PRIOs seniorforsker Stein Tønnesson ble intervjuet i innslaget Kina og verden i 2025 på NRK Helgemorgens sending lørdag 4. januar.
Tønnesson innledet med å uttrykke at det nok er et drømmescenario at Xi Jinping vil bidra vesentlig til at krigen i Ukraina kan bringes til opphør på vilkår som er akseptable for ukrainerne. Her er jeg helt enig med Tønnesson. Putin begrunner krigen med en påstand om at den er nødvendig for at Russland skal sikre det han omtaler som ‘legitime sikkerhetsinteresser’. At krigen er et eklatant brudd på folkeretten er irrelevant for Putin.
Kinesiske myndigheter bryter også folkeretten med henvisning til ‘legitime sikkerhetsinteresser’ (mer om dette under). En avtale som drives fram av Xi vil høyst sannsynlig ha Putins syn som bærebjelke.
“Mer venn enn fiende”
Litt senere fikk Tønnesson spørsmålet “Sett fra Norge, er Kina en venn eller en fiende?”
“Jeg vil si mer venn enn fiende”, svarte Tønnesson. Dette synspunktet begrunnet han slik:
- “Kina er verdens viktigste partner i klimapolitikken.”
- “Kina er opptatt av å sikre stabile forhold for verdenshandelen.”
- “Kina har ikke gått til krig mot andre land siden invasjonen av Vietnam i 1979.”
- “Kina har behov for å komme seg ut av en økonomisk krise som kan skape store problemer, ikke bare for Kina, men resten av verden.”
- “Dessverre har Kina beveget seg i sterkt autoritær retning under hele Xi Jinpings tid ved makten.”
Her følger en gjennomgang av disse utsagnene.
Klimapolitikk
Kina er nasjonen med klart størst utslipp av CO2, med nesten 3 ganger så høyt utslipp som USA, neste land på lista. Dermed er Kina nødvendigvis den viktigste internasjonale aktøren i klimapolitikken.
Målt per innbygger topper riktignok ikke Kina. Men også med et slikt mål ligger Kina forholdsvis høyt, med utslipp som er 20% høyere enn Norge og Japan. Og i motsetning til utviklingen i EU og USA er utslippene fortsatt på vei opp i Kina (selv om dette nok kan snu om den økonomiske krisen vedvarer).
“Klimapolitikk” er ikke noe presist begrep, så det er ikke godt å vite nøyaktig hva Tønnesson siktet til. En annen side relatert til klima som ofte får oppmerksomhet, er fornybar energi. Her er Kina den overlegent største produsenten av solcellepaneler, vindmøller og el-biler.
Men ikke uten en høy pris. I Øst-Turkestan/Xinjiang blir uighurer i hopetall sendt i tvangsarbeid. Situasjonen er så alvorlig at EU, med norsk støtte, har vedtatt sanksjoner mot kinesiske tjenestemenn og et foretak for sitt ansvar for situasjonen.
Et kinesisk selskap som produserer 13% av alle vindmøller i verden, har en fabrikk i Øst-Turkestan. Den samme problemstillingen er relevant for framstilling av aluminium som benyttes av Kinas bilindustri. Mest alvorlig er likevel tvangsarbeid i produksjonen av polysilikon, et avgjørende innsatsmateriale for solceller.
Tiden da vi lukket øynene for urett mot folk i fjerne land bør ha blitt parkert i kolonitiden. Det er ikke enkelt å forstå at noe dominerende aspekt ved klimapolitikken gjør Kina til mer venn enn fiende for Norge.
Verdenshandelen
Også påstanden om at Kina er opptatt av å sikre stabile forhold i verdenshandelen, bør utfordres.
Da Canberra krevde en granskning av covid-19 våren 2020, var beskjeden fra Beijing at Australia var som tyggegummi under Kinas sko. Kina innførte deretter massive hevnrestriksjoner mot import fra Australia.
