong sett fra Norge 