Direktør Iver B. Neumann ved Fridtjof Nansens Institutt har nylig gitt ut boka “Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene”. I slutten av september gjestet han NRKs Verdibørsen, der samtalen kretset rundt konsekvensene av at verden er i rask endring.
Kinas framvekst i det 21. århundre
Mye av innslaget hadde fokus på Kinas økende innflytelse som én av to supermakter i vår tid. Dette er et viktig tema i denne bloggen, og jeg vil her komme med noen kommentarer til det som ble sagt i samtalen.
På spørsmål om hvor forandret verden er nå, svarte Neumann at vi er inne i “en skikkelig omveltning. […Utviklingen] varsler et skifte i noe vi har hatt siden 1750, nemlig at Vesten har vært ledende i verden.”
Dette resonnerer godt med hva jeg selv skrev da jeg startet denne bloggen for seks år siden: “Tradisjonelt har en nasjon blitt en supermakt gjennom såvel økonomisk som militært hegemoni. Storbritannia mistet sin århundrelange rolle som (ledende) supermakt etter 1. verdenskrig, og USA overtok rollen. Men USA er jo på mange måter født fra det britiske imperium, så dette supermaktskiftet var ikke veldig omveltende. I dag opplever vi at Kina seiler opp som den nye supermakten, særlig økonomisk.”
Det går an å ordlegge seg enda mer dramatisk: Helt siden antikken har det vært kontakt mellom ulike kulturer. Men det skjedde et kvantesprang da verden ble knyttet sammen gjennom Europas globale kolonivelde. Endringene som finner sted nå er uten historisk sidestykke.
Samtalen i Verdibørsen
Innledningsvis vil jeg be alle som leser dette om å høre gjennom innslaget. Det gir en oversiktlig framstilling av en dramatisk utvikling som de færreste i Norge er særlig oppmerksom på. Kinas framvekst blir godt beskrevet, samtidig som Neumann gir en edruelig vurdering av Kinas framtid og noen av landets begrensninger.
Jeg er ikke uenig i noe av det Neumann sa, men jeg synes at flere av utviklingstrekkene som ble løftet i samtalen fortjener mer utfyllende behandling. Formålet med denne artikkelen er å gi et bidrag til dette.
Tidlig i innslaget var fokuset på utviklingen i USA under Trump. Neumann ble spurt om historiske paralleller, med referanse til mellomkrigstiden. Han svarte at “den store forskjellen [mellom dagens USA og Tyskland] er at Tyskland var en utfordrer. Tyskland […] ville ha en større plass i verden. En større plass i solen. Og så ble de stoppet i første verdenskrig. Og så kom det en revansjisme og så ble de stoppet i annen verdenskrig. Så de var utfordrermakten.”
Senere dreier samtalen seg mot utviklingen i Kina. Men kanskje Midtens rike burde fått oppmerksomhet her også? Er det kanskje kommuniststyrte Kina, og ikke USA, som er dagens parallell til Tyskland i mellomkrigstiden? Xis stadige referanser til nasjonens gjenfødelse, bruddene mot internasjonale avtaler, og ambisjonene om lederrolle i en ny verdensorden, peker alle i en slik retning.
Neumanns resonnement senere i sendingen tyder på at denne framstillingen ikke er ham helt fremmed.
Vil Kina nøye seg med å endre internasjonale institusjoner?
For etter at samtalen penser over mot Kina, sier han at “Kinesisk elite og folket mener at Kina ikke har den plassen i verden som det fortjener. Kina vil ikke kullkaste systemet, men forandre institusjonene som systemet består av, slik at Kina får mer å si.”
Den første setningen i sitatet, en oppfatning jeg deler, peker mot en kinesisk revansjisme. Den andre setningen synes jeg er vanskeligere å vurdere, for jeg er usikker på hvordan ‘kullkaste institusjoner’ skal forstås. (I ordboka er kullkaste forklart som ødelegge, forstyrre, omstyrte.)
Det er god grunn til å være varsom med å overtolke ord og begreper fra en muntlig samtale. La meg i stedet bidra med min forståelse av intensjonene til Xi og kommunistpartiet når det gjelder internasjonale institusjoner.
