Verdibørsen om USA og Kina

28. september hadde Verdibørsen et 40 minutter langt innslag om “Kampen mellom USA og Kina”. Professor Øystein Tunsjø og journalist og forfatter Halvor Tjønn gjestet studio. Et godt innslag som jeg anbefaler alle å sette av tid til!

Likevel var det slik at jeg reagerte på noen av framstillingene som gjestene ga. Mer om det under. Videre, selv om samtalen var svært opplysende, savnet jeg mer om hvilken plass verdier har i dagens rivalisering. Verdibørsens misjon er jo primært å debattere ulike verdisyn. Men jeg skal være varsom med å vektlegge denne kritikken tungt, for Verdibørsen har i de siste månedene hatt flere innslag om hvordan verdenssamfunnet påvirkes av totalitære tendenser i vår tid.

Hva kan vi lære av historien?

Innledningsvis ble det diskutert om dagens rivalisering har historiske paralleller. Historiekunnskap er nyttig. Det er viktig med oppmerksomhet om utfordringer vi risikerer å møte når en etablert supermakt møter en aspirerende supermakt (Thukydid-fellen). Likevel mener jeg at historikere av og til tillegger sitt eget fag i overkant mye vekt for å forstå vår tids utfordringer.

Det var en tendens til å trekke historiske paralleller i dette innslaget også. Men dette ble heldigvis balansert med kritiske merknader. Tunsjø vektla blant annet at betydningen om sammenvevde økonomier gjør at dagens rivalisering avviker fundamentalt fra vår nære fortid fra den kalde krigen. Slike økonomiske avhengigheter er langt viktigere for forståelse enn for eksempel forholdet mellom landmakt og sjømakt i Napoleonskrigen (som også ble nevnt i samtalen).

For egen regning vil jeg legge til at betydningen av operasjoner i cyberrommet, som for eksempel sabotasje av infrastruktur og fordekte påvirkningskampanjer, også er viktig, og uten en klar historisk parallell.

Et steg videre i situasjonsbeskrivelsen

For de som har fulgt med i diskusjonen om rivaliseringen, var mye av samtalen gjenkjennelig:

• Norge og Europa må ta større ansvar for sitt eget forsvar.
• Faren for en (“varm”) krig til havs utenfor Øst-Asia er større enn krigsfaren vi levde med under den kalde krigen.
• Kinas ekspansive militære aktivitet i Sør-Kina-havet, som blant annet skjer dypt innenfor Filippinenes økonomiske 200-milssone, viser at Kina er villig til å tilsidesette folkeretten for å etablere hegemoni i Øst-Asia.
• Det erklærte grenseløse partnerskapet mellom Kina og Russland, og oppfølgingen under krigen mot Ukraina, viser at den totalitære dreiningen i Beijing også påvirker Europa.

Likevel er det en utbredt holdning i Norge at vi må holde oss unna rivaliseringen i Sør-Kina-havet. Derfor ble mange lyttere kanskje overrasket over vurderingen i samtalen om at det ikke er så enkelt. Resten av NATO kan ikke av bekvemmelighetshensyn lukke øynene for hva som skjer i Øst-Asia. Regjeringen ser ut til å ha kommet til en slik konklusjon også, med forsvarsministerens nylig avholdte rundtur til partnere i området. Og med annonseringen av norsk deltakelse i en britisk hangarskipgruppe som skal seile i Indo-Stillehavet neste år.

For egen del har jeg registrert følgende: Et mulig norsk engasjement i Øst-Asia blir gjerne avfeid med at det er uaktuelt at Norge skal delta i krigshandlinger der. Når argumentasjonen stanser der, er hensikt å legge diskusjonen død. Men den bør føres videre, selv om premisset holder: Norge har heller ikke sendt en eneste soldat til Ukraina. Men vi er alt annet enn nøytrale. Så diskusjonen om Norges eventuelle engasjement i Øst-Asia bør føres videre, og kretse rundt spørsmålet om, og eventuelt hvordan, Norge kan og bør bidra. Uten soldater.

Hvilken vei vil Kina gå?

Verdibørsen tok opp den feilaktige analysen fra tidlig 90-tall om at hele verden snart skulle bli styrt etter modell fra Vesten. Man kunne jo også vist til hvor lite sannsynlig murens fall ble ansett for å være på 70-tallet. Vi bør ha lært at enhver analyse om en sannsynlig fremtid er beheftet med stor usikkerhet.

Her er min kommentar: Det har blitt hevdet at i vår tid vil diktaturer kollapse etter kanskje 60-80 år på grunn av stagnasjon. Man bør være forsiktig med å tilleggee en slik analyse stor vekt for Kina. Den teknologiske utviklingen, med muligheter for informasjonsstyring og overvåkning, gir dagens diktaturer nye og virkningsfulle verktøy til å holde på makten.

