Aftenposten-spaltist Jessie Kong går i rette med det hun framstiller som vestlig dobbeltmoral i et innlegg i avisen tidligere i februar. Hun anklager vestlige forbrukere som kritiserer de enorme klimagassutslippene i Kina og samtidig fråtser i billigvarer derfra uten nytteverdi, for dobbeltmoral. Eller kanskje det ikke er forbrukerne, men myndighetene våre som legger til rette for slikt konsum, som er målskiven for kritikken.
Men leserne, i hvert fall denne leseren, sitter igjen med ubesvarte spørsmål. På dette punktet er jeg enig med Kong, men hva mener hun er målet, og løsningen? Skal vi slutte å kritisere utslippene fra kinesisk industri, og fortsette med slikt konsum? Eller skal vi arbeide for handelsbegresning rettet mot nytteløst konsum og produksjon med høyt CO2-forbruk? Her er det relevant å nevne at hver kwh produsert i Kina medfører utslipp på 582g CO2 (2023-tall). Tilsvarende utslipp i Europa er mindre enn halvparten av dette.
Sympati med kinesere
Kong går til tastaturet fordi nyhetsstrømmen fra Kina er dominerende negativ, og hun etterlyser positivt nytt. Før jeg kommenterer mer om eksemplene hun trekker fram, vil jeg be om litt refleksjon om begrepsbruk: Slik jeg leser mye av kritikken i media, er den rettet mot kinesiske myndigheter, ikke det kinesiske folk. Jeg synes at dette skillet ofte skyves i bakgrunnen, og skulle ønske at Kong kunne avklare om hun virkelig etterlyser positiv omtale av styret i Beijing.
For meg er dette forholdet svært viktig. Jeg har skrevet et leserinnlegg der jeg tar for meg denne problemstillingen. I mine øyne er Kamala Harris’ visepresidentkandidat Tim Walz et eksempel til etterfølgelse her. Han arbeidet som lærer i Kina i 1989-1990. Vel tilbake i USA ga han uttrykk for beundring for det kinesiske folket, og fortvilelse over landets autoritære ledelse.
Jeg vil berømme Kong for at hun allerede i svært ung alder fortalte sin families fascinerende historie i Sommer i P2. Slike personlige historier bidrar til å bygge broer mellom mennesker med høyst ulik bakgrunn. Hennes foreldre kommer fra Guangzhou, en av Kinas største byer med en lang og spennende historie. En av mine kinesiske helter vokste opp i Guangzhou: entreprenøren, mediemagnaten og demokratiforkjemperen Jimmy Lai. Jeg anbefaler alle varmt å sette av tid til dokumentarfilmen om Jimmys liv, The Hongkonger (tilgjengelig i fullversjon fra YouTube).
Proporsjonene som forsvant
Dessverre går Kong seg flere steder vill i sammenlikningen av forhold under kommunistpartiregimet og situasjonen i vestlige land.
Hun påpeker at Washington viser til nasjonale sikkerhetshensyn i TikTok-saken, og setter dette opp mot at tilsvarende argumentasjon fra Beijing blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd og et autoritært regime.
I 2020 og 2024 innførte Beijing sikkerhetslover i Hongkong med slik argumentasjon. Bekymringen var ikke nasjonens eksistensielle sikkerhet, med tryggheten til partiets maktmonopol. Nær samtlige opposisjonspolitikere, samt flere fagforenings- og menneskerettighetsaktivister, soner nå årelange dommer for sin støtte til frihet og demokrati. Dette er grove brudd mot en FN-registrert avtale om Hongkongs framtid, og løfter gjennom lovverk som Beijing selv innførte i Hongkong i 1997.
I Sør-Kina-havet okkuperer og militariserer Beijing flere rev og atoller innenfor Filippinenes økonomiske sone. Filippinske sjøfolk trakasseres regelmessig av den kinesiske paramilitære kystvakten. Alt dette skjer i strid med FNs Havrettskonvensjon som Kina har ratifisert, fastslått i en enstemmig dom fra Haag i 2016.
Sør og vest i Kina brukes argumenter om nasjonens sikkerhet for omfattende forsøk på å knuse tibetaneres og uighurers kultur gjennom tvangsassimillering med hundretusener i konsentrasjonsleire og barn som ensrettes i kommunistpartiets skolevesen.
At ulike myndigheter bruker begrep som nasjonale sikkerhetshensyn for å begrunne sine vedtak, betyr ikke at bakgrunn og konsekvenser er sammenliknbare. Gapet mellom et vedtak om tvangssalg eller avvikling av TikTok, og Beijings hensynsløshet som beskrevet over, er enormt.
