I etterkant av et innslag på NRK Helgemorgen i januar skrev jeg en kommentar som er publisert på bloggen. Stein Tønnesson fra PRIO, som ble intervjuet i programmet, var så vennlig å gi meg et utfyllende svar, noe jeg setter stor pris på!
Her skriver jeg mer om temaene som ble berørt. Altfor ofte blir diskusjoner som dette holdt på et overordnet plan. Jeg mener at det er nødvendig med en detaljeringsgrad utover det som media vanligvis gir rom for. Hensikten med denne teksten er å gjøre et forsøk på å gi en grundig presentasjon som kan gi leserne en bedre forståelse av mine synspunkter, og hvordan de henger sammen med utviklingen i de senere år.
Jeg kommenterer først de to temaene som Tønnesson beskriver som de mest kritiske, global oppvarming og krigsfare. Avslutningsvis går jeg litt mer i dybden på menneskerettighetssituasjonen i Kina. Først og fremst betyr dette mye for landets innbyggere, men også fordi situasjonen er av betydning for internasjonale relasjoner.
Global oppvarming
Virkningene av global oppvarming blir stadig mer omfattende, og behovet for å bremse og stanse veksten i konsentrasjonen av klimagasser, særlig CO2, blir stadig mer presserende. Kina spiller en helt sentral rolle, med sine enorme, og fortsatt voksende (i 2023) klimagassutslipp, og som dominerende produsent av klimavennlige energifangere (solcellepaneler og vindmøller) og energilagrere (litiumionbatterier), og som storprodusent av elektriske kjøretøy.
Men alt dette har sine dypt problematiske sider, som dominans gjennom produksjon basert på industriell overkapasitet støttet av statlige subsidier, og kobling til overgrep mot etniske befolkningsgrupper. Den enorme produksjonen er i seg selv et problem: Karbonavtrykket ved samme industrielle produksjon i Kina er betydelig større enn for eksempel i Europa på grunn av avhengigheten av kullkraft som energikilde.
Alt dette gjør det viktig å ha kontakt med beslutningstakere i Kina. Samtidig er det avgjørende at dette ikke blir gjort på bekostning av vårt internasjonale engasjement på andre områder, som for eksempel hensynet til samfunnssikkerhet og kampen for universelle menneskerettigheter. Myndighetene i Beijing forsøker å gjøre slike koblinger: I 2021 sa utenriksminister Wang Yi at et samarbeid om klima ikke kan sees på adskilt fra bilaterale forhold (med USA). Men Kina er ikke noe unntak, landet rammes hardt av klimaendringer. Derfor er det absolutt ingen grunn til ettergivenhet på andre politikkområder i et klimasamarbeid. Utslippsreduksjon er i Kinas egeninteresse.
Senere i 2021, under COP-26, annonserte USA og Kinas myndigheter at de ville gå sammen i arbeidet for å bremse klimaendringene. Uten at dette ble koblet til andre politikkområder. For tre år siden skrev jeg om dette og mye mer i artikkelen “Hva er Kinas rolle i internasjonal klimapolitikk?” Det er på sin plass med en oppdatering. I sin seneste analyse av utslippsdata, fra 2023, skriver The Climate Action Tracker at Kina ligger foran målsettingen for kapasitet fra fornybarenergi, og at andelen av kullkraft i produksjon av elektrisitet er på vei ned. Likevel estimeres reduksjonen i CO2-utslipp fra 2023 til 2030 til å være betydelig mindre enn 10%. Konklusjonen er at utviklingen i Kina er “Highly insufficient” for å nå klimamålene fra Paris-avtalen.
Klimasamarbeid kan kanskje hjelpe. Men tatt i betraktning Beijings motvilje mot ytre påvirkning, er det dessverre urealistisk at dette vil gi noen betydelig forbedring. Kinesiske myndigheter har for eksempel kommet med sterk kritikk av planene for CBAM, et grønt avgiftsystem i Europa som skal premiere lavutslippsindustri.
Det er noe annet vi i Norge, og ellers i Europa, kan gjøre, med større virkning: Redusere importen av varer fra industriproduksjon i Kina. Hver kwh med elektrisk energi i Kina medfører utslipp på 582g CO2 (2023-tall). Utslippsintensiteten i Europa er mindre enn halvparten av dette. En oppbygging av industri i Europa som hovedsaklig bygger på fornybarenergi er ikke gjort over natta, men kan bli viktig på litt sikt. På kortere sikt bør det derfor tas sikte på å innføre skreddersydde restriksjoner (f.eks. økt toll) på import av produkter som har preg av tankeløst konsum, ikke nyttebruk. Også her troner Kina på produksjonstoppen. Suverent.
Krigsfare
Tønnesson nevner tre konfliktområder som truer freden i Øst-Asia: Koreahalvøya, Taiwan og Sør-Kina-havet. For egen del vil jeg legge til disputten mellom Kina og Japan om øygruppa Senkaku/Diaoyu sør i Øst-Kina-havet.
