Bokomtale: Kampen om verdensmakten

I disse dager er vi i innspurten av USAs presidentvalg. Media tapetseres med meningsmålinger, reportasjer og ekspertuttalelser. Det er utvilsomt et viktig valg, som kan få konsekvenser over hele verden. Så mediedekningen er absolutt på sin plass.

Men det skjer også grunnleggende endringer andre steder i verden som er viktig for hvilken retning verden går i. Dekningen av konfliktene i Midtøsten og Russland/Ukraina er også bred.

Analyser av utviklingen i Kina, og særlig endringene etter at Xi Jinping kom til makten i 2012, er mer sporadisk, og ikke like fremtredende i nyhetsbildet. Vi er blitt teppelagt av oppslag om noen videregående skoler i Innlandet som (kanskje) legges ned. Min påstand er at det som skjer i Folkerepublikken, og forholdet til USA, er overlegent mye viktigere. Også for Norge.

Min anbefaling

Professor Øystein Tunsjøs bok «Kampen om verdensmakten. USA og Kina i det 21. århundre» er fullastet av informasjon og analyser som gir leseren en mye dypere innsikt enn utbyttet av å følge mediedekningen i Norge av den pågående supermaktrivaliseringen. Boka er velskrevet og pedagogisk i all sin detaljrikdom. Jeg anbefaler alle å ta seg tid til å lese boka. 

Under følger en begrunnelse for anbefalingen. Til slutt tar jeg for meg noen mindre forbehold jeg har, samt det jeg mener er et par faktafeil.

Ikke “kald krig”, men “konfliktfylt sameksistens”

Boka gir en svært grundig analyse av maktbalansering gjennom ulike epoker. Tunsjø skiller her mellom unipolare, bipolare og multipolare maktfordelinger. Etter at USA hadde rollen som eneste supermakt etter murens fall (unipolar), er vi nå inne i en periode med supermaktrivalisering mellom USA og Kina (bipolar).

Mange er fristet til å trekke linjene tilbake til forrige bipolare epoke, med USA og Sovjet som supermakter. Slike snarveier kan gi falsk tillit til enkle analyser av hvor verden er på vei. Tunsjø faller ikke i denne fellen. En vesentlig del av hans analyse forklarer hvor forskjellig disse to bipolare situasjonene er.

Den viktigste forskjellen er at vi nå i stor grad har gjensidige avhengigheter supermaktene i mellom. Ikke den mye klarere todelingen vi hadde under den kalde krigen i forrige århundre. Mye annet er ulikt: I tiårene som fulgte etter 2. verdenskrig, åpnet av-kolonialiseringen stadig nye arenaer for rivalisering. Nå er konfrontasjonen flyttet til cyber-rommet.

Militært er det også en ny situasjon: Mens innflytelsessfærene til USA og Sovjet i vesentlig grad møttes ved et veldefinert og landbasert jernteppe i Europa, så er utgangspunktet i dag et dårlig definert maritimt oppmarsjområde. Tunsjø forklarer hvorfor den nye situasjonen gir en økt fare for konvensjonell krig, og en redusert fare for at krig kan eskalere med bruk av kjernefysiske våpen.

Tunsjø bruker derfor et annet begrep for å karakterisere dagens rivalisering: konfliktfylt sameksistens. 

Begrepsrot

Tunsjø går derfor i rette med analyser som tar utgangspunkt i at vi nå er i en “ny kald krig”. Slik begrepsbruk er ikke forklarende, men kan bli både forvirrende og distraherende. Den er lite ansvarlig fordi et tabloid publikum da vil kunne forstå dagens rivalisering som en tilbakevending til en gjenkjennbar tilstand. Ikke som en situasjon uten en god historisk parallell.

Andre som bruker begrepet “kald krig” har ikke nødvendigvis en situasjonsforståelse som avviker fra Tunsjø. Det kan snarere være slik at enkelte benytter “kald krig” som et synonym til en bipolar situasjon. Uten å forstå faren for at dette tilslører mer enn det avklarer.

