22. august ble det kjent at Bloomberg-journalist Rebecca Choong Wilkins har blitt nektet arbeidsvisum i Hongkong. Myndighetene har ikke begrunnet avslaget. Dette er det seneste eksempelet på at kontrastene mellom Hongkong og Fastlands-Kina viskes ut.
Journalister utvises og nektes visum
I pressefrihetsrangeringen fra Reportere uten grenser (Reporters sans frontières, RSF) falt Kina 6 plasser fra 2024 til 2025. Et slikt fall kommer landet ikke til å gjenta i 2026, for nå er det bare to land som har verre forhold enn Kina. Rangeringen viser hvor vanskelig arbeidsforholdene er for kinesiske journalister. Men også utenlandske korrespondenter i Kina merker innstramningene i pressefrihet.
I oktober 2013, like etter at Xi Jinping hadde tatt kontroll over kommunistpartiet, publiserte Center for International Media Assistance en rapport som beskriver hvordan kinesiske myndigheter har forsøkt, med en viss suksess, å påvirke arbeidet til utenlandske journalister i Kina. Et stort spenn av metoder tas i bruk, fra å gjøre det vanskelig å få arbeidsvisum til å begrense hvor utenlandske journalister kan arbeide, og hvem som intervjues.
Freelance-journalisten Paul Mooney siteres flere steder i rapporten. Måneden etter at rapporten ble publisert ble han selv offer for undertrykkelsen han hadde vært med på å dokumentere, da han ble nektet å fornye sitt visum. Avslaget kom uten begrunnelse.
Utfordrende relasjoner til myndighetene rammer ikke bare vestlig presse. Året før Mooney møtte veggen, måtte Melissa Chan fra Hongkong, som jobbet for Al Jazeera, gi opp sitt arbeid i Kina da hun ble fratatt sin presseakkreditering.
Bunnpunktet i 2020
2020 ble et foreløpig bunnpunkt for internasjonal journalistikk i Kina. Minst 21 journalister ble tvunget til å forlate landet. Journalister fra to land, USA og Australia, ble særlig rammet.
I mars kom det krav fra Trump-administrasjonen om at bemanningen i fem kinesiske medieorganisasjoner måtte reduseres fra 160 til 100 medarbeidere. Kinesiske myndigheter reagerte med å kaste ut journalister fra de ledende amerikanske avisene New York Times, Washington Post og Wall Street Journal.
Forholdet mellom Australia og Kina ble svært kjølig etter at myndighetene i Canberra forsøkte å få en uavhengig granskning av pandemiens opprinnelse. Beijing satte i gang en veritabel handelskrig utover våren og sommeren. Også journalister ble rammet, under dramatiske omstendigheter: I september ble to journalister oppsøkt av kinesisk sikkerhetspoliti ved midnatt. De tok seg umiddelbart til henholdsvis Australias ambassade i Beijing og konsulatet i Shanghai for å unngå å bli arrestert. Etter noen dager med diplomatisk spente forhold, fikk de to lov til å returnere til Australia.
Verre gikk det med Cheng Lei. Cheng er en journalist fra Australia som på dette tidspunktet arbeidet for en kinesisk TV-kanal. Hun ble arrestert i august, og tilbrakte flere måneder i Kinas beryktede varetektsordning (residential surveillance in designated location), uten kontakt med familie, uten kontakt med advokat, og med begrenset kontakt med representanter for australske myndigheter. Det kom etterhvert fram at hun ble anklaget for spionasje for en fremmed makt. Hun ble holdt i forvaring i mer enn tre år. Rettssaken ble ført for lukkede dører. Australias ambassadør ble nektet adgang, i strid med bestemmelsene i Wien-konvensjonen. Etter at hun returnerte til Australia i 2023 fortalte Cheng at hun hadde vært utsatt for torturliknende behandling.
Visumnekt kan også ramme norske journalister
Det finnes minst tre eksempler på at norske journalister har sett seg nødt til å skrinlegge sine planer for å reise til Kina. Aftenpostens Kristoffer Rønneberg har vært hardest rammet. Han ble informert om at han ikke var velkommen ved to anledninger, i 2008 og 2010. Rønneberg ble senere nektet visum: da han skulle reise med norske delegasjoner i 2011 (med Ola Borten Moe), og i 2018 (med Iselin Nybø). Han fikk derimot tillatelse til å arbeide som journalist under vinter-OL i Beijing i 2022, men bevegelsesfriheten var begrenset til en ‘Covid-boble’.