Når partiet ser seg tjent med det, mister inngåtte avtaler og forpliktelser, og dermed de relevante institusjonene, sin verdi. La meg ta for meg noen illustrerende eksempler:
- Wienkonvensjonen om diplomaters rolle når utenlandske statsborgere blir arrestert og stilt for retten i Kina (for eksempel Gui Minhai/Sverige, Jimmy Lai/Storbritannia, Cheng Lei/Australia)
- Den FN-registrerte britisk-kinesiske felleserklæringen for Hongkong, som garanterte Hongkongs autonomi i en femtiårsperiode på alle felt med unntak av utenriks- og forsvarspolitikk; og den påfølgende lovgivningen i Hongkongs Basic Law
- Havrettstraktaten (dommen fra Haag om Sør-Kina-havet)
- Frihandelsavtalen med Australia (etter kritikk mot pandemihåndteringen)
Med bakgrunn i Hongkongkomiteens arbeid for å styrke menneskerettighetssituasjonen er kinesiske myndigheters undergraving av Menneskerettighetserklæringen, særlig konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, mest alarmerende.
Under Xis ledelse arbeider Kina for en omskriving der menneskerettigheter defineres av hvert enkelt lands regjering. Menneskerettighetene skal ikke lenger beskytte individet, men staten. Tankene går til Orwells dystopi: “Frihet er slaveri”. Kinesiske myndigheter ønsker ingen reform, dette er ren nytale for å maskere en agenda for kullkasting av menneskerettighetene.
“Aksen” Kina-USA
Innledningsvis i innslaget i Verdibørsen forklarte Neumann at de geopolitiske endringene vi er inne i er like betydningsfulle som omveltningen under oppløsningen av Sovjetunionen for om lag 35 år siden. Senere sa han at “Alt i internasjonal politikk nå dreier seg om aksen Kina-USA”.
Som eksempel forklarer Neumann at en konflikt mellom Norge og Russland på Svalbard raskt også vil trekke inn USA, som norsk støttespiller, og Kina, som støttespiller for Russland. Han tilføyde at dette kjenner vi igjen fra den kalde krigen, da forholdet mellom Sovjetunionen og USA hadde global relevans.
Igjen er jeg enig, men også dette resonnementet bør videreføres. Det er nemlig en dramatisk forskjell mellom Sovjet under den kalde krigen og dagens Kina: I etterkrigstiden var det så å si ingen økonomisk binding i vest til Østblokken. I dag er Kina blitt ‘verdens fabrikk’, med betydelige økonomiske bindinger som resultat. Ulik situasjonen under den kalde krigen medfører dette store utfordringer i demokratiske staters Kina-politikk.
Den nye situasjonen krever ryggrad i vest for å stå opp mot kinesiske myndigheters forsøk på politisk påvirkning. Dessverre var Norges regjering helt uten ryggrad da Erna Solberg og Børge Brende utarbeidet en normaliseringserklæring i 2016. Dette skjedde selv om økonomiske straffetiltak mot Norge hadde vært beskjedne etter at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010. (Eksporten til Kina økte, omtrent med samme takt som Sverige og Danmarks vekst i eksport i samme periode.) Det var først og fremst en diplomatisk fryseboks som Solberg og Brende ville ut av.
Neumann er inne på det samme i et debattinnlegg i DN: “Norge ble presset til […] en erklæring om at vi respekterer Kinas politiske og sosiale system. Det var et knefall uten presedens i norsk utenrikspolitikk”.
Nobels fredspris
Iver B. Neumann deltok også i en samtale om årets fredspristildeling i Helgemorgen 11. oktober. I programmet sa Jørgen W. Frydnes at “Kampen for demokrati er kampen for fred, og det er det også prisen i år har gått til.” Neumann sluttet seg til dette uten forbehold.
I senere år har demokratiet møtt motgang mange steder i verden. Venezuela er et viktig land i Latin-Amerika, og kampen for demokrati gjør María Corina Machado til en verdig prisvinner.
Men kontrasten til Kinas betydning er stor: Gjennom sine forsøk på å omstøte den globale verdensorden som ble etablert etter 2. verdenskrig, er Kina under Xi blitt en global trussel mot demokratiet.