Da Taiwan fikk åpne et handelskontor i Vilnius i 2021, ble Litauen ble omtalt som en sinnsforvirret liten stat i kommunistpartiets propagandakanal. Varer fra Litauen ble effektivt stanset på grensen etter at Litauen ble strøket i Kinas tollregistre.
Hongkong har fått en ny internasjonale rolle, som knutepunkt for sanksjonsomgåelser for å støtte opp under Russlands produksjon av droner og missiler: Byen er nå det suverent viktigste utgangspunktet for omskipning av halvledere med opprinnelse i EU og USA som det er forbudt å eksportere til Russland.
Beijings prioritet er utnyttelse av handelsmakt for å spre diktaturets innflytelse. Hensynet til stabile forhold må vike i møter med selv den minste opposisjon.
Her har jeg ikke engang begynt gjennomgangen av industrispionasje og patenttyveri. Det er ingen grunn til å mene at Kinas rolle i verdenshandelen gjør diktaturet til en venn av Norge.
Krig
Som Tønnesson sa, har ikke Kina gått til storstilt invasjon siden 1979. Men for at Kina kan sies å være en venn av Norge, bør lista legges høyere enn dette.
Tønnesson har særlig kompetanse på forholdene i Sør-Kina-havet. Han er helt sikkert fullstendig klar over (1) at Kina ratifiserte Havrettstraktaten i 1996, (2) at Kinas ublu krav på territorialfarvann i Sør-Kina-havet (se kartutsnitt) er enstemmig avvist av Den internasjonale domstolen i Haag, (3) at Kina gjennom ratifiseringen er forpliktet til å etterleve dommen fra Haag, og (4) at Kina okkuperer filippinske rev og atoller, har anlagt militære installasjoner på dem, og regelmessig benytter sin kystvakt til å trakassere filippinske fartøy og skader deres besetningsmedlemmer.
Det finnes knapt noen side ved folkeretten som er viktigere for Norge enn havretten. Ingen andre steder i verden er denne utfordret mer alvorlig enn av Kinas militære og paramilitære styrker i Sør-Kina-havet.
I tillegg til dette gjennomfører det kinesiske militære nå nærmest rutinemessig storstilte blokadeøvelser rundt Asias fremste demokrati, Taiwan. Øvelser som av mange analytikere tolker som en mulig forløper til krig. Med denne kunnskapen tilsier heller ikke krig/fred-aspektet at Kina er en venn av Norge. Det vil være en retorisk fallitt om Tønnesson virkelig mener at dette aspektet gjør Kina til en venn av Norge helt til missilene regner ned i Taipei.
Avsluttende bemerkninger
Xi Jinpings økonomiske politikk, til dels koblet til den feilslåtte bekjempelsen av pandemien i dens sene fase, er trolig opphavet til den økonomiske krisen i Kina som Tønnesson nevner. Men jeg kan ikke se at krisen kan knyttes til venn/fiende-forholdet til Kina. Kanskje Tønnesson er enig her, jeg er usikker.
Tønnessons utsagn om “mer venn enn fiende” er jo ikke en definitiv, ensidig konklusjon på spørsmålet han fikk. Han anser åpenbart den autoritære utviklingen under Xi Jinping for å være en stygg flekk på forholdet til Kina.
Han burde imidlertid gått lenger: Den autoritære utviklingen er ikke bare et internt forhold i Kina. Xi Jinpings mål er omveltning av verdensordenen i disfavør av liberale demokratier. Gjennom sin tiltagende militære og økonomiske makt kan Xi Jinping, om han ikke møtes med resolutt motstand i sine brudd mot internasjonale avtaler, være på vei mot målet. Dette må overordnes alt annet, og derfor opprører Tønnessons utsagn om at Kina “er mer venn enn fiende” meg.
