Taiwans framtid: frihet eller underkastelse?

Dette er siste del av to i en omtale av faren for konflikt mellom Fastlands-Kina og Taiwan. Første del, «Taiwan: På vei inn i verdenshistorien», er tilgjengelig her.

I forrige bloggartikkel forsøkte jeg å presentere inntrykk av hvordan Taiwan har fått den sentrale rollen som øystaten har i dag. Jeg avsluttet med å referere til hvordan to personer jeg oppfatter som innsiktsfulle og uten noe vikarierende motiv ser på Taiwans nære framtid.

Her vil jeg gi noen betraktninger av hvordan en konflikt kan komme til å arte seg, hvordan faren for krig påvirker relasjoner i Øst-Asia, og håpet om at Beijing finner tilbake til en mindre aggressiv framferd. Jeg må innrømme at denne teksten blir noe spekulativ. Jeg vil ikke tillegge noen andre synspunkter og vurderinger jeg gir uttrykk for her (selv om det godt kan være at mange er enig i mye).

Innledningsvis gjengir jeg vurderinger av Xi Jinpings referanser til Taiwan ved de to siste kongressene i kommunistpartiet. Som et oppspill til dette kan det være på sin plass å understreke at Fastlands-Kinas standpunkt om at Taiwan-spørsmålet ikke kan hales ut i det uendelige, ikke er noe nytt. Dette understreket for eksempel Jiang Zemin i sin tale til kongressen i 2002.

Xi om Taiwan

I 1981 la Ye Jianying, daværende leder i kommunistpartiets stående komite, fram en nipunktsplan for gjenforening mellom Fastlands-Kina og Taiwan. Ifølge den amerikanske Kina-eksperten Richard C. Bush sirkulerte lett omarbeidede nipunktsplaner også under partikongressene i 2002, 2007 og 2012.

Men under kongressen i 2017 unnlot Xi Jinping å omtale tre av de ni punktene. Særlig oppmerksomhet fikk den manglende referansen til håp om at gjenforeningen ville kunne drives fram av folket på Taiwan. Dermed lå en nyorientering i kortene om en mer aggressiv politikk fra Folkerepublikkens side.

I åpningstalen ved kongressen i 2022 var Xis formuleringer om Taiwan i store trekk som tidligere. Men den var mer framtredende i og med at omtalen av Taiwan kom mye tidligere i den to timer lange talen. Det var flere referanser til “ytre krefter” og en fastholdelse av at bruk av militærmakt ville være legitim. “Et svært lite antall tilhengere av uavhengighet” for Taiwan må stanses, ifølge Xi.

Om en uavhengighetserklæring skulle komme fra Taiwan vil den bli proklamert av et demokratisk valgt styre. Som har sin legitimitet fra mange millioner stemmer i frie valg. Xi kommer aldri til å innse at det er han som har et svært begrenset mandat: 2296 stemmer fra diktaturets partipamper. Et svært lite antall stemmer, for å omskrive Xi.

Kinas erfaring med militære operasjoner til havs

Forberedelser er utvilsomt viktige i håndfaste konflikter. Kinesiske militære styrker (People’s Liberation Army; PLA) har svært lite direkte erfaring fra skarpe kampsituasjoner. Men de er på ingen måte uten erfaring med konflikter til havs.

Som de fleste nasjoner med kystlinje disponerer kinesiske myndigheter en regulær marinestyrke, og en kystvakt. Men den kinesiske marinen har en gren til, en havgående milits av ulike typer skip som agerer på oppdrag fra myndighetene.

Milits og kystvakt

Militsen har i noen tiår vært benyttet som en styrke som opererer i en gråsone mellom militær og sivil suverenitetsutøvelse. Et eksempel på hvordan militsen har operert er den såkalte Impeccable-episoden i 2009: Fem kinesiske fartøy omringet etterretningsskipet USNS Impeccable, manøvrerte med få meters klaring, og blokkerte Impeccables kurs slik at det amerikanske fartøyet måtte gjennomføre en nødprosedyre for å unngå kollisjon. De kinesiske fartøyene la deretter ut rester av trevirke i sjøen for å tvinge Impeccable ut av kursen.