Kina har i dag store problemer med økonomi og demografi. Dette er faktorer som kan ha stor betydning for Kinas utvikling. og dermed hvordan forholdet mellom USA og Kina vil utvikle seg på sikt. Og USA er selvsagt heller ikke vaksinert mot økonomiske tilbakeslag. Eller ekstremistiske tendenser som kan resultere i regjeringer som legger om kursen 180 grader.

Upresise framstillinger

Avslutningsvis vil jeg trekke fram noen utsagn fra samtalen som jeg mener var upresise og lett kan ha blitt feiltolket av lytterne. Her kan jeg kritiseres for å trekke ut små biter som ikke plasseres i rett sammenheng. Men jeg mener at det er god grunn til å korrigere, og utvide perspektivet.

Om frihandel med Kina

• Tjønn: “Vår statsminister var jo akkurat i Kina, og han forsøkte å balansere dette [fortsatt samkvem med en supermakt med et ganske annet verdisyn] med å si det at, jo vi skal samarbeide om fornybar energi, men på den andre siden, noen frihandelsavtale mellom Norge og Kina det blir det ikke noe av. Det ble jo lagt dødt.”

Jeg skal ikke klandre Tjønn for å komme til en slik konklusjon, for det er den eneste logiske slutningen av dagens situasjon. Også fordi Norge skal følge en europeisk og nordisk linje i Kina-politikken, ifølge Hurdalsplattformen: EU har ingen frihandelsavtale med Kina, og planlegger heller ikke å starte forhandlinger om en slik avtale.

Men Støre selv nekter å følge opp med konklusjonen som Tjønn formulerte. Før avreise ble Støre spurt om hvilket budskap han har til Kina om forhandlingene om frihandel. Hans svar var at forhandlingene “ligger på vent”.

Tunsjø bidro for øvrig med gode og nyanserte betraktninger om samarbeid med Kina for det grønne skiftet.

Taiwans status, og Sør-Kina-havet

• Tjønn: “Er Taiwan en del av Kina? Ja, alle sier jo det. Til og med USA sier jo også det. At Taiwan er en del av Kina. Og til og med taiwaneserne sier det. At Taiwan er en del av Kina. Og at det kan komme en konfrontasjon ut av det, når noe er så uklart, det er jo helt opplagt. Og akkurat det samme med sjøgrensene i Sør-Kina-havet. […] Uklarhet det er veldig farlig. I en situasjon med konfrontasjon.”

Dette er utsagnet fra samtalen som jeg reagerer kraftigst på. Ikke fordi det er direkte usant, men fordi manglende presisering helt sikkert villedet svært mange av lytterne, inn i Folkerepublikkens narrativ. Et narrativ som skal rettferdiggjøre ethvert inngrep i Taiwan, med eller uten militære midler.

Det store problemet er at mange som hørte sitatet over, helt sikkert vil forstå ‘Kina’ som Folkerepublikken Kina. Og da er resonnementet himmelropende feil.

For det første er det altfor unyansert å påstå at USA sier at Taiwan er en del av Kina. En korrekt, nyansert fremstilling er at USA, og mange andre land, anser Taiwan status for å være uavklart. Og at avklaringen må skje gjennom forhandlinger på tvers av Taiwan-stredet, uten bruk av fordekte påvirkningskampanjer eller trusler om bruk av militærmakt.

Når det gjelder Taiwan, så påberopte den tapende part i borgerkrigen i 1949, som hadde flyktet til Taiwan, å være hele Kinas legitime regjering. I praksis ble denne ambisjonen gitt opp for flere tiår siden. Men paradokasalt nok tvinger Folkerepublikken sin motpart i Taiwan til å holde fast ved denne anakronismen. For alternativet, at Taiwan erklærer sin uavhengighet, vil bli sett på som en krigserklæring i Beijing.

Det var en kritisk mangel i samtalen i Verdibørsen at disse forholdene ikke ble forklart for lytterne.

Oppdemming som forklaring

• Tunsjø: “Amerikanerne vil ikke akseptere at en annen stat blir nummer én. […] Hvis ikke USA er til stede i Øst-Asia, så er det ingen andre land som klarer å demme opp for Kina. Så derav så vil USA påta seg den rollen [], og grunnen til at de påtar seg den rollen, er at de vil hindre Kina å bli en dominerende regional aktør, som USA har klart å bli, men som de etter at de klarte det, har ønsket å hindre alle andre i å bli.”

Med Tunsjøs fartstid som troverdig akademiker tviler jeg ikke på at dette stemmer. Men her savnet jeg dypt at han trakk trådene bedre sammen. For dette var jo tross alt Verdibørsen.

Det jeg sikter til, er at USAs engasjement er sterkt ønsket blant mange i Øst-Asia, fordi de vil holde fast på sine idéer og sin frihet i møtet med en hegemonisøkende supermakt som vil kreve deres underkastelse. Sør-Korea, Japan, Taiwan, Filippinene – de er ikke USAs vasaller, de er nasjoner som av egeninteresse har blitt USAs allierte. Først og fremst fordi de selv vil definere sine verdier.