Hongkong sett fra Norge 
Kjære Arne Melsom,
Takk for din presise gjengivelse av min argumentasjon i NRK Helgedagsmorgen 4. januar, der jeg ble spurt om Kina er en venn eller fiende av Norge. Jeg svarte altså «mer venn enn fiende» og jeg står inne for det, selv om jeg egentlig verken betrakter Kina som «venn» eller «fiende». Jeg foretrekker de mindre følelsesbelastede ordene «samarbeidspartner» og «motstander».
Etter mitt syn er de største truslene vi står overfor i dag oppvarmingen av atmosfæren og risikoen for krig mellom USA og Kina. Kina er det landet i verden som kan gjøre mest for å redusere utslipp av Co2. Det har to viktige grunner, som du også anerkjenner: Kina har de høyeste utslippene, slik at reduksjon virkelig teller, og Kina er verdensledende på grønn teknologi. At USA nå igjen har fått en president som fornekter klimatrusselen gjør det enda viktigere å samarbeide med Kina – og stimulere kinesisk samarbeid med viktige amerikanske delstater som California.
Når det gjelder krigsfaren, mener jeg den har økt som følge av spillet om Taiwan, konflikt mellom Kina og Filippinene i Sør-Kina-havet, Russlands tilnærming til Nord-Korea (som kan føre til at Putin godkjenner Nord-Koreas atomvåpen) og den politiske krisen i Sør-Korea. Hva skjer hvis det kommer en nord-koreansk provokasjon på et tidspunkt da Sør-Korea har en midlertidig president og Trump eller en amerikansk general må krisestyre Sør-Korea?
I en slik situasjon er det viktig å kombinere eller supplere gjensidig militær avskrekking med beroligelse. Jeg er overbevist om at mange i Kina, trolig også Xi selv, ønsker å sikre den freden som har hersket i Øst-Asia siden 1980-årene og vise tilstrekkelig militært måtehold til å unngå åpen krig. En av grunnene til det er at Kina befinner seg i en økonomisk krise som gjør at Xi må ha økonomien øverst på sin dagsorden.
Dette betyr ikke at vi skal la være med å påpeke Kinas alvorlige brudd på menneskerettighetene i Xinjiang og Tibet eller kritisere Kinas sikkerhetslov for Hong Kong, avskaffelsen av rettsstaten i det som skulle være et autonomt område, alle de politiske fengselsdommene mot demokratiforkjempere, og dessuten bruddene mot havretten i Sør-Kina-havet. Vi må også uttrykke bekymring over at Xi har konsentrert så mye makt i egne hender og at han har unnlatt å legge forholdene til rette for en ordnet arvefølge.
Mangelen på demokrati i Kina gjør likevel ikke at jeg ser på Kina mer som fiende enn som samarbeidspartner. Det skyldes som nevnt klimatrusselen og krigsfaren. Jeg har en tilleggsgrunn som jeg ikke fikk med i Helgedagsmorgen: Jeg tror ikke Kina blir mer demokratisk av at Norge gjør verdens nest mest folkerike land (etter India) til fiende. Demokratiet har lidd alvorlige tilbakeslag de siste årene i store deler av verden. Hvis demokratiet igjen skal få fremmarsj, vil det neppe skje som følge av fiendskap, men snarere i form av interne nasjonale prosesser i land med trygge grenser.
PS: Det var ikke Den internasjonale domstolen i Haag som i 2016 avsa dom i en tvist mellom Filippinene og Kina om hvordan havretten skal fortolkes i Sør-Kina-havet. Det var en særskilt voldgiftsrett, opprettet av Havrettsdomstolen i Hamburg. Voldgiftsretten brukte Den faste voldgiftsdomstolen i Haag som sekretariat. Tvisten gjaldt bare indirekte Kinas krav om territorialfarvann. Den kanskje viktigste tvisten gjaldt om småøyene i Sør-Kina-havet har rett til økonomiske soner og kontinentalsokkel ut over 12 nautiske mil. Kina nektet å utpeke en representant i voldgiftsretten og boikottet forhandlingene. Filippinene vant frem på nesten alle punkter.
Arendal, 11. januar 2025
Stein Tønnesson
LikerLiker