Kong har selvsagt rett i at vesten har en lite ærerik fortid med imperialistisk kolonialisme. Men “vestlig imperialisme som i fortiden har kappet armer og bein av kolonier” kan aldri bli et legitimt argument for at autoritære land i dag kan begå overgrep, uten å bli møtt med kritikk fra vestlige land. Kolonitiden ebbet ut etter dannelsen av FN, som etablerte folkenes rett til selvbestemmelse. Hvis vi ikke står opp for verdensordenen som ble etablert i kjølvannet av 2. verdenskrig, risikerer vi at menneskeverdet igjen underordnes autoritære staters maktambisjoner.
Sanksjoner
Kong skriver at Kina ikke har noen sanksjonsliste. Det er feil. I 2020 plasserte kinesiske myndigheter 11 amerikanere, politikere og menneskerettighetsaktivister, på sin sanksjonsliste. Listen kan nå bli problematisk, for en av de sanksjonerte er USAs nåværende utenriksminister, Marco Rubio.
Hongkongmyndighetene har i tre omganger etterlyst til sammen nitten opposisjonelle i eksil. Det er utlovet en dusør på godt over en million kroner på hver til de som bidrar til at de blir arrestert. En av dem møtte jeg sist sommer, da hun besøkte Oslo. Hun fylte nylig 20 år, bor alene i London, og er redd for å bli kidnappet av lykkejegere som vil dumpe henne på den kinesiske ambassaden.
I motsetning til vestlige sanksjoner som dreier seg om økonomiske forhold og reiserestriksjoner driver kinesiske myndigheter gjennom sine marionetter i Hongkong en ekstraterritoriell menneskejakt på opposisjonelle. Beijing kommer på ingen måte heldig ut av denne sammenlikningen, heller.
Folkets røst
“Hvor skoen trykker mest, er det kun innbyggerne selv som vet”, skriver Kong. Hun kunne med fordel ha fullført dette resonnementet. For det er ikke folkestyre i Kina. Innbyggerne, som selv vet hvor skoen trykker, har ingen reell påvirkning på hva eliten i kommunistpartiet bestemmer.
Da jeg var like ung som Kong er nå, var det ikke ett brutalt kinesisk diktatur, men to. I motsetning til på fastlandet, har Taiwan nå etablert et demokrati som ved flere anledninger er kåret til å være blant Asias fremste. I Taiwan kan de som vet hvor skoen trykker, påvirke landets utvikling i frie valg.
Hongkong hadde sitt siste frie valg i november 2019. Opposisjonen vant i 85% av valgkretsene. Men kommunistpartiet og deres marionetter i byens administrasjon er ikke interessert i å lytte til de som vet hvor skoen trykker. Opposisjonen fengsles. Sikring av maktmonopolet trumfer alt.
TikTok er et hett tema om dagen, og Kong er også innom dette. Jeg vil trekke fram et aspekt som er ukjent for svært mange i Norge: Det er allerede flere land i verden hvor TikTok ikke er tilgjengelig. Ett av dem er Kina. Der må befolkningen forholde seg til forløperen Douyin. Konsekvensen er at befolkningen i Kina i praksis isoleres fra meningsfull dialog og samhandling med resten av verden. Kommunistpartiets kontrollmani sperrer for all tilgang til kritisk informasjon om styret i Beijing.
Noen få dager i februar 2021 åpnet det seg et vindu mot utverdenen i Kina, da app’en Clubhouse ble tilgjengelig for kinesiske netizens. På dette forumet kom fastlands-kinesere i kontakt med innbyggere på Taiwan. Uighurer kunne fortelle sine personlige historier. På denne måten bygges relasjoner som kan forebygge konflikt. Men slik kontakt er altfor farlig for makteliten, og etter få dager ble vinduet stengt.
Inspirasjon fra kinesiske røtter
Kong etterlyser mer positive nyheter fra Kina. For egen del vil jeg trekke fram kinesere som inspirerer. Dem er det mange av, og jeg følger særlig modige hongkongere som står opp mot en overveldende overmakt. Som menneskerettighetsadvokaten Chow Hang-tung. Som den ovennevnte entreprenøren Jimmy Lai.
Og blant de som har valgt å føre kampen mot diktaturet i eksil. Som Nathan Law, Hongkongs yngste folkevalgte til byens lovgivende råd. Jeg anbefaler varmt hans bok “Freedom: How we lose it and how we fight back”.
Taiwans historie er også fascinerende. Jeg er sikker på at et norsk publikum vil ha glede av Kristoffer Rønnebergs “Stormens øy”, der kampen for frihet og demokrati fortelles av både sentrale aktører og “vanlige” innbyggere.
Til slutt en siste anbefaling: En gruppe kinesiske studenter i Oslo har dannet gruppen “fra øst til nord”. De organiserer jevnlig visning av filmer fra Kina. Dette er en unik mulighet for et “spøkelse” som meg å lære mer. Jeg tror det samme gjelder mange andre. Kanskje til og med Kong vil ha glede av deres initiativ.
Hongkong sett fra Norge 