Den bredeste pro-demokratiske bevegelsen de siste ti årene oppstod i Hongkong i 2019. På det meste tok nesten 2 (av 7) millioner innbyggere til gatene for å protestere mot de Beijing-tro myndighetenes forsøk på å desimere byens autonome status. I november vant den demokratiske opposisjonen 80% av kretsene i et lokalvalg der velgeroppslutningen økte fra 47% til 71%.
Hongkong har også vært den eneste scenen i Kina for å bevare minnet om massakren etter protestene på Den himmelske freds plass i 1989. De årvisse markeringene 4. juni i Victoria Park hadde stor oppslutning, tidvis med mer enn 100.000 til stede.
I Hongkong fantes også den eneste opposisjonspressen i Kina, med Apple Daily og Stand News som fremste eksempler.
Innføringen av Beijings sikkerhetslov for Hongkong stanset ikke den demokratiske opposisjonen. Dermed sørget marionettstyret for å etablere en ny klasse i Hongkong-fengslene: Samvittighetsfanger. Dette inkluderer pro-demokrater som ville stille til valg, som blant annet eks-journalisten Gwyneth Ho, sykepleier og fagforeningsleder Winnie Yu, og sosialist og LGBT-aktivist Jimmy Sham.
Blant samvittighetsfangene finner vi også nøkkelpersoner i opposisjonspressen, som Apple Daily-grunnlegger Jimmy Lai. Og nøkkelpersoner i organisasjonen som arrangerte markeringene i Victoria Park, som Chow Hang-tung.
Hongkong renner over av kvalifiserte kandidater til Nobels fredspris. Og det finnes flere i Kina utenfor Hongkong, som uighur og brobygger Ilham Tohti, og 709-advokater som Ding Jiaxi og Xu Zhiyong.
Gitt Kinas rolle i verden, de mange aktuelle kandidatene, og Frydnes’ vektlegging av demokrati som fredens grunnmur, er det beklagelig at ingen fra Kina har fått fredsprisen etter Liu Xiaobo. Jeg minner om at Liu fikk prisen før Xi kom til makten og innledet et frontalangrep mot demokratiske institusjoner. Blant de 113 personene som har blitt tildelt fredsprisen, er Liu Xiaobo den eneste fra Kina(*).
Det er ikke noe i veien med prisen til Maria Ressa, men hvorfor ikke Jimmy Lai? Utmerket at prisen i 2023 gikk til Narges Mohammadi, men hvorfor ikke Chow Hang-tung? Den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog fikk prisen, hvorfor ikke Ilham Tohti? Lai, Chow og Ilham var alle nominert til årets fredspris.
Oppdatering januar 2026
Det er mange måter man kan forlede lesere ved å misbruke sitater. Et godt eksempel er å ta et utsagn ut av sammenhengen, og så spinne eget innlegg rundt en påstand som har lite med avsenders budskap å gjøre.
Likevel er det nøyaktig det jeg vil gjøre nå. Jeg håper på forståelse for dette retoriske grepet denne gangen. Det kommer en forklaring etterhvert.
Iver B. Neumann var tilbake i Verdibørsen i forrige uke. Der sa han følgende:
Vi er nå i den paradoksale situasjonen at nå er det Kina som er det viktigste landet som støtter frihandel.
Bakteppet her er at USA under Trump har kastet frihandel under bussen med en aggressiv handelspolitikk der horisonten er blokkert av høye tollmurer. Ingen andre land har vært i nærheten av en slik altomfattende handelskrig.
Likevel rettferdiggjør ikke situasjonen ukritisk gjengivelse av propaganda. Påstanden om at Kina støtter frihandel tåler ikke dagens lys.
Det er mange aspekter rundt vareproduksjon i Kina det er verdt å gå etter i sømmene i sammenheng med internasjonal handel. Bruk av tvangsarbeid som tiltak for assimilering av ikke-kinesiske folkegrupper, massive statssubsidier som konkurransevridende tiltak, for å nevne to.
Det overordnede forholdet som gjorde at jeg rev meg i håret da jeg hørte Neumanns påstand, er likevel noe annet: For Kina er integrasjonen i verdensøkonomien, med tilhørende makt, blitt et utpressningsmiddel for å kvele kritikk.
Frihandel?
Dette kjenner vi jo godt til i Norge, da oppdrettsnæringen ble rammet av importforbud i Kina etter fredsprisen til Liu Xiaobo. Frihandel, Neumann?