Ved ett tilfelle er det imidlertid Tunsjø som gjør seg skyldig i alvorlig begrepsrot.

Taiwan har en avgjørende rolle i supermaktrivaliseringen, og er derfor viet et eget kapittel i boka. På s. 112 skriver Tunsjø: ‘Washington [anerkjente] etterhvert “ett Kina”-prisippet. Dette innebar at USA kun anerkjente Folkerepublikken Kina og ikke Republikken Kina. USA aksepterte imidlertid ikke at Taiwan var en rettmessig del av det kommuniststyrte Kina’. På s. 113 kan vi lese om ‘USAs overholdelse av “ett Kina”-prisippet’ og på s. 114 står det at ‘USAs politikk ligger forankret i “ett Kina”-prinsippet’. Så vidt jeg har fått med meg, unnlater Tunsjø konsekvent å bruke begrepet “ett Kina”-politikken.

Først en begrepsavklaring:
“Ett Kina”-prinsippet er Beijings standpunkt om at Taiwan er en ulovlig utbryterrepublikk som kinesiske myndigheter står fritt til å bruke alle midler for å tvinge inn under diktaturets jernhæl. Beijing påstår blant annet at FN-resolusjon 2758 legitimerer “ett Kina”-prinsippet.
“Ett Kina”-politikken innebærer at Taiwans status er uavklart. En avklaring kan bare skje etter samtaler som munner ut i en avtale som begge parter aksepterer, uten påtrykk med maktbruk, sabotasje, blokader og liknende.

Tunsjø omtaler de ulike synene på Taiwans fremtid. Likevel mener jeg det er unødvendig og uheldig at denne avgjørende begrepsdistinksjonen ikke omtales direkte i boka.

Her kan jeg tilføye at ulike land nylig har avvist Kinas tolkning av resolusjon 2758 (som ikke noe sted nevner Taiwan eksplisitt). I august vedtok senatet i Australia en uttalelse som avviser Beijings tolkning av FN-resolusjonen. 24. oktober støttet overveldende flertall i EU-parlamentet en uttalelse som blant annet tok skarp avstand fra Beijings forvrengning av resolusjon 2758.

Taiwans status

I en ellers grundig analyse, hvor faren for en krig som blir utløst av strid om Taiwans status er sentral, savner jeg en nærmere utgreiing av hvordan en taiwansk selvstendighetserklæring kan bli drevet fram. Dette var også et ankepunkt jeg hadde for Kristoffer Rønnebergs bok “Stormens øy”. Jeg sakser fra min omtale av Rønnebergs bok:

La meg skissere et hypotetisk, men mulig scenario: Beijing begynner med å kreve at all skipstrafikk til og fra Taiwan skal registreres på fastlandet. Etter at det har gått litt tid, ilegges skipstrafikken noen begrensninger, for eksempel et forbud mot våpentransport. Deretter følger Folkerepublikken opp med uanmeldt inspeksjon av skip i rom sjø, for å kontrollere at forbudet overholdes. Eller kanskje Beijing begynner å kreve inn toll og avgifter på varer med Taiwan som destinasjon. Inntekter som så blir disponert av Fastlands-Kina.

Slike utfordringer av Taiwans de facto uavhengighet vil trappes opp om ikke Taiwan beveger seg mot å godta Beijings krav om underkastelse. Kanskje fulgt opp med at en havn legges i karantene. Og først etter det kommer man til Rønnebergs “milde” inngrep, blokade.

Vil Taiwan gi etter? Hvis ikke, når i en slik spiral vil Taiwan bli provosert til å erklære sin uavhengighet? Og hvordan vil omverden reagere?

En viktig og oversett kilde

Med 162 fotnoter og 9 sider med kildehenvisninger i Tunsjøs bok er volumet av referanser imponerende stort. Likevel er den én kilde jeg hadde forventet å se, og som jeg mener har kommet med avgjørende bidrag for å forstå utviklingen i Kina og trusselen mot Taiwan. Den jeg har i tankene, er diplomaten, politikeren og akademikeren Kevin Rudd.