Kinesiske myndigheter har satt i gang en opprustning med et tempo verden ikke har sett siden 30-tallet. Dette omfatter blant annet kjernevåpen, konvensjonelle missiler og luftvåpenet. Men viktigst i sammenhengen her er utviklingen til Folkets frigjøringshærs marine (People’s Liberation Army Navy; PLAN). Den rekordraske oppbyggingen av PLANs stridsevne illustreres av at omtent halvparten av fartøyene er sjøsatt de siste ti årene. PLAN disponerer nå flere skip enn den amerikanske marinen.
Tønnesson understreker at militær avskrekking må kombineres med beroligelse. En slik fredsbygging krever en gjensidighet mellom partene, og den har uteblitt. Den paramilitære kinesiske kystvaktens trakassering av fillipinske fartøy og besetninger i farvann som er internasjonalt anerkjent som filippinske, øker spenningen. Den samme negative utviklingen følger fra kinesiske militære styrker gjentatte blokadeøvelser rundt Taiwan. Noen av disse har kommet i kjølvannet av besøk fra amerikanske politikere i Taipei. Det er ingen forholdsmessighet i en slik reaksjon, den er eskalerende, ikke beroligende.
For at beroligelse skal ha en effekt, må det foreligge tillit partene i mellom. Kina startet etablering av konstruksjoner på øyer og rev innenfor Filippinenes tohundremilsgrense i 2013. Da Xi Jinping besøkte Washington i 2015, uttrykte president Obama bekymring for at disse øyene ville bli militarisert. Xi nektet da for at hans regime hadde en slik intensjon. Men allerede året etter avslørte satellittfotografier at Kina hadde plassert ut anti-luftskyts på flere av øyene.
I noen år nektet den militære ledelsen i Beijing å ha åpne linjer til Washington: I 2021 avviste kinesiske myndigheter henvendelser fra USAs forsvarsminister Austin. Etter Nancy Pelosis Taiwanbesøk i 2022 frøys Beijing formelt all kommunikasjon mellom landenes militære ledelser. Her har det heldigvis vært en positiv utvikling. Etter et amerikansk initiativ helt på slutten av 2023, ble det gjenopprettet åpne linjer mellom den amerikanske og den kinesiske militære ledelsen.
I en situasjon slik den er beskrevet her, hvordan skal Kinas naboer stikke ut kurs mot en fredelig sameksistens med den nye supermakten? Taiwan fikk lenge fagre løfter om høy grad av autonomi dersom øya lot seg innlemme i Folkerepublikken. Men etter at Beijing knuste de samme løftene for Hongkong i 2020, vet folket i Taiwan at slike løfter er forsøk på omfattende bedrag. Xi krever absolutt makt og absolutt lydighet.
Verden kan ikke stille seg på sidelinjen og bevitne at et brutalt diktatur bringer 25 millioner frie mennesker under sin hæl med trakassering og/eller militær maktbruk. Det er ingen annen vei for Taiwan enn at beroligelse må suppleres med handling. Kevin Rudd, som er tidligere statsminister og diplomat fra Australia, sa det slik i en panelsamtale i 2022:
«The policy challenge for the United States and its allies, including the Taiwanese, in the period ahead is to so intensify deterrence, militarily, financial, economic, foreign policy, and political, so that, whatever China’s preferred time table for moving on Taiwan might be, that China’s political and economic leaders in the late [20]20s and early [20]30s advise their leader that the risks are still too great for China to act. The reason why there is no action now is that both sides fear that they would lose. Because the balance of power across the Taiwan strait is so tight at present. […] We really do face, the five years ahead, an acute challenge to ensure that deterrence is strengthened. Across the world.»
Rudd, som nå er Australias ambassadør til Washington, tilhørte Labour. Han er trolig den med politisk bakgrunn i vestlige land som har dypest innsikt om Kina og Xi Jinping.
Menneskerettigheter og drømmen om et demokratisk Kina
Den oppmerksomme leser fikk kanskje med seg at jeg viser til ‘Beijing’ i tittelen, og ikke ‘Kina’. Med dette ønsker jeg å fortelle at kritikken mot den katastrofale utviklingen med Xi som partisekretær, er rettet mot maktens sentrum, Beijing, og ikke det kinesiske folk. Xi har ikke noe mandat fra folket, kun fra partieliten. Ansvaret ligger hos diktaturet og kommunistpartiets ledelse, ikke hos det kinesiske folk. Jeg har skrevet litt om dette essensielle skillet i Transit magasin.
Ministere og statssekretærer fra Norges regjering tar jevnlig opp grove menneskerettighetsbrudd i møter med representanter for regimet i Beijing. Dette er i overensstemmelse med såvel Tønnessons ønsker som mine. Men jeg vil legge til at det oftest er svært ullent hvordan dette skjer. Vi får sjelden vite med noen grad av presisjon hva som blir diskutert, og reaksjonene fra kinesiske myndigheter.
Et godt eksempel er fjorårets besøk av utenriksminister Espen Barth Eide. I forkant av besøket fikk han spørsmål i Stortinget om han ville ta opp situasjonen for to navngitte opposisjonelle som er langtidsfengslet i Hongkong. I sitt svar hoppet han bukk over denne konkrete delen av spørsmålet, og viste til norske diplomaters arbeid. Det er grunn til å frykte at i møter på høyt nivå blir menneskerettigheter en pliktøvelse fra norsk side som mest er myntet på et norsk publikum.
