I en kronikk som DN publiserte 11. september skriver Etterretningsskolens sjef Kristin Ven Bruusgaard om geopolitiske utfordringer framover. Hun ønsker seg en debatt om fredelig sameksistens med land som ikke er demokratiske. Bruusgaard skriver litt om Russland, men det er Kina som gis mest oppmerksomhet. Med god grunn.
Et retorisk knefall
Artikkelens virkelighetsbeskrivelse om situasjonen i Kina og ledelsens tiltagende ambisjoner er kort, men ellers grei. Likevel er det mye som bør kommenteres nærmere. Det viktigste er den underliggende fortellingen der det ikke skilles mellom Kina som nasjon og dagens politiske ledelse i Beijing.
Innleggets tittel er “Må Kina tape hvis vi skal vinne?” Jeg vet ikke om tittelen er Bruusgaards egen, eller om det er desken i DN som står bak. Men det fortsetter i samme baner: “[Kina] må tvinges til å endre handlemåte, og innordne seg etter våre prinsipper og levesett.” Dette er som tatt ut av diktaturets propaganda.
Det vesten søker, er å få Kina til å slutte opp om verdensordenen som ble etablert etter 2. verdenskrig. FNs menneskerettighetserklæring og de tilhørende konvensjonene ble knesatt som grunnleggende for verdenssamfunnets videre utvikling. Kommunistpartiet ser med skrekk på en utvikling med reformer i denne retningen. Beijing nøler ikke med å omtale arbeid for en slik utvikling som forsøk på ‘tvang’ og ‘innordning’. Bruusgaard synes å ha forlatt tanken om at frihet har den samme verdien for alle, også Kinas innbyggere.
Dette temaet er altså ikke i nærheten av å være trivielt: Likhetstegn mellom nasjonen og kommunistpartiet er narrativet som ligger til grunn for undertrykkingen av dissidenter i Kina. Med et slikt narrativ kan regimet knuse opposisjon etter forgodtbefinnende. Kritikk av ledelsen behandles som en trussel mot nasjonens berettigelse.
Dette forholdet illustreres godt gjennom lovgivning og rettspraksis i Kina. Ytringsfrihet er grunnlovsfestet. Men en slik rettighet fortrenges om regimet kritiseres. Som for eksempel da Zhang Zhan ble dømt til fire års fengsel for ordensforstyrrelser (picking quarrels and provoking trouble). “Ordensforstyrrelsen” som frilansjournalisten Zhang ble funnet skyldig i, var at hun rapportere om Covid-utbruddet i Wuhan.
Diktaturet har flere lover til disposisjon for å tilsidesette ytringsfrihet. Mest kjent i Norge er behandlingen av fredsprisvinner Liu Xiaobo. Rett før jul i 2009 ble han dømt til 11 år bak murene for undergraving av samfunnets sikkerhet (inciting subversion of state power). “Undergravingen” var Lius rolle i utarbeiding og publisering av reformmanifestet Charter 08.
Hvordan Kina kan vinne
Historien er i bevegelse, den er dynamisk, ikke statisk. Xi kommer ikke til å sitte ved makten til evig tid. En dag vil han avløses, hvor lang tid det vil ta vet ingen. Men når Xi er borte, ligger veien åpen for nok en nyorientering i Kina. Dessverre reflekterer ikke Bruusgaard over noe av dette i kronikken.
Det beste vi kan gjøre for Kina i mellomtida, er å holde Xi og Beijing ansvarlig for sine avtalebrudd og forsøk på å undergrave menneskerettighetene ytterligere. For eksempel: Norge kan gå bort fra Normaliseringserklæringen, nettopp av disse grunnene.
Det er i alles interesse at Xi Jinping og hans vasaller ikke kan herje ustraffet. Derfor innførte EU sanksjoner på grunn av overgrepene mot uighurer, og frøs forhandlingene om en investeringsavtale. Norge har sluttet seg til sanksjonene. Og USA har innført sanksjoner mot ansvarlige for ranet av alle friheter i Hongkong som byens innbyggere var garantert i 50 år. Vi har fredelige virkemidler til disposisjon. Vi må bruke disse!
Det hadde vært mye bedre om Bruusgaard hadde tatt utgangspunkt i spørsmålet “Må Xi tape for at Kina skal vinne?” Svaret er ja.
Taiwan viser vei
Den tapende part i borgerkrigen i Kina, nasjonalistene og deres leder Chiang Kai-Shek, flyktet til Taiwan og innførte et diktatur som begikk grusomme overgrep der: Tusenvis ble drept i tiårene med “Den hvite terroren”.
Men det viste seg på 1990-tallet at Taiwan ikke var skjebnebestemt til å forbli et diktatur. Under president Lee Teng-hui ble det fart i en reformprosess, og Taiwan ble et demokrati. Et fremstående demokrati, tidligere i år kåret til verdens 8. beste av The Economist. Og en ledende teknologisk stormakt: Taiwans halvlederindustri er verdens mest avanserte, og dominerer markedet for komponentene som er essensielle i all moderne elektronikk. Videre, i 2019 ble Taiwan det første asiatiske land som åpnet for ekteskap mellom to av samme kjønn. Taiwan viser vei, på bred front.
Taiwan tapte ikke da “vi”, som arbeider for demokrati og menneskerettigheter, vant. Alle vant, og først og fremst Taiwan selv. Kina kan også vinne, sammen med resten av verden. Bruusgaard og andre må lære av historien: Kina er ikke skjebnebestemt til å forbli et brutalt diktatur.
Hongkong sett fra Norge 