Litauen lot Taiwans representasjonskontor i Vilnius få ha et skilt der det sto Taiwan. I raseri strøk kinesiske myndigheter Litauen fra tollregistere, slik at det ble umulig å innføre varer fra Litauen i Kina. Frihandel, Neumann?
Det gikk ikke stort bedre med Australia, som faktisk har en frihandelsavtale med Kina. Da myndighetene i Canberra ba om en uavhengig granskning av opphavet til SARS-cov-2 mistet avtalen enhver verdi: Kina stanset i tur og orden import fra Australia av vin, tømmer, kull, storfekjøtt, byggkorn, bomull og hummer. Frihandel, Neumann?
Da Japan startet med kontrollert utslipp av lav-radioaktivt kjølevann som hadde blitt lagret på land etter Fukushima-katastrofen, innførte kinesiske myndigheter et totalforbud mot import av sjømat fra Japan. En høyst vikarierende begrunnelse for handelssanksjonen: radioaktivt kjølevannsutslipp fra Kinas egne kjernekraftverk, i normal drift, er mye større enn i utslippet som Japan gjennomfører. Frihandel, Neumann?
I en debatt i underhuset (Shugiin) sist høst sa Japans nye statsminister Takaichi at en kinesisk militærblokade av Taiwan potensielt kan være en eksistensiell trussel mot Japan. Nok en gang ble all import av sjømat fra Japan stanset. Frihandel, Neumann?
I en viktig sammenheng
Årsaken til at jeg kommer med denne tiraden, er at Neumanns siterte påstand støtter opp under liknende uttalelser i det offentlige ordskiftet i Norge.
På et NUPI-møte i 2024 ble utenriksminister Espen Barth Eide spurt om utsiktene til en frihandelsavtale mellom Norge og Kina. Eide svarte at det ikke er aktuelt nå, men at “det å prøve å si at vi skyver [Kina] unna, vi later som om de ikke er der, vi vil ikke ha noe med dem å gjøre, når de er en så stor del av verdensøkonomien, er meningsløst”.
Dette er en stråmannsargumentasjon. Påstanden om at alternativet til frihandel er ingen handel (‘vi skyver dem unna’), er absurd. Alternativet er å videreføre dagens politikk der multilaterale regler fra WTO ligger til grunn. Australias erfaring har lært oss at en bilateral frihandelsavtale kan kinesiske myndigheter komme til å bryte etter forgodtbefinnende.
Eide fulgte så opp med at Kina “vil ha en mer samarbeidende verden, det er i og for seg ikke noe dårlig utgangspunkt”. Nok en forenkling som stiller Beijing i et altfor gunstig lys. I en samarbeidende verden følger man folkeretten.
Men Kina bruker sin makt til å tilsidesette havretten i Sør-Kina-havet, og har anlagt befestede militære anlegg på øyer innenfor Filippinenes økonomiske sone, langt unna Kinas eget farvann. Kina bryter avtalen for Hongkong som de selv registrerte i FN i 1985. Så har vi Kinas stadige omringningsøvelser rundt Taiwan, et dårlig omen og varsel om villighet til å bruke militærmakt for å demontere Asias fremste demokrati.
Forutsetningen for Kinas “samarbeidende verden” er at Kina får viljen sin, også når dette medfører flagrante brudd på Folkeretten. Det er viktig at respekterte meningsbærere i det offentlige ordskiftet bidrar med denne dimensjonen i det offentlige ordskiftet. Det skjer dessverre altfor sjeldent.
Tilbake til Verdibørsen
Jeg skylder naturligvis å vise Neumann mer respekt enn bare å sitere den ene løsrevne setningen. Lytt derfor gjerne til Neumanns resonnement i sammenhengen denne kommentaren falt i. Og hør gjerne på hele programsegmentet, som inneholdt mange gode resonnementer og gjennomtenkte betraktninger.
– – – – – – – – – –
(*)Da tibetanske Dalai Lama fikk prisen i 1989 hadde han tilbrakt de siste 30 årene i eksil i India, og han vokste opp i Tibet før den kinesiske okkupasjonen. Jeg regner ham ikke som en kinesisk fredsprismottaker.
Hongkong sett fra Norge 