Tønnesson stopper der, men jeg vil videre. Og jeg vil vekk fra begrensningen som ligger i venn/fiende-narrativet. Gjennom Xis periode ved makten har utviklingen i menneskerettighetssituasjonen i Kina vært katastrofal. I Øst-Turkistan. I Tibet. Og i Hongkong. Samtidig har Kina sete som fast medlem med vetomakt i FNs Sikkerhetsråd. Gitt dette bakteppet er det både viktig og riktig at myndighetene i Beijing stilles til ansvar for sine avtalebrudd. Dette er ikke å behandle Kina som en fiende, men å behandle landet som en supermakt som vi krever lever opp til sine forpliktelser.
Gjennom EFTA har Norge en frihandelsavtale med Hongkong, som i de siste fem år i praksis har blitt styrt fra Beijing. I avtalen står det følgende:
[The parties are] REAFFIRMING their commitment to democracy, the rule of law, human rights and fundamental political and economic freedoms in accordance with their obligations under international law, and principles and objectives set out in the United Nations Charter and the Universal Declaration of Human Rights
Denne avtalen er grovt misligholdt fra Hongkongs side. Hongkongkomiteen har sendt ti henvendelser til norske myndigheter, der misligholdet er grundig dokumentert. Vi har bedt våre myndigheter om å erklære overfor Hongkong at et åpenbart avtalebrudd foreligger. Dette er et eksempel på hva jeg mener med ansvarliggjøring. Ingen nasjon skal kunne gjemme sine avtalebrudd bak fiende-beskyldninger. Avtalebrudd må få konsekvens.
Dessverre kan det se ut som om våre myndigheter går motsatt vei. Misligholdet av EFTA-avtalen begraves i stillhet, og i stedet har både forrige og nåværende regjering satt seg fore å arbeide fram en frihandelsavtale med Folkerepublikken. Til overmål har regjerinegens representanter lovet at menneskerettigheter vil være tema i en avtaletekst. Dette er hinsides enhver rasjonell framgangsmåte hvis målet er å støtte menneskerettigheter i Kina: Den uteblitte reaksjonen på Hongkongs mislighold viser med all tydelighet at Beijing ikke har noe å frykte med slike formuleringer, selv når situasjonen forverres videre langs den nedadgående spiralen vi er inne i.
Demokrati i Folkerepublikken, er det mulig? Det ser veldig mørkt ut nå. Da jeg vokste opp var det to brutale kinesiske diktaturer, et med sete i Beijing, det andre med sete i Taipei. At et av dem i løpet av noen år skulle legge styreformen bak seg, og bli et fremstående demokrati, var uventet da det skjedde på 1990-tallet. Derfor skal vi ikke miste troen og håpet på at det samme kan skje i Beijing. Martin Lee, “Hongkongdemokratiets far”, har uttalt at det kan være en lang vei fram. Men han er fast i troen på at dagen kommer.
Tønnesson nevner at interne prosesser i land med trygge grenser er viktig for demokratiske reformer. Det kan nok være et godt utgangspunkt, men problemet er at kommunistpartiets ledelse setter likhetstegn mellom reformisme og samfunnsundergraving med opphav i fiendtlige stater. Så lenge situasjonen er slik, vil regimets definisjon av hva som er trygge grenser, utelukke demokratiske reformer.
Kan Norge bidra? Tønnesson har ikke kommet med noe konkret forslag. Jeg mener at svaret er ja. Norge kan bidra. Ved å kombinere påpekningen av menneskerettighetsbrudd med ansvarliggjøring for såvel brutte avtaler som for forsøk på omveltning av grunnlaget for fredelig sameksistens slik dette ble manifistert ved opprettelsen av FN.
Et motargument for at Norge skal vektlegge en slik politikk, er at vi uansett ikke vil komme noen vei, gitt Kinas størrelse. Her kan det være på sin plass å vende tilbake til denne artikkelen første tema, klimaendringer. Selv om norske utslipp er altfor små til at vår nasjonale politikk kan ha et avgjørende bidrag til å begrense CO2-konsentrasjonen, så er det en bred enighet om at vi solidarisk må ta ansvar for det lille vi kan bidra med.
En vakker dag vil Xi Jinpings tid som partisekretær ta slutt. Det er umulig å vite hva som da vil skje. Men sannsynligheten for en reformvennlig avløser økes helt sikkert ikke dersom resten av verden har akseptert en omlegging av verdensordenen, orkestrert fra Beijing under Xis ledelse: Hvorfor reformere hvis den mest brutale varianten av diktaturet vinner fram? Som i klimapolitikken er det viktig med norsk engasjement gjennom en klar profil, fulgt opp med ansvarliggjøring gjennom handling. En konsekvent og langsiktig norsk politikk med støtte til menneskerettigheter og demokrati i Kina er veien å gå. At Norge er lite, er et like dårlig argument i såvel klima- som Kinapolitikk.
Hongkong sett fra Norge 