Rudd tok sin mastergrad i 1981 med en studie om den kinesiske dissidenten og demokratiforkjemperen Wei Jingsheng. Han har også bakgrunn som førstesekretær og analytiker fra Australias ambassade i Beijing, og er nå ambassadør i Washington. Rudd har i to perioder vært statsminister i Australia, og også utenriksminister. Han snakker kinesisk godt, og har ved flere anledninger møtt Xi Jinping. Før han ble ambassadør til USA i 2023 ble han utnevnt til president i Rockefeller-organisasjonen Asia Society i New York i 2021. I året som fulgte avla han en doktorgrad ved Oxford-universitetet. Avhandlingen hadde tittelen “China’s new Marxist nationalism: defining Xi Jinping’s ideological worldview”.

I 2022 ble hans bok The Avoidable War: The Dangers of a Catastrophic Conflict between the US and Xi Jinping’s China publisert. Rudds klare oppfordring i boka, og i en samtale i 2022 fra tankesmia Centre for Independent Studies, er som følger:
«The policy challenge for the United States and its allies, including the Taiwanese, in the period ahead is to so intensify deterrence, militarily, financial, economic, foreign policy, and political, so that, whatever China’s preferred time table for moving on Taiwan might be, that China’s political and economic leaders in the late [20]20s and early [20]30s advise their leader that the risks are still too great for China to act. The reason why there is no action now is that both sides fear that they would lose. Because the balance of power across the Taiwan strait is so tight at present. […] We really do face, the five years ahead, an acute challenge to ensure that deterrence is strengthened. Across the world.»

Nylig utga han boka On Xi Jinping: How Xi’s Marxist Nationalism is Shaping China and the World, som bygger på doktogradsavhandlingen. Boka var tema for en samtale ved Asia Society, som er tilgjengelig på YouTube.

Faktafeil om handel med Kina

På side 141 skriver Tunsjø at ‘New Zealand, Australia, Canada, Sør-Korea og Japan  […] har inngått frihandelsavtaler med Kina’. Av disse er Japan lengst oppe på Pengefondets statistikk over verdens lands bruttonasjonalprodukstørrelse, på 4. plass. Neste er Canada på 9. plass, så følger Sør-Korea på 12. plass.

Japan har en investeringsavtale med Kina, fra 1988, men ingen frihandelsavtale.

For Canadas del tidfester Tunsjø frihandelsavtalen til 2014 (på s. 172). Også dette er feil. Canada har en investeringsavtale med Kina fra 2014. Det pågikk i noen år forhandlinger om en frihandelsavtale. Disse førte ikke fram, og ble avsluttet i 2020.

Dermed etterlater boka et sterkt fordreid inntrykk av omfanget av Kinas frihandelsavtaler med våre likesinnede allierte. Canada har for øvrig altså vist vei for den norske regjeringen, som virker handlingslammet og ikke er i stand til å trekke den åpenbare konklusjonen om å terminere Solbergregjeringens ambisjoner om frihandel med Kina.

Etterord

Da jeg startet denne bloggen for litt mer enn 5 år siden, skrev jeg følgende:

«Storbritannia mistet sin århundrelange rolle som (ledende) supermakt etter 1. verdenskrig, og USA overtok rollen. Men USA er jo på mange måter født fra det britiske imperium, så dette supermaktskiftet var ikke veldig omveltende. I dag opplever vi at Kina seiler opp som den nye supermakten, særlig økonomisk.

På skrivende tidspunkt, i oktober 2019, er det etter min mening stor grunn til bekymring. Andre tema som klimaendringer vil kunne dominere vår framtid. Men et supermaktskifte vil også kunne få svært stor betydning i de kommende tiårene, og inntil nå har dette fått altfor lite oppmerksomhet i mine øyne.«

Med sin bok har Øystein Tunsjø gitt et solid bidrag til å løfte fram denne utviklingen i norsk offentlighet. Jeg håper at redaktører og journalister som setter dagsorden, leser boken, og gjør sitt for å viderebringe problemstillingene til et norsk publikum.