Det er ikke bare amerikanske skip som har vært ofre for den kinesiske marinemilitsen. Det vietnamesiske seismikkskipet Binh Minh 02 har ved to anledninger fått sine målekabler kuttet av skip fra militsen. Filippinske forsyningsskip måtte gjøre vendereis da de ble avskåret av kinesiske kystvaktskip innenfor Filippinenes økonomiske sone. Eksemplene er mange flere enn dette.

Kina bygger også kystvaktskip som til forveksling likner regulære krigsskip. Bestykket med 76 mm kanoner og klargjort for missiler. Som svar planlegger Japan en tilsvarende ombygging av sine kystvaktskip.

Nylig anvendte skip av Kinas kystvakt laservåpen mot et filippinsk fartøy. Kinesiske myndigheter ynder å klage over at deres kritikere står for “kald krig-tankegang”. Men det er Beijing selv som bærer ansvaret for rustningsspiralen til havs.

Regulære marinestyrker

For noen år siden gikk Folkerepublikkens marine forbi USAs militære flåte, målt i antall skip. Beijings styrker har ikke kamperfaring, men har i økende grad deltatt i øvelser av ulike slag. I juni i fjor var det koordinerte russisk-kinesiske marineoperasjoner i Japanhavet. Dette skjedde kort tid etter at de to landene fløy felles tokt med bombefly i det samme havområdet.

Etter Nancy Pelosis besøk i Taipei i august iverksatte den kinesiske marinen, støttet av flyvåpen og med bruk av missiler, en øvelse som vanskelig kunne tolkes annerledes enn som en forberedelse på en sjøblokade av Taiwan.Pelosi var speaker i Representantenes hus. Dette vervet ble overtatt av Kevin McCarthy i januar. McCarthy møtte så Taiwans president Tsai i april. Responsen fra Beijing var en øvelse som liknet på eksersisen i august.

Hvordan vil en konflikt kunne starte?

En framtidig konflikt mellom Folkerepublikken og Taiwan omtales oftest med krigsterminologi. Det er naturligvis en mulighet for at en konflikt innledes med et militært angrep mot Taiwan, med missiler og en invasjonsstyrke. Likevel, i mine (amatør-)øyne er det minst like sannsynlig at Beijing vil benytte andre midler for å oppnå Taiwans underkastelse. Men det vil nok være en stor fare for at en slik konflikt vil eskalere.

Sabotasje på havets bunn

Sabotasjen av Nord Stream utenfor Bornholm har vist at undersjøiske konstruksjoner er sårbare. På havbunnen ligger det mer enn gassrørledninger. Folkerepublikken kan komme til å undergrave samfunnet i Taiwan ved å kutte øyas kablede internettforbindelser med omverdenen. Kombinert med cyber-sabotasje kan konsekvensene bli kaotiske tilstander og betydelig redusert evne til å opprettholde produksjonen av for eksempel avanserte elektroniske komponenter på øya.

Blokade

Militærøvelsene som Folkerepublikken gjennomførte etter president Tsai Ing-wens møter med USAs kongress’ forrige og nåværende speakere (Pelosi og McCarthy) har hatt karakter av blokadeøvelser i lufta og til havs. Faren for en reell, varig blokade er selvsagt Taiwans myndigheter klar over, og gjør sine forberedelser. I dag er det tilsynelatende begrensninger i drivstofflagre som bekymrer mest.

Begrensede militære angrep

Taiwan har i dag kontroll over tre øygrupper som ligger bare steinkast unna fastlandet: Kinmen, Wuqiu og Matsu. Om Folkerepublikken ønsker en militærseier som trolig vil medføre begrensede tap, vil de sannsynligvis kunne overta disse øyene kort tid etter et angrep. Men den strategiske gevinsten vil nok være begrenset.

Kontroll over Penghu-arkipelaget, som er sentralt plassert i Taiwanstredet, er strategisk betydelig viktigere. Historisk sett har Kina hatt kontroll over Penghu i en mye lengre periode enn tilfellet er med øya Taiwan, men aldri etter at kommunistpartiet kom til makten i 1949.