De to andre som har avstått fra planlagte Kina-reiser, er Torgny Hasås i LO Medier og Lars Helle i Stavanger Aftenblad. For begges vedkommende var de planlagte reisene av privat karakter, og altså ikke knyttet til deres arbeid som journalister. Hasås ville ikke få svar på sin visumsøknad før tidligst tett oppunder avreise, og valgte å kansellere sine planer på grunn av treneringen.
Lars Helle møtte veggen i 2014. Verken fysisk eller fysiologisk i løpet “The Great Wall Marathon” som han skulle delta i, men på den kinesiske ambassaden i Oslo. Dit hadde han reist for å levere inn sin visumsøknad, men ambassadens tjenestemenn nektet å ta imot søknaden. Seansen var som hentet ut av et absurd teaterstykke: Alle spørsmål om hvem som kunne hjelpe, og hvordan, ble besvart med “Du må ha en personlig invitasjon fra den kinesiske utenriksministeren”.
Situasjonen i Hongkong
Med sin status som autonom region har internasjonale journalister i mindre grad møtt de samme utfordringene i Hongkong som i Fastlands-Kina. Men situasjonen i Hongkong har forverret seg i de senere år. I mai i år falt Hongkong til 140. plass på RSFs pressefrihetsrangering, og ble for første gang plassert i “rød sone”. RSFs Aleksandra Bielakowska uttalte at det dramatiske raset i pressefrihet i Hongkong er uten sidestykke.
Financial Times’ Asia-redaktør Victor Mallet fikk ikke sitt arbeidsvisum i Hongkong fornyet i 2018. Avslaget ble ikke begrunnet, men det antas at visum-nekten skyldes at Mallet var vert for et lunsjmøte i klubben for utenrikskorrespondenter, der han var visepresident. En av gjestene som talte under møtet, var grunnlegger av Hong Kong National Party, som arbeidet for at Hongkong skulle bli uavhengig av Folkerepublikken.
Etter dette har mange mediearbeidere blitt nektet visum i Hongkong. Utviklingen bærer preg av den pågående forvitringen av Hongkongs særstilling. Ansatte fra ledende internasjonale nyhetsformidlere er rammet: New York Times, The Economist, Associated Press og Bloomberg. Minst fire freelancere har blitt nektet innreise. En journalist som var tilbudt jobb i den lokale uavhengige nettavisen Hong Kong Free Press fikk ikke visum.
Sikkerhetsloven som Beijing innførte i Hongkong sommeren 2020 skal etablere et fryktbasert regime. Slik undergraves byens autonome status. Utviklingen styres med en tiltagende underkastelse for myndighetene i Beijing.
Sikkerhetsloven har blant annet ført til at flere personer med framtredende roller har sett seg nødt til å forlate Hongkong. Et viktig eksempel er Paul Harris, som ledet Hongkongs advokatforening i 2021. Han dro fra Hongkong dagen etter at han hadde vært til avhør hos sikkerhetspolitiet. Loven har også påvirket journalistarbeid: Steven Vines, en prisvinnende journalist som ledet redaksjonen i Hongkongs profilerte samfunnskritisk nyhetsmagasin The Pulse, så seg nødt til å forlate Hongkong i 2021 fordi journalistarbeid var blitt preget av det nye fryktregimet. Vines har senere gitt ut boka Defying the dragon, som kanskje gir den grundigste beskrivelsen av hva som skjedde i Hongkong under masseprotestene i 2019.
Selina Cheng
17. juli 2024 ble Hongkong-journalisten Selina Cheng sagt opp av sin arbeidsgiver, Wall Street Journal (WSJ). Avisens representanter hevdet at oppsigelsen kom som følge av omstrukturering, men i motsetning til andre ansatte hadde hun beholdt jobben da WSJ flyttet hovedkontoret i Asia fra Hongkong til Singapore noen måneder tidligere.
Cheng har selv fortalt at WSJ forsøkte å presse henne fra å stille til valg som leder av journalistlaget i Hongkong. Hun fikk vite at WSJ motsatte seg at ansatte skulle engasjere seg til støtte for pressefrihet i “en by som Hongkong”. Litt av bakteppet var at tre WSJ-journalister ble kastet ut fra Kina i februar 2020.
Cheng bøyde ikke av, ble valgt, og tiltrådte som leder av journalistlaget noen uker før oppsigelsen. I november 2024 ble det kjent at hun ville gå til sak i Hongkong mot WSJ for urimelig oppsigelse.
Selina Chengs historie viser hvor vanskelig journalistarbeidet har blitt i Hongkong. I tillegg til underforståtte krav om å begrense dekningen av utviklingen i Hongkong og Fastlands-Kina, bøyer også et velrenommert vestlig organ seg for frykten for represalier.
Hongkong sett fra Norge 