Uriktig utsagn om norsk eksport til Kina

29. januar skrev Kjetil Tronvoll og Henrik Wiig fra Oslo Nye Høyskole i Aftenposten at
Kina-prisen i 2010 ga ti års utestengelse og et enormt tap for norsk eksportindustri
med referanse til hva som skjedde i kjølvannet av fredspristildelingen til Liu Xiaobo det året.

La meg først understreke at dette utsagnet ikke på noen måte var hovedpoenget til Tronvoll og Wiig. Men i en verden i endring påvirkes handelsrelasjoner. Da er det viktig at relevant informasjon som blir gitt i det offentlige ordskiftet om de siste års utvikling, er korrekt. Derfor denne teksten.

Påstanden om konsekvensen for norsk industri etter fredsprisen i 2010 er både unøyaktig og feil. 

Unøyaktig fordi situasjonen varte i seks år, fram til normaliseringserklæringen ble presentert i desember 2016. Ikke i 10 år. Feilen ligger i utsagnet om “et enormt tap for norsk industri”.

Straffen fra Kina

Ett år etter tildelingen sa Rederiforbundet at det var kostbart for Norge å bli plassert i “fryseboksen”. Senere samme år uttrykte Veritas sin bekymring for situasjonen, men la til at de foreløpig ikke hadde mistet særlig omsetning.

Senere, i etterkant av perioden med spente norsk-kinesiske forhold, har vi fått en slags fasit. Det hele kan kokes ned til to spørsmål:

1. Hvor mye ble norsk eksport redusert i årene i “fryseboksen”?
2. Hvordan var utviklingen i verdien av eksport i denne perioden sammenliknet med hva som skjedde i våre naboland?

Verdien av eksport til Kina er tilgjengelig fra Statisk Sentralbyrå, som Tabell 08804. Tallene fluktuerer litt fra år til år, så her oppgis snittet i tre treårsperioder, i milliarder kroner:

• 2008-10, årene før “fryseboksen”: 13.1
• 2011-13, tidlige år i “fryseboksen”: 15.5
• 2014-16, sene år i “fryseboksen”: 21.4

Svaret på det første spørsmålet er altså at eksporten ikke ble redusert, den økte med over 60% fra 2008-10 til 2014-16. Dette beviser ikke at påstanden om at norsk industri tapte på situasjonen er feil, for vi har naturligvis ingen tall fra en alternativ historie utenfor “fryseboksen” i disse årene. Ytre faktorer, som finanskrisen i 2008, spiller en rolle for denne utviklingen.

Likevel kan vi kanskje få en indikasjon ved å sammenlikne med eksportutviklingen for våre naboland. Derfor det andre spørsmålet over. Her velger jeg å støtte meg på en artikkel av NUPI-forsker Bjørnar Sverdrup-Thygeson: The Flexible Cost of Insulting China: Trade Politics and the «Dalai Lama Effect» (Asian Perspective, Vol. 39(1); doi:10.1353/apr.2015.0011). Hans konklusjon var at handelsrelasjonene mellom Norge og Kina ikke ble så skadelidende som mange hadde varslet. I en gjennomgang i Aftenposten foreligger denne grafiske sammenlikningen av Norge og våre naboland:

Det virker ikke å være noen dramatisk forskjell i utviklingen i handelsrelasjonene mellom Kina og de ulike nordiske landene.

Dette betyr ikke at samtlige norske næringer gikk klar av reaksjoner fra Beijing. For oppdrettsnæringen ble det raskt lagt hindringer i veien for eksport til Kina. Allerede våren 2011 var eksport av sjømat fra Norge til Kina halvert.

Likevel fant norsk laks veien til Kina, hovedsakelig etter at varepartiene hadde vært i transit i Vietnam. Dette ble tydelig etter at sjømat igjen slapp inn direkte i Kina etter at normaliseringserklæringen kom på plass. Nå var det eksporten til Vietnam som ble halvert. Neppe fordi vietnamesere først hadde fått smaken på laks, for så å slutte konsumet i 2018.

Skyer i horisonten?

Med dette mener jeg å ha tilbakevist påstanden om enorme tap for norsk industri som følge av eksport til Kina i årene etter 2010. Problemet for Norge var først og fremst at politiske forbindelser ble lagt i fryseboksen: Ministermøter ble avlyst og politisk kontakt opphørte. Menneskerettighetsdialogen og forhandlingene om en frihandelsavtale ble stilt i bero.

Norsk næringsliv fikk kanskje et par skrubbsår. Men hva om det kommer en ny fredspris til en kinesisk dissident?

Folkerepublikken har lenge brukt handelsrelasjoner som et stridsmiddel for å kneble kritikk i utlandet. En studie fant at i perioden 2002-2008, med Hu Jintao som partileder, falt eksporten til Kina med om lag 17% i etterkant av Dalai Lamas møter med statsledere og regjeringssjefer. At den økonomiske konsekvensen av straffetiltakene mot Norge ble moderat kan skyldes at mye av norsk eksport var verdifull for kinesisk industriproduksjon.

Under Xi Jinping har straffetiltakene tiltatt i omfang. To land som særlig har merket dette, er Australia og Japan. Australia ba om en uavhengig granskning av opphavet til SARS-cov-2-viruset. I rask rekkefølge stanset Beijing import av vin, tømmer, kull, storfekjøtt, byggkorn, bomull og hummer. Japan ble rammet både etter kontrollert utslipp av lav-radioaktivt kjølevann fra Fukushima, og etter at statsminister Takaichi uttrykte stor bekymring for en mulig kinesisk blokade av Taiwan.

Kinesiske myndigheter opptrer med stadig mindre hensyn til spilleregler for handel og rettighetsbeskyttelse. Ønsket å framstå som en global makt som i liten grad behøver å skue til internasjonal opinion er tiltagende. Derfor er nok en sannsynlighetsovervekt for at en ny fredspris til en kinesisk dissident vil avstedkomme mer følbare konsekvenser for norsk eksportindustri.

Nobelkomiteen er ikke et instrument for norsk utenrikspolitikk. Kritikken fra Trump mot norske myndigheter om Nobelpristildelingen blir også avvist av Støre med henvisning til komiteens uavhengige status. Mot dette bakteppet er det eneste riktige å søke å diversifisere avhengigheter vekk fra Kina. For eksempel gjennom initiativ til frihandel med pålitelige land i regionen.

Norge bør derfor søke å inngå avtaler med Japan og Australia, og skrote ambisjonene med frihandel med Kina. Den motsatte strategien, som Trond Giske nylig tok initiativ til, kan vise seg å bli kostbar for Norge.

– – – – – – – – – –

Illustrasjoner, fra topp til bunn:
«Arklow Valiant»; fra wikimedia, tilgjengelig med Creative Commons lisens fra https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Arklow_Valiant_(IMO_9772541).jpg
Fra Aftenpostenartikkelen Fredsprisen ga ikke Kina-sjokk i norsk økonomi