Fullskalainvasjon

Et militært angrep på Taiwan vil være katastrofalt på mange plan: Ødeleggelse av avansert industri, forsøk på å styrte et populært demokrati, og ikke minst et stort antall døde soldater og sivile. Taiwan har i lang tid forberedt sine militære styrker på å møte en invasjonsstyrke, og antallet drepte soldater vil kunne bli høyt. Om et angrep når sitt mål, vil 24 millioner mennesker miste sitt demokrati, og havne under kommunistpartiets jernhæl.

En reell fare for opptrapping

En hvilken som helst konflikt satt i gang av PLA uten noen forutgående militær provokasjon vil ganske sikkert bli betraktet i Taipei som et forsøk på å rive i filler Taiwans demokrati. Det vil være høyst relevant med en uavhengighetserklæring for Taiwan om Fastlands-Kina for eksempel iverksetter en blokade som i alvorlig grad truer forsyningen sjøveien av kritisk viktige varer til øya. Eller etter et militært angrep på Kinmen eller Matsu.

En selvstendighetserklæring for et uavhengig Taiwan vil regimet i Beijing nesten sikkert se på som uakseptabel. Derfor er veien til fullskala krig faretruende kort uansett hvilket scenario en konflikt vil innledes i.

Det anerkjente Center for Strategic and International Studies har nylig analysert hvordan en fullskala krig vil utspille seg der trolig USA og kanskje også Japan og/eller Sør-Korea støtter Taiwan militært. Den sikreste konklusjonen er at en krig vil være katastrofal for regionen, og høyst sannsynlig også for resten av verden. Videre slås det fast at det er en sannsynlighetsovervekt for at Fastlands-Kina vil tape.

Taiwan er en øy. Dette kan være både en styrke og en svakhet for forsvaret av Taiwan: En styrke fordi invasjon sjøveien (og kanskje også til dels luftveien) er vanskelig og risikabel krigføring. En svakhet fordi en øys fysiske isolasjon gjør det vanskeligere med (etter-)forsyning av militært materiell, som vil kunne bli avgjørende for forsvarsevnen.

Et bredere perspektiv

Taiwan er i seg selv svært viktig fordi det er et innovativt, høyteknologisk demokrati. Taiwan er derfor en trussel mot makteliten i Beijing fordi øya viser verden at demagogien om diktaturets nødvendighet for vekst og velstand i et kinesisk samfunn er uten rot i virkeligheten.

Men i et bredere perspektiv er det en overhengende fare for at Beijings ambisjoner om hegemoni starter med Taiwan, men ikke slutter der. Det er pågående gråsonekonflikter i Sør-Kina-Havet om territorielle krav, med kinesisk annektering av øyer og rev, i strid med Havretten. Kinesiske myndigheter forlangende er enda mer omfattende, i praksis krever Beijing å få en total kontroll av Sør-Kina-Havet. Langt innenfor de økonomiske sonene til Filippinene, Vietnam og flere andre land.

Dessverre har Taiwan også betydelige og urimelige krav i Sør-Kina-Havet. Men politisk og militært er det likevel en avgrunn som skiller Taiwan fra Fastlands-Kina: Taiwan bedriver ikke en militært støttet ekspansjonisme.

Sør-Kina-Havet har betydelige ressurser, som fisk og olje. Men havområdet er også viktig fordi enorme volum fraktes på skip som seiler gjennom det. Ikke bare til og fra Kina, men også til og fra havner i Japan og Sør-Korea.

Av historiske grunner har forholdet mellom nettopp Japan og Sør-Korea vært svært kjølig. Men nå bygges broer, drevet fram av en felles forståelse av hvilken trussel som kinesisk ekspansjonisme utgjør for dem begge. Aggresjon fra Nord-Korea bidrar også til å bringe dem sammen.

Japan, som fikk en egen “pasifisme-paragraf” i grunnloven etter 2. verdenskrig, ruster nå igjen opp. I Sør-Korea bygges verdens mest avanserte krigsskip. Det har vært en bekymringsfull trend med økende trakassering av fartøyer i Sør-Kina-Havet. Derfor er det i Japan og Sør-Koreas felles interesse at Beijing gir slipp på alle planer om militære eventyr over Taiwanstredet.

Om Folkerepublikken tar kontroll over Taiwan, kan neste steg i ekspansjonen bli forsøk på å overta herredømme over øyene Senkaku/Diaoyu/Tiaoyutai. Dette er en gruppe med små, ubebodde øyer nordøst for Taiwan som Japan har kontrollert siden 1895, men som både Taipei og Beijing gjør krav på. I motsetning til de ublu kravene i Sør-Kina-Havet, så er det ikke vanskelig å forstå det kinesiske synspunktet her: Senkaku ligger nær Taiwan, og er ikke på den samme undersjøiske ryggen som andre japanske øyer i sør (Ryukyu-øyene med Okinawa) stikker opp fra. Uansett kan en eventuell vellykket okkupasjon av Taiwan bane vei for et nytt scenario: En krig med Japan. Men det er et stykke dit, så dette erkjenner jeg som en ganske spekulativ problemstilling i dag.

Veien vekk fra en krig

Alle vet at en fullskala krig vil være ødeleggende for økonomisk framgang og utvikling av velstand i mange år. Uavhengig av utfallet. Ingenting illustrerer dette bedre enn relasjonene mellom Taiwan og Fastlands-Kina: Fastlands-Kina er Taiwans suverent største handelspartner. Samtidig er viktige deler av Fastlands-Kinas industri avhengig av import av halvledere fra Taiwan.

Likevel, som forklart i første del av denne todelte Taiwan-saken, er det en økende vektlegging i Beijings maktkorridorer på å gjenvinne dominansen det kinesiske keiserdømmet hadde i århundrer. Lengselen etter mer velstand synes å være på vikende front for trangen etter å bli et hegemonisk maktsentrum igjen.

Etter at Xi konsoliderte sin makt i fjor gjennom ensretting i Politbyråets stående komite, er det en økende frykt for at kursen mot konflikt nå er staket ut. Derfor er avskrekking avgjørende for å snu utviklingen, ved å gjøre prisen for et militært eventyr over Taiwanstredet så høy at ambisjonene om å knuse Asias fremste demokrati, parkeres.

Har Europa en rolle?

I et norsk perspektiv er det av interesse å vurdere om Europa har en rolle å spille. Da er det interesse å se til hva andre land i Europa foretar seg. Én måte å markere motstand mot Kinas territorialkrav er såkalte Freedom of navigation-tokt, som USA nærmest rutinemessig gjennomfører i Sør-Kina-Havet og Taiwanstredet. Ved enkelte anledninger har fartøy fra europeiske land sluttet seg til slike operasjoner. Dette gjelder Frankrike, Storbritannia og Tyskland.

Enkelte i NATO har tatt til orde for at alliansen skal åpne et representasjonskontor i Tokyo, blant annet som svar på de forverrede relasjonene i Øst-Asia. Men dette blir neppe noe av, fordi Frankrikes president Macron ser ut til å ha satt ned foten for initiativet.

Uansett er oppmerksomheten i Europa om Taiwan økende. Taiwans utenriksminister Joseph Wu har nylig avsluttet en rundreise i Europa der han blant annet møtte lederen av Tsjekkias parlament og Storbritannias sikkerhetsminister Tom Tugendhat. Også Taiwans digitaliseringsminister Audrey Tang var nylig på besøk i Storbritannia.

Det mest nærliggende som europeiske land kan gjøre for å støtte opp under demokratiet i Taiwan er å følge samme vei som støtten til Ukraina: Ikke med soldater, men med militært utstyr. I Sverige har Riksdagsrepresentanten Joar Forsell (Liberalerna) tatt til orde for salg av svenskproduserte militærfly til Taiwan.

Fra Norge burde våpensystemet Naval Strike Missile fra Kongsberg Defence & Aerospace kunne bli et godt tilskudd for å sette Taiwan bedre i stand til å forsvare seg mot et invasjonsforsøk. Med en rekkevidde på over 200 km dekkes hele bredden av Taiwanstredet. Men norsk hjelp forutsetter ganske sikkert at regjeringen avslutter den hodeløse ettergivenheten overfor Beijing. Dessverre har Støre-regjeringen valgt å videreføre Solbergs knefall for diktaturet.

– – – – – – – – – –

Illustrasjoner fra øverst til nederst:
Illustrasjon av krav i Sør-Kina-Havet, fra https://twitter.com/NineDragons2/status/1667893549755514880
Illustrasjon av japanske øyer, fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Location_Ryukyu_Islands.PNG